Bokelskere.no

Det går opp for meg at det ikkje er ord eg fryktar mest her i verda, men stilla.

Hva er ditt eget forhold til døden? Fyller det deg med den ubehagelig frykt? Aksepterer du at det er denne fasen din venn er i nå? Oppsøk andre venner for en prat om dette. Er du klar for å snakke om døden hvis din venn vil? Hva vil din syke venn snakke om? Kanskje ingenting i det hele tatt? Kanskje bare ha en hånd å holde i? Spør!

Hva tenker du om tiden som kommer? Har du lyst til å snakke om det?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller si nå, men jeg vil gjerne være hos deg om du vil?
Hva vil du at vi skal snakke om?
Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Hva vil du vi skal gjøre sammen i dag?
Skal vi lytte til musikken vi liker så godt?

Det er så annerledes å være i rollen som syk! Derfor liker jeg ikke å høre at folk sier: Jeg forstår så godt hvordan du har det. For det gjør de ikke! Si ikke dette klarer du! For det vet du ingenting om.
- Jeg ønsker ikke andre behandlingsråd enn dem jeg selv har valgt, sier Thea.

Det er [...] tre svar som klart skiller seg ut i samtalene med de rammede:

Det ene er "Vær hos meg - og gjør noe, samme hva, bare ikke bli borte!"
Det andre: "Lytt til meg - ikke snakk så mye selv..."
Og det tredje: "Jeg er meg, fremdeles, med alle mine roller og lyster og ønsker og behov. Ikke reduser meg til kun en pasient!

Dei som er der i nauda, og gjev deg den handa du treng, dei har du kjent lenge, og du visste at dei ville vere der når den vonde dagen var der. Det er det som er venskap. Dei som ikkje var der, stryk du ut av veneflokken. Dei nære venene kjem. Venskap er eksklusivt, som kjærleik. Og det er berre kjærleiken som må få større vekt enn venskapen i hopehavet mellom menneske. Alt det andre kjem lenger bak i køen og må få andre namn.

[...] her er vi ved venskapens problem: konkurransen med andre verdiar. Blir han ikkje verna og dyrka, greier han seg ikkje.
Som andre skjøre plantar er han kravstor. Han krev varme, lojalitet, mot, stell, ei hand akkurat når det trengst.

Oscar var stille en stund, bare så på meg.
"Du er rar. Men på en bra måte."

"Jeg tror [...] at det av og til er slik at de veiene vi ikke engang selv er klar over at vi vandrer på, fører oss nøyaktig dit hvor det er meningen at vi skal være."

Hun ville forklare ham at han ga avkall på en fantastisk mulighet, men da kom hun til å høres akkurat som moren sin, som alltid visste nøyaktig hvordan alle andre burde leve livet sitt.

"Universet leder deg alltid nøyaktig dit hvor det er meningen at du skal være, for selv om det kanskje er uendelig, finnes det et sted i det for hver eneste en av oss."

Parstudier viser at det ikke er antall krangler eller hvor alvorlige de er som sier noe om hvor lenge forholdet kommer til å vare eller hvor tilfredse vi er, men derimot kvaliteten på reparasjonene.

Mange studier forteller at det å vise entusiasme og anerkjennelse for partneren er en viktig nøkkel til god kommunikasjon. Engasjement, glede, tilstedeværelse, interesse og respekt fungerer for kjærlighetsrelasjonen som olje for bilen. Når du viser dette, signaliserer du "jeg velger deg, jeg foretrekker deg fremfor andre".

"Og sorgen - den var som en flokk fugler, utrolig mange av dem, som tok til vingene uten å ha noe sted å fly hen."

Jeg prøver å være snill, sånn at det skal bli enklere for mor, at jeg ikke er i veien. Jeg gjør meg usynlig både i stemme og skritt. Prøver så hardt og får det til så voldsomt at det tar flere tiår å bli synlig igjen.

Det er slik jeg har vært gift - jeg må ta fart for å si det - to ganger: To ganger med samme mann. Jeg har alltid tenkt at sånt var som en film folk vil være med i, eller noe hårblekede lottomillionærer pleide å gjøre; sprø folk, skakkjørte av for mye flaks. Jeg tenkte at det var noe folk med heftig temperament gjorde, ikke noe forstandige eller standhaftige drev med. Men kanskje, hvis man er forstandig og standhaftig over evne, er det det eneste fornuftige å gjøre: Stadig gifte seg med den samme, om og om igjen, så mange ganger man trenger for at det skal vare.

Guttens smil traff ham uventet, og han gikk tilbake til de falne trærne, allerede usikker på hva han hadde gitt seg ut på. Usikker på om han hadde lyst til å være ansvarlig for en så stor del av noens glede.

Når han ikke er ute og går, lar jeg ham sitte i det lille loftsværelset med utsikt over skolegården og lese.

Når man er langt nede, er det fort gjort å se alt gjennom et prisme av negativitet. Mennesker er påfallende dårlige til å forstå andre menneskers motiver, selv når det er mennesker de kjenner fryktelig godt. Vi pønsker ut alskens feilaktige fortellinger i hodet.

BLADENE TENKER BARE PÅ VÅREN

Nå snart skjer det. Kanskje
ikke i dag. Men i morgen
eller den dagen vi skimter
der framme. Da vi helt sikkert
har fått små ører så vi hører
Sola hviske: Dagen er her

før dere aner. Dagen det skjer,
stille, plutselig, overalt,
med alle. Dagen snart ingen
trodde ville komme. Den dagen
dere alle våkner og ser
at det virkelig er sant.

HVORFOR KAN VINDEN SNAKKE?

Hvorfor kan vinden snakke
når ingen hører etter? Kanskje
det er noe den ikke kan si
til andre enn meg? Vent,

sier vinden. Det er noe
du har glemt. Noe du
ikke har tenkt på. Spring,
skynd deg hjem
så skal jeg vise deg
hva det er.