Fåe kann eitt Barn ala.

Om outsidere i New York

Med utgangspunkt i en reell hendelse fra 1974, hvor Philippe Petit gikk på en line mellom tårnene i World Trade Center, knyttes et lite knippe med menneskeskjebner i datidens New York sammen til en meget fascinerende roman.

"Høyt der oppe var det noe som rørte seg. Det mørke antrekket fikk hver minste bevegelse til å synes. Han bøyde seg, ble halv, bøyd, som om han gransket skoene sine, som en blyantstrek der det meste var visket vekk. En dykkerpositur. Og da så de det. Tilskuerne sto der, tause. Også de som hadde villet se mannen hoppe, kjente et støt i brystet. De tok et skritt bakover, stønnet.

En skikkelse seilte i luften ... " (side 15)

I første del av boka møter vi de irske brødrene Corrigan og Ciaran - sistnevnte som jeg-person. Broren Corrigan er litt av en villstyring som barn, der han tiltrekkesav dem som har falt en hel del på siden av det etablerte samfunnet. Ikke egentlig for å drikke eller ruse seg selv, men for å redde disse stakkars fortapte menneskene. Så ender han til slutt opp som en slags munk og flytter til New York, der han bor i en forfallen bygård og gir husrom til prostituerte og narkomane. Dit ankommer Ciaran etter hvert, og dermed flettes også hans liv inn i det miljøet som broren vanker i.

Vi introduseres for prostituerte Tillie og datteren Jazzlyn. Tillie som selv er datter av en prostituert, hadde ønsket for datteren at hun skulle slippe dette livet, men slik går det ikke. Tillie har til og med dratt datteren med på et ran, og da de blir avslørt, tar hun hele skylden på seg, uvitende om hvilke konsekvenser dette til slutt skal få for Jazzlyn ... Og det er et nedrig liv som beskrives i dette miljøet, hvor kvinnene blir horer enten de på en måte vil det eller ikke.

Vi treffer også en kunstnerpar som på tilfeldig vis blir avgjørende for Corrigan og Jazzlyns videre skjebne ... I tillegg til en hel del andre - blant annet dommeren som får linedanser-saken i fanget.

"La kloden spinne" er en relativt omfangsrik bok med sine drøye 400 sider, men jeg ble så trollbundet av historiene at sidene fløy nokså raskt avsted. Aller mest fascinerende var det å lese om Corrigan og Ciaran samt de prostituerte. Etter å ha slukt de nesten første 100 sidene, kom en liten nedtur før boka atter tok seg opp igjen. Det er nærliggende å sammenligne noe av fortellerstilen med forfattere som Bukowski og Fante - mest fordi det er outsiderne som vies plass i denne romanen.

Dette er den første boka av Colum McCann jeg har lest, men det kommer ikke til å bli den siste. Fra før av har jeg "Danseren" liggende, og også den skal visstnok være en litterær perle. McCann skriver svært godt, og han fremstiller outsiderne og det miljøet de tilhører på en svært troverdig måte. Fordi boka har et par ujevne partier, blir det ikke terningkast seks denne gangen. Derimot mener jeg at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Hyllest til kjærligheten

Vi befinner oss i Teheran i 1973, få år før den iranske revolusjonen. Pasha Shahed er 17 år gammel, og han og Ahmed er bestevenner. Det fineste de vet er å ligge på taket og snakke om jenter før de sovner.

"Å sove på taket er vanlig i Teheran om sommeren. Den tørre varmen som preger dagene, blir kjøligere etter midnatt, og de av oss som sover på taket, våkner med morgensolen i ansiktet og frisk luft i lungene. Moren min liker det ikke i det hele tatt, og hver kveld minner hun meg på at "hundrevis av mennesker faller ned fra takene hvert eneste år". Bestevennen min Ahmed og jeg utveksler skjulte smil ved hver advarsel før vi går opp trappen for å tilbringe natten under et teppe av stjerner som ser ut som de er nær nok til at vi kan ta på dem. Gradvis blir gaten under oss et lappeteppe av gatelys, skygger og lyd. En bil brummer sakte nedover den øde strekningen, varsomt for ikke å vekke noen, samtidig som en løshund et stykke unna bjeffer iherdig." (side 11)

Ahmed er forelsket i vakre Faheemeh, og han tæres i stykker av fortvilelse da han skjønner at en annen mann og hans familie er i forhandlinger om hennes hånd. Så får Pasha ham til å stå opp som en mann og kjempe for sin kjærlighet, og dermed får den vordende brudgom og hans familie kalde føtter. De trekker seg - med før det blir Ahmed grundig rundjult av Faheemehs brødre. Like fullt - han vinner både jenta og hennes families tillit til slutt - i en tid hvor de forelskede ikke har sjanse til å bli kjent med hverandre før alvorlige løfter om livslang kjærlighet avgis, men kun er prisgitt noen blikk og forsiktige smil.

Pasha er forelsket selv, men dette er enda mer umulig enn i Ahmeds situasjon. Jenta er Zari, som bor i nabohuset, og hun har vært forlovet med "Doktoren" så lenge hun har levd. Problemet er at Pasha liker Doktoren svært godt, og har voldsom respekt for ham. Han føler at han svikter vennen ved å forelske seg i en som er hans.

Sommeren 1973 reiser Doktoren bort - angivelig for å undervise noen landsmenn på landet - og så åpner det seg muligheter for guttene til å treffe sine hjertets utkårede. Zari har invitert Fateemeh til seg for at Ahmed og hun skal få være sammen. Pasha får også være med - nærmest som en "femte hjul på vogna". Han er i syvende himmel! Tenk å få være nær Zari! Bli kjent med henne! Og etter at den verste genansen er overstått, blir Pasha og Zari kjent med hverandre. Dette fører til at Pasha, som har forlest seg på vestlig litteratur - forbudt sådan, bare blir enda mer forelsket. Men elsker Zari ham? Hun snakker om Doktoren, erkjenner at hun er heldig at det er ham hun er lovet bort til siden han er både god og snill, men hun skjønner samtidig at det Ahmed og Fateemeh er noe helt annet ... Hvordan kan man vite at man elsker noen?

"Tak over Teheran" er en nydelig roman om kjærligheten, uten at den noen gang blir klisjefylt eller "klissete". Pashas brennende kjærlighet overfor Zari er svært vakkert beskrevet. Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen Iran befant seg i på den tiden. Sjahen var eneveldende diktator, og angiveri overfor det hemmelige politiet - det politiet som "egentlig ikke" eksisterte - førte med seg mange menneskelige tragedier. Blant annet fører det til at Zari tar et valg som får forferdelige konsekvenser for alle dem hun har rundt seg. Den idylliske sommeren 1973 tar nemlig slutt, og da er det den brutale virkelighet som venter ...

Forfatteren selv er født og oppvokst i Iran, men flyttet til USA i en alder av 19 år. Mange ressursterke mennesker flyktet fra Iran før den iranske revolusjonen i 1979, fordi det allerede da var åpenbart hvilken vei det gikk. Her som i så mange andre land ble folkets revolusjon stjålet av feil mennesker ... En roman som "Tak over Teheran" kunne verken vært skrevet under sjahens enevelde eller i dagens Iran uten store konsekvenser for forfatteren selv. For øvrig interessant å lese om persernes hang til å dyrke lidelse nærmest som en kunstart!

Denne boka er som tidligere nevnt nydelig skrevet, og jeg kommer til å ha øyne og ører åpne for denne forfatteren i fremtiden. "Tak over Teheran" ligger i grenseland mot terningkast seks, men jeg nøyer meg likevel med terningkast fem. Årsaken er en litt banal og for utrolig slutt, som skuffet noe. Men hvis du ønsker deg en lang på vei feelgood-roman fra Iran, dog med alvorlige undertoner, er dette boka for deg! Jeg anbefaler den varmt!

Det ble 4 bøker på meg:

Verdensmestrene av Henrik H. Langeland
Middag av Herman Koch
Rebecca av Daphne Du Maurier
Mors og fars historie av Edvard Hoem

(Som medlem er jeg flink til å avbestille bøker. Har funnet bøker her som ingen andre nettbutikker har hatt inne. Har funnet flere rimelige bøker i år.)

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet."

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Ein skal heller sleppa tie, som er sakade, en refsa ein, som er saklaus.

Fantastisk fortellerglede!

Tidligere har jeg lest og omtalt fem av Tomm Kristiansens bøker i min blogg. Etter "Afrika - et vakkert land" fikk jeg nemlig for alvor opp øynene for dette fantastiske fortellertalentet, og har i tur og orden tatt fatt på hans tidligere utgivelser.

Boka om Cape Town utkom i 2011, og inneholder noe historisk stoff om Sør-Afrika som man langt på vei også finner i "Fra Mandelas land". Resten handler om Cape Town i nyere tid - nærmere bestemt fra løslatelsen av Mandela og frem til i dag.

"Det var her rasismen ble til, fra den dag den første hollender lot ankeret falle i 1652, og det var her regnbuenasjonen ble til da Nelson Mandela gikk ut av fengselsporten og fire år senere steg opp på parlamentets talerstol som landets første svarte president.

Landets historie er blitt til i Cape Towns gater og i byens hus. Du kan gå gjennom gatene uten å ane hvilke historier de gjemmer, hvilke hemmeligheter som finnes bak dører og porter. Gjennom årene har det slitte bykartet mitt fått sjel. Jeg har hørt historiene og lest bøkene om hva som hendte, hvordan Norge spilte en bemerkelsesverdig rolle i kampen mot apartheid, nettopp her. Slavenes kamp, og hvor de levde. District Six hvor capejazzen ble til, og hvor er den nå?

Det er utgitt fremragende guidebøker for Cape Town og byens distrikter. Denne bok erstatter ikke dem. Jeg vil heller fortelle historien og alle historiene for at flere skal se hvorfor byen er blitt som den er, og hva som skjuler seg av ånd og politikk, lidelse og kamp, liv og røre, tone og rytmer. Jeg har vært her nok til å ha hørt både røverhistoriene og beretninger som griper deg om hjertet.

Derfor er det ikke restauranter, shoppingsentre og barer jeg inviterer til. Dem finner du selv. Jeg er her for å fortelle det du ikke ser." (fra innledningen på side 8)

Og det er nettopp dette som er hemmeligheten bak Tomm Kristiansens fortellinger: de griper deg om hjertet og han forteller om alt du ikke kan finne ut av selv. Han har bodd i Sør-Afrika, og har ikke funnet frem til sine historier som ordinær turist.

Vi blir kjent med alt fra vinlandet Sør-Afrika til homsebyen Cape Town, alt fra helvetesøyas historie (bedre kjent som Robben Island, der Mandela tilbrakte de fleste av sine fengselsår, øya det er umulig å rømme fra, selv om den bare ligger syv km fra land) til townshipen, karnevalet og de fattiges skrekk-street. Kristiansen skriver også om skolemassakren i Soweto i 1976, hvor 15 000 skolebarn protesterte mot apartheid-regimet, og som endte i et blodbad hvor hvite politistyrker slaktet dem ned for fote. Kanskje den historiske hendelsen som i størst grad engasjerte den vestlige verden i kampen mot apartheid?

Det er først og fremst overgangen fra apartheid-styre til frie demokratiske valg jeg synes er aller mest interessant i denne boka - selv om alle de andre historiene om f.eks. hvorfor enkelte miljøer trekker ut sine fortenner er interessant nok. I kapittelet som Kristiansen har kalt "Forfatternes Cape Town" forteller han om dette:

"1993. Fortsatt var landet styrt av de hvite, med de satt på oppsigelse og unge mennesker visste at de levde i en historisk tid. De leste heller Nadine Gordimer og Andre Brink. Det var der de kunne forstå sin samtid og tolke tidens tegn. Den politiske volden i de svarte bydelene hadde aldri vært verre enn nå. Det var episoder og slag. I Johannesburg dundret tilhengere av det zulubaserte Inkathapartiet sammen med ANC-tilhengere i byens svarte bydeler der de fleste var xhosaer. Var det politisk oppgjør mellom ideologier eller var det et etnisk sammenstøt? I virkeligheten var det sikkerhetspolitiet som hadde betalt frustrerte og fattige fremmedarbeidere, alle zuluer fra Natal, for å slakte ned de fastboende. De skulle gjøre landet umulig å styre, og velte de pågående grunnlovsforhandlingene. Det tettet seg til etter hvert som valget nærmet seg. Hvite ungdommer kastet seg inn i forberedelsene. De var på fremtidens parti, som også var Nelson Mandelas parti. De elsket mannen. Han var deres, selv om hudfargen var en annen. Ja, de så knapt at han var svart lenger." (side 224)

Det er intenst levende historier som fortelles i denne boka, som jeg slukte fra perm til perm. Her får alle sin del, enten man er interessert i historie, kultur, politikk, religion - fra fortid eller nåtid - og det er rikelig med historier om stedets musikk og også litteratur. Underveis savnet jeg Tomm Kristiansens stemme (alle de foregående bøkene har jeg hørt som lydbøker med forfatteren selv som oppleser), men jeg hadde likevel ingen problemer med å høre hans stemme inne i mitt eget hode. Dagsrevy- eller reporterstemmen hans, for å si det sånn. Jeg kommer til å fortsette å lete etter tidligere utgivelser av ham, og min ambisjon er å lage en fullstendig omtale-bibliografi over alle hans utgivelser. Dessverre er mange av hans bøker ikke helt enkle å få tak i lenger ... I alle fall - her blir det terningkast fem!

Det er kanskje ergerlig å oppdage billige bøker som man har betalt full pris for. Skal det være en trøst så vet man ikke det før lenge etterpå. :)

Bokklubben selger 50 bøker til 50kr/stk.

I tillegg blir ikke strømmen dyrere heller!!!

hehe regner her også! Herlig dikt. :)

Alle Handverk hava sin Kunst.

Herlig sommerlektyre!

Marc Scholler er den tilsynelatende hyggelige fastlegen til de rike og berømte.

"Pasienter forveksler tid med oppmerksomhet. De tror jeg gir dem mer oppmerksomhet enn andre fastleger. Men jeg gir dem bare mer tid. Det jeg trenger å vite, har jeg sett etter ett minutt. De resterende nitten minutten fyller jeg med oppmerksomhet. Med en illusjon av oppmerksomhet, rettere sagt. Jeg stiller dagligdagse spørsmål. Hvordan er det med sønnen/datteren din? Sover du bedre nå? Spiser du for mye/for lite? Jeg legger stetoskopet mot brystet, deretter ryggen. Trekk pusten dypt, sier jeg. Pust rolig ut. Jeg lytter ikke ordentlig. Jeg prøver i hvert fall ikke å lytte ordentlig. Innvendig lyder alle menneskekropper likedan. Først og fremst er det naturligvis hjerteslagene. Hjertet vet ingenting. Hjertet pumper. Hjertet er maskinrommet. Videre er det lyden av innvollene. Organene. En overarbeidet lever lyder annerledes enn en sunn lever. En overarbeidet lever stønner. Den stønner og trygler. Den trygler om en fridag. Nå henger den alltid etter. Den overarbeidede leveren er som kjøkkenet som aldri stenger. Oppvasken tårner seg opp. Oppvaskmaskinene går på høygir. Men stablene med skitne tallerkener og gryter med svidde rester blir bare høyere og høyere." (side 5)

Og slik fortsetter det! Er Marc en spesielt kynisk lege, eller er det slik man rett og slett blir når pasientporteføljen nesten utelukkende består av selvsentrerte rikinger som drikker for mye og behandler kroppen sin som en evighetsmaskin som er fullstendig udødelig? Og som er seg selv nok absolutt hele tiden? Ikke vet jeg. I alle fall tror jeg at det er en viss risiko for en noe yrkesslitasje etter mange år som fastlege, hvor den ene pasienten etter den andre dumper inn på kontoret, og man registrerer at det meste har man hørt "tusenvis av ganger" tidligere.

En dag står den berømte skuespilleren Ralph Meier i døra. At han ikke har timeavtale er ikke så nøye for en mann som er vant til at de fleste slipper det de har i hendene og gir ham det han er ute etter der og da. Kort tid etter konsultasjonen kommer nok en invitasjon til en premiere i posten. Og er det noe Marc og kona er lei av, så er det de endeløse premiereinvitasjonene og lanseringene som interesserer dem svært lite, men som de synes de bør gå på. Og som de atpåtil må mene noe om etterpå ... Men invitasjonen fra Ralph Meier er annerledes, for nå insisterer Marcs kone på at nettopp denne teaterpremieren vil hun ha med seg. Hun er nemlig en beundrer av Ralph Meier.

Så kommer det en invitasjon til en grillfest, og dermed er på en måte forbindelsen mellom de to familiene etablert. Og hva er vel da mer naturlig enn at familien Meier også inviterer familien Scholler til sommerhuset de har leid for sommeren? Underveis i grillpartyet får imidlertid begge ektefeller opp øynene for at Ralph Meier er alt annet enn sympatisk. Han sikler åpenlyst etter damene - også etter Marcs kone, som han nærmest kler av med et rovdyrblikk uten å genere seg for at Marc er vitne til det hele. Hadde det ikke vært for at Marc selv synes at Ralphs kone er lekker, og at døtrene hans Julia og Lisa fant tonen med Ralphs to sønner på samme alder, ville de nok ha skrinlagt det hele for godt ...

Så kommer ferien og familien Scholler reiser på telttur. Det kona Caroline ikke vet er at de for hver teltovernatting nærmer seg sommerhuset som familien Meier har leid - inntil de en dag "tilfeldigvis" støter på Ralph og Judith. I mellomtiden har familien Meier innkvartert en annen skuespiller - Stanley, en mann på nærmere 60 - sammen med hans purunge kjæreste Emanuelle, som knapt kan være 20 ... Dermed er sommerhuset fullt. Ralph insisterer imidlertid på at de kan campe i hagen. Motvillig går Marc og Caroline med på dette - om ikke annet så for jentenes skyld. De kommer jo så godt overens med guttene, og dessuten er det jo så gøy med bassenget. Samtidig gir imidlertid Marc og Caroline bort regien over ferien sin, og tosom tid kan de se langt etter ... Men dette kunne de i og for seg levd fint med, hadde det ikke for at det oppstår en situasjon som får uhyggen til å senke seg over stedet ... Ingenting blir som før, og dette får store konsekvenser for alle impliserte ...

Herman Koch har skrevet nok en knakende god roman av typen psykologisk thriller, som er en pageturner fra første til siste side. Han tegner knivskarpe portretter av hovedpersonene i boka, og særlig legen Marc - bokas jeg-person - får gjennomgå. En vellykket fastlege som lever godt av sine rike pasienter, men som er temmelig kynisk i sin yrkesutøvelse. Beskrivelsen av medisinske lidelser var tidvis svært fornøyelig lesning. Like så alle Marcs suverene antakelser om hva som skjedde underveis. For alt er ikke nødvendigvis slik det kan se ut som, men dette tar ikke Marc høyde for. Han er jo lege, for pokker! Han sitter med alle fasitsvarene, og han ønsker ikke å diskutere dem med noen. Dermed går han ofte glipp av mange nyanser i det som skjer, men nettopp dette er med på å skape plottet som boka legger opp til. Et lite mellommenneskelig drama Koch har vist at han behersker til fulle å skrive! Det bør også nevnes at boka er nydelig oversatt av Hedda Vormeland. Her blir det terningkast fem!

du er også en natteravner hehe.

Det er faktisk sant. Prøver å få med meg positive ord i min daglige tale. Som student lagde vi lister over positive og negative ord. Det har jeg tatt med meg videre.

Mediene utvikler seg - fjernsynet er mye bedre i dag enn for hundre år siden.
Ukjent