hehe hvilken diktsamling er dette fra.

Enig med deg. Synes at kommentarene kun bør være svar/innlegg på personens profilside. Første gang jeg gikk inn ble jeg helt forvirret og gikk ut og inn noen ganger.

Jeg savner også at man kan søke på bøker man selv har lagt til. Nå har jeg ikke sjekket hvordan det ligger an med å søke på forfatter på egen/andres side. Før måtte jeg søke forskjellige ganger noe jeg opplevde irriterende. Skriver man inn hele forfatterens navn var det ikke sikkert at man fikk opp forfatterens bøker.

Som løfter

Det finnes en evighet av fred
bak alle stjernene et sted.

Vi skulle kanskje vraket først
vår lille tid av sult og tørst,

vår lille tid av sult og savn
mot ting vi aldri kan gi navn.

Som løfter i en gjerrigs munn
er denne korte, korte stund.

Forfatter: Inger Hagerup
Utgitt: Fra samlingen «Videre», Aschehoug 1945.

Alt er tilbake til normalen. Kirsten :)

Dei småe nå stundom lika langt som dei store.

Jeg har mistet mange stjerner som ikke er kommet tilbake. Kirsten :)

Enig i at det blei vel mange repitisjoner, kunne godt vært kuttet en del sider, spesielt om Jons skrivesperre! Siris tafatthet når det gjaldt ekteskapet blei også litt irriterende, hennes mangel på reaksjon og handling passet ikke helt med hvordan hun ellers fremsto - egenrådig og uredd for å gi uttrykk for sine tanker. Men, sett bort fra dette, likte jeg boka godt. Solid språk og godt utmeislede karakterer gjorde boka til en såkalt page-turner for min del, til tross for at den er både mørk og en smule ubehagelig.

Jeg skrev en kort omtale rett etterpå. Den lød slik: "Jeg har nettopp lagt fra meg Bovara, etter å ha lest siste side. Hodet er i uorden, tankerekkene kronglete. Kroppen er rastløs og hjertet verker. Trist, rått, vakkert, poetisk, kvalmt, redselsfullt, fastlåst, og uendelig ensomt..... Mer kan jeg ikke si - ikke nå."

Har fortsatt ikke hatt nok tid til å fordøye romanen skikkelig, men Leikvoll er en meget dytkig forfatter - det syns jeg også denne gangen. Jeg liker det poetiske språket sammen med det råe innholdet (til tider, denne gangen, i meste laget for meg). Tematisk beveger han seg innenfor områder jeg syns det er spennende å utforske litterært.

Mesterlig om lengsler og savn

Virginia Woolf (f. 1892 d. 1941 - hun tok sitt eget liv) rakk å utgi 17 bøker mens hun levde, men ytterligere fem bøker ble utgitt etter hennes død, dersom jeg kan stole på opplysningene som er oppført på Wikipedia. Kun syv av hennes bøker skal være oversatt til norsk. Mens hun levde var hun et signifikant medlem av the Bloomsbury Group, en britisk gruppe som besto av forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere, og som virket i London i mellomkrigstiden. På mange måter var medlemmene av denne gruppen forut for sin tid hva gjaldt spørsmål som feminisme, passifisme og seksualitet.

Blant Virginia Woolfs mest kjente romaner inngår "Mrs. Dalloway" (utkom i 1925), "Til fyret" (1927), "Orlando" (1928) og "Et eget rom" (1929). Hennes måte å skrive på - gjerne betegnet som "stream of conciousness" - vakte stor oppsikt den gangen, fordi dette brøt med den tradisjonelle fortellerstilen som hadde en begynnelse, et kronologisk hendelsesforløp (dvs. handling) og en avslutning. "Romanen handlet jo ikke om noen ting", mente man. "Stream og conciousness" kjennetegnes ved beskrivelse av en konstant strøm av tanker og følelser som foregår inne i et menneske - en bevissthetsstrøm eller mer moderne omtalt som "den indre dialogen" alle mennesker har gående med seg selv. På den måten fjerner man seg på sett og vis fra en oppfatning om at det finnes en objektiv ytre sannhet, idet dette fremstår som høyst subjektivt alt etter hvilket perspektiv man tar. Spenningene i fortellingen bygges dermed mer opp på et indre plan, mens den ytre handling blir mindre vesentlig.

I "Til fyret" - en roman som er delt i tre deler: "Vinduet" (foregår over noen timer), "Tiden går" (10 år senere) og "Fyret" (noen timer senere) - møter vi ekteparet Ramsay, deres åtte barn og en hel del venner og bekjente som er innlosjert hos dem mens de befinner seg på sitt sommersted ved Cornwall. Mr. Ramsey er forfatter og hele hans verden sirkler rundt hans ego. Omverdenen oppfatter ham som tyrannisk, der han når som helst kan fyke opp i et forferdelig sinne, og særlig sønnen James lider under dette. James er sterkt knyttet til sin mor, og hele hans tilværelse er i grunnen preget av ett eneste ønske: å komme ut til fyret. Dette avfeier faren og dermed er den saken ute av verden.

Kvinnene er stort sett objekter for mennenes behov, og alt handler om ynde og skjønnhet. Sånn sett kommer den unge ugifte kunstneren Lily Briscoe sørgelig til kort, for ikke er hun noe syn for øyet ("skrinn peppermø") og ikke er det egentlig noen som tar kunsten hennes særlig alvorlig. Alt handler om mennene og dyrkingen av deres fortreffelighet.

"Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte han (Mr. Ramsay - min tilføyelse) seg selv, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag? Er sivilisasjonens utvikling avhengig av store menn? Er gjennomsnittsmenneskets kår bedre nå enn på faraoenes tid? Er forresten, spurte han seg selv, gjennomsnittsmenneskets kår noe mål på hvor langt sivilisasjonen er kommet? Kanskje ikke. Kanskje er eksistensen av en slaveklasse en betingelse for det gode liv. Heisføreren på undergrunnen en evig nødvendighet. Tanken vekket ubehag. Han gjorde et kast med hodet. For å slippe bort fra den, ville han bestride gyldigheten av å tillegge kunsten så stor betydning. Han ville hevde at verden er til for gjennomsnittsmennesket; at kunsten bare er overfladisk pynt på den menneskelige tilværelse, ikke uttrykk for den. Heller ikke Shakespeare er av vital betydning i så måte. Uviss på hva han egentlig ville oppnå med å rakke ned på Shakespeare og forsvare mannen som for evig og alltid står i heisdøren, rev han et blad av hekken. Alt dette skulle serveres for de unge menn i Cardiff neste måned, tenkte han; her, på terrassen, gikk han bare og samlet slikt som kom i hans vei ..." (side 47)

Men om Mrs. Ramsay tilsynelatende er unnseelig utover å være blendende vakker og alltid strikkende på en eller annen strømpe, så trekker hun umerkelig i trådene i kulissene. Det gjelder bare ikke å konkurrere synlig om den oppmerksomhet ektemannen så og si har eneretten på. Mrs. Ramsay gjør seg absolutt dypsindige tanker om livet - tanker som er fullstendig utilgjengelig for hennes mann - først og fremst fordi han aldri har vist noen interesse for det, og dernest fordi hun for lengst har sluttet å elske ham og derfor ikke ønsker å ha ham delaktig i sitt indre liv.

"Hvorfor se så mørkt på livet? sa han. Det er meningsløst. For det var pussig; og hun trodde faktisk at det var tilfelle: at han, med alt sitt tungsinn og all sin fortvilelse, i det store og hele var lykkeligere og mer fortrøstningsfull enn hun var. Mindre utsatt for menneskelige bekymringer - kanskje det var derfor. Han hadde alltid sitt arbeid å falle tilbake på. Ikke at hun var "pessimist", som han anklaget henne for å være. Men hun så på livet - og en liten strimmel av tid viste seg for hennes indre blikk, hennes femti år. Der var det - livet. Livet, tenkte hun, men tenkte ikke tanken til ende. Hun betraktet livet, for hun hadde en tydelig forestilling om det, som noe virkelig, noe personlig, som hun verken delte med sine barn eller sin mann. Det pågikk en slags dragkamp mellom henne og livet, der hun hele tiden prøvde å få overtaket, og livet gjorde det samme; og iblant parlamenterte de (når hun satt alene); hun husket at det hadde vært store forsoningsscener; men stort sett måtte hun, merkelig nok, innrømme at hun oppfattet dette hun kalte livet som noe grusomt, fiendtlig, som ikke nølte med å kaste seg over en hvis en gav det en sjanse."(side 63)

Holdningene til kvinnenes bidrag i selskapslivet kommer svært tydelig til uttrykk i Mr. Tanleys tanker idet han entrer arenaen på side 88:

"Han aktet ikke å la de tåpelige kvinnene sitte der og snakke nedlatende til ham. Han hadde sittet og lest på rommet sitt, og var kommet ned, og nå syntes han alt virket tåpelig, overfladisk, uvesentlig. Hvorfor kledde de seg om? Han var kommet ned i vanlig klær. Han hadde ingen selskapsklær. "En får nesten aldri noe av interesse i posten" - sånt noe sa de bestandig. De fikk menn til å si det også. Det var forresten sant, tenkte han. Det skjedde dem aldri noe av interesse. Året rundt gjorde de ikke annet enn å snakke, snakke, snakke, spise, spise, spise. Det var kvinnenes skyld. Kvinnene gjorde sivilisert samvær umulig med sin "sjarm" og sine tåpeligheter."

Mrs. Ramsay forsøker å leke Kirsten Giftekniv mellom Lily og Mr. Tanley, heldigvis (!) uten å lykkes. De to representerer to ytterligheter som ikke lar seg forene i datidens England.

I del to - "Tiden går" - er Mrs. Ramsey død, og etter hvert dør også to av barna (en i krigen og en i barsel). Lily er atter tilbake på landstedet, og det bygger opp til en spenning mellom henne og Mr. Ramsey. Hun blir dessuten vitne til at sønnen James, som nå er nesten voksen, higer etter sin fars anerkjennelse uten å få det.

Del tre - "Fyret" - handler talende nok om at det kanskje omsider skal bli noe av turen ut til fyret ... Dessuten står forsoning sentralt.

"Til fyret" er av mange betegnet som en av 1900-tallets viktigste romaner, selv om den nesten ikke har noen ytre handling. Her borres det derimot dypt inn i sinnene til romanpersonene. I en artikkel ført i pennen av Hilde Bruvik og Marta Norheim på NRKs nettsider den 08.04.2010, er litteraturviter Annka Ryall sitert:

"Det er en roman som, når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid. Det er også en roman man kan ta opp når som helst og lese om igjen, og som endrer seg i forhold til hvor man selv står i livet. Jeg tror kanskje man må være voksen, og ha opplevt et tap, for å skjønne hva romanen handler om, sier litteraturviter Annka Ryall, som skriver bok om Virginia Woolf på norsk."

Kan man si at Virginia Woolf og hennes roman "Til fyret" har aktualitet den dag i dag? Hva kan en slik roman gi oss, utover å fortelle om hvordan man så på kvinnerollen og mannsrollen for nesten 100 år siden? For det første er romanen meget vakkert skrevet, tidvis nesten lyrisk. Bare dette i seg selv gjør romanen til en nytelse å lese.

"Våren, uten et blad å kaste, naken og lysende som en jomfru, striks i sin kyskhet, hånsk i sin renhet, la seg over markene, storøyd og årvåken og fullstendig likeglad med hva tilskuerne måtte tenke og gjøre." (side 133)

Dernest er det interessant hvordan forfatteren fanger opp små nyanser i stemningsskifter, og klarer å beskrive dette uten de helt store faktene. Dette i en tid hvor man helst holdt sine følelser for seg selv. Hun viser en dyp psykologisk innsikt i sine personskildringer, noe som gir persongalleriet en dybde og en troverdighet som er imponerende. Jeg vil påstå at dette er en kunstart som det er sjelden å finne blant dagens forfattere. Gjennom filmer som "The Hours" og ikke minst det faktum at forfatteren tok sitt eget liv, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan hennes depresjoner må ha innvirket på temaene hun var opptatt av og skrev om. Spenningsfeltet mellom døden og livet er tilstede i bøkene hennes, og hun var nok en som visste hva det innebar å være langt nede og ikke øyne noe håp. Min interesse for å grave videre i Virginia Woolfs forfatterskap er i ferd med å våkne for alvor! "Til fyret" fortjener etter mitt skjønn terningkast seks!

Er ditt problem løst nå da, eller?

Dette ser veldig bra ut!

Jeg får imidlertid ikke søkt opp nye bøker. Det skjer absolutt ingenting når jeg prøver å søke opp nye bøker - verken på tittel eller forfatter ....

Den eine Supen dreg den andre etter seg.

Bedre sent enn dårlig.
Giordano Bruno

Målet med arbeid er å vinne fritid.
Aristoteles

Alder er som å bestige et fjell. Man blir nok litt andpusten, men får en mye bedre utsikt.
Ingrid Bergman

Trøst er alderens kunst.
Simone de Beauvoir

Jeg har fått mer ut av alkoholen enn alkoholen har fått ut av meg.
Winston Churchill

Jeg har sluttet å drikke, men bare når jeg sover.
George Best

Jeg må få av meg dette våte tøyet og få i meg en tørr martini.
Robert Benchley