Bokelskere.no

Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der kommer man over en del mer mindre kjente bøker. Jeg leser mange mainstream bøker. Bøker som får mye oppmerksomhet, så noen ganger er det godt å bare lese bøker som man tilfeldigvis kommer over, og som man aldri har hørt om.

En ukjent gjenfortelling for ungdom
Hadde ikke hørt noe om denne og visste heller ikke at det var en gjenfortelling, for det er sjeldent jeg leser baksidetekster før jeg kjøper dem. Gjør det på en sløv måte av og til, men noen ganger er det morsomt å bare ta noe helt tilfeldig og ikke vite hva man kommer over. Det gjør lesing mer gøy, synes jeg.

De fleste kjenner til Askepott. Både tegnefilmen og Tre nøtter til Askepott. Foretrekker Disneytegnefilmen for den er morsom. Tre nøtter til Askepott har jeg sett så mange ganger i ungdomsårene at jeg stikker heller ut øynene enn å se den en gang til. Tegnefilmen er veldig morsom og jeg liker Gus veldig godt. En av musene som hjelper til med kjolen.

På coveret står det; dette er ikke et vakkert eventyr..., men hvis man ser på originalhistoriene til de fleste eventyrene, er de stort sett mørke enn vakre, i hvert fall fleste av dem. De fleste eventyrene har en dyster og mørk undertone som skinner gjennom teksten. Det er bare å se på Disneytegnefilmene før i tiden som baserer seg på eventyr. De er ikke direkte koselige, de heller.

Donnelly dedikerer denne boka til alle som ikke føler seg bra nok, og det er nok noe alle har kjent på enten en gang eller flere ganger i løpet av livet. Synes det beskriver innholdet av boka veldig bra. Det er nemlig sånn hovedkarakteren Isabelle ofte har det. Hun og søsteren Octavia, også kalt Tavi, er de mindre pene, mens stesøsteren Ella, er den smellvakre som ofte blir beundret av alle, bortsett av de hun bor sammen med. De behandler henne dårlig. Hun bor i et loftrom og går i fillete klær, likevel blir de andre misunnelig på hvor pen hun er. Maman, som er moren til Isabelle og Octavia, blir svært stresset da prinsen kommer innom med en glassko. Tidligere har det vært maskeradeball på slottet, og jenta han forelsket seg i, mistet eksemplaret han vil at alle landsbyjentene skal prøve. Det er jenta som stakk av han vil gifte seg med. Siden Maman er desperat etter at det skal være en av døtrene hennes, blir Ella låst inne på loftrommet selv om de ikke vet at hun har vært på ballet, og oppfordrer døtrene hennes til å skjære av deler av foten for å få skoen til å passe. Da noe avslører dem, og Ella klarer å rømme fra rommet og har et eksemplar selv av denne glasskoen, er det henne han vil gifte seg med. Da landsbyen får høre at Maman og døtrenet har prøvd å lure prinsen, blir de utstøtt og får ofte drittslenging etter seg.

Da Isabelle møter en fedronning, har hun bare et eneste ønske, og det er å bli pen, men kan fedronningen hjelpe henne med det, og vil det få konsekvenser?

En noe lang oppsummering dette og det kan føles ut som jeg har avslørt hele boka, men fortvil ikke. Boka består av flere aspekter og karakterer som bidrar til handlingen som ikke er blitt nevnt. Det er en stor bok på 463 sider, så har ikke en gang nevnt halvparten av boka.

Kreativ historie blir noe ødelagt av gjentakelser
Selv er jeg ikke så glad i gjenfortellinger for ofte foretrekker jeg originalene. Jeg liker Disneys Askepott. Den er både mørk og underholdende. Gjenfortellinger er ok en gang i blant, men det er ikke noe jeg vanligvis ikke higer etter. Noen ganger er det morsomt å lese noe som ikke er typisk å lese. Er heller ikke så nøye når det gjelder målgrupper. Dette er en ungdomsbok og en noe mørk ungdomsbok, også. Til tross for at jeg liker store bøker, ble denne noe drøy. Den hadde mange spennende og noen kreative elementer som dukket opp, men mange av hendelsene og dialogene kunne ha godt ha vært kuttet ut, for det blir mange gjentakelser underveis. Når man har kommet midtveis i boka, føles boka noe monoton, og man håper at det tar seg opp, men det gjør det ikke helt.

Det er synd for dette kunne ha blitt en svært kreativ og spennende gjenfortelling. Hadde nok likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Litt klabb og babb på lærerværelset, og mye kunst - underholdende lesning

Herlig dystopiske historier med god underholdningsfaktor

Til tider spennende, men litt avansert plott. Jeg sliter med å skille de franske navnene fra hverandre, så karakterene satt ikke helt

Det er nedstengning i Lagos på grunn av pandemi. Høres det kjent ut?

En turbulent tid
En mann med det rare navnet Bambi blir kastet ut. Liker ikke å gjøre narr av navn, men man kan vel det når det gjelder karakterer i en bok? Dama hans har funnet noe på telefonen hans som hun ikke liker, og viser ingen nåde. Hun er snill med å hjelpe ham ut av døra. Han ender opp hos tanten sin som bor i en bungalow. Hun bor der med et nyfødt barn. Bambis onkel døde for litt siden, men hans elsker bor der sammen med tanten av en eller annen grunn. Bambi vet ikke hvor ellers han skal gjøre av seg, og selv om han kommer innom litt brått på, får han bli. Han kjenner onkelens elsker fra før, men later som ingenting til tanten. Hvordan kjenner han onkelens elsker tidligere? Etter noen få dager i bungalowen, blir stemningen svært så anspent av mange grunner. Ting blir ikke bedre da begge kvinnene hevder at de er moren til nyfødte gutten. Hvem skal han stole på?

Begrenset tid og lengde
Boka er svært kort på 123 sider og kan også beregnes som en novelle i grunn. I horrorsjangeren har bøker på størrelsen med en novelle blitt svært så populære, og det virker som om flere sjangere satser på det også. Selv foretrekker jeg store bøker, for de er lettere å lese og leve seg inn i. Med korte bøker som fint kan leses på få timer eller dager, opplever jeg ofte som seige, og som aldri kommer ordentlig i gang, før man blir kastet ut av boka igjen. Slik opplevde jeg også med Han er min. Baksideteksten virket fiffig og deler av handlingen er også det, og jeg likte dysterheten i bungalowen, som blir forsterket i takt med dagene.

Bambi føler en beskyttelsestrang på vegne av den lille gutten, for hver dag han tilbringer tid med de to kvinnene, føler han tvil om mye, og vet ikke hvor mye ansvar de egentlig bør få, uansett hvem som er moren til gutten. Han føler et slags bånd til gutten og blir svært ansvarsfull på få dager, mens han prøver å motstå savnet etter kjæresten som foreløpig har kastet ham ut. Og er det trygt å bo der sammen med tanten og den andre kvinnen, eller blir tilstanden verre for hver dag som går?

Mer kan jeg egentlig ikke si så mye om boka med tanke på at den ikke er så stor, og det blir da begrenset hva man kan fortelle. Har sett en god del like boka, men selv er jeg ikke helt der, selv om jeg ville like den. Spesielt siden jeg likte Min søster er seriemorder som jeg leste i fjor. Fikk sansen for både humoren og galskapen. Han er min har et lite snev av begge deler i seg, men manglet den lille snerten. Syntes Han er min ble mye tammere enn hennes forrige bok. Forventer jo ikke at en forfatter skal skrive en lignende bok hele tiden, men savnet mer av særheten i Han er min. Syntes både karakterene og handling ble noe tamme og fraværende. Jeg ble ikke helt engasjert. Syntes heller ikke at slutten var helt troverdig. En fin bok å få med seg hvis man vil lese noe kjapt og med stor font, men rakk ikke helt å leve meg inn i handlingen før det hele var over. Noe som er synd.

Er ikke meningen å virke kald. Likte dysterheten i bungalowen og utviklingen til hovedkarakteren, men brydde meg ikke særlig mye om historien. Det ble litt for slapt og lettvint.

Fra min blogg: I Bokhylla

Veldig spennende, spesielt mot slutten. Boken kunne vært kuttet ned litt, det ble litt omstendelig, men med et godt plott og god karakteroppbygging så ble det en flott leseopplevelse

Krim helt etter min smak, spennende og mystisk :)

Uvanlig velskrevet og morsom feelgood

For en nydelig roman, lærerik og spennende - denne må du få med deg!

Jeg liker å lese bøker som tar for seg saker fra virkeligheten, nonfiction, men har ikke lest så mye av det med hendelser fra Norge, for det blir litt for nære. Men tenkte at det var på høy tid å gjøre noe med det, med tanke på at det er ti år siden terrortragedien i Norge skjedde. Har ikke lest noen bøker av Utøya ofre tidligere med vilje, men tenkte å lese minst en bok i år.

En sårbar historie fortalt av en tøff jente
Cathrine Trønnes Lie forteller sin historie til Mariangela Di Fiore. Trønnes Lie skriver kun etterordet selv. Skjønner jo at ikke alle som har opplevd en tragedie ikke vil skrive selv, fordi det blir en for stor påkjenning, men det er viktig at hennes og de andre som opplvede denne mørke dagen blir fortalt.

Hun opplevde ikke bare det utenkelige den dagen, men hun mistet også sin søster, Elisabeth. I boka beskriver hun tiden med søsteren før reisen, deres dager på Utøya og tiden etterpå. Hun forteller om hvordan hun overtalte søsteren sin til å bli med. Cathrine har vært på Utøya før og hun ville gjerne ha med seg søsteren sin for å vise hvor gøy de har det, og mye overtalelse skal til før hun endelig ble med. Utøya er et sted for AUF ungdommene for å ha det gøy og også drøfte en god del alvor sammen. Bli kjent med hverandre og folk fra hele landet samles. Men idyllen blir noe dempet da de først hører om hva som har hendt i Oslo og undersøker så om det er sant. Ting blir enda mer surrealistisk da de hører skyting. Er det bare en spøk? Er det bare en person som skyter eller er det flere? Trønnes Lie forklarer godt skillet mellom kaos og vantro som herjer i henne mens de prøver å skjønne hva som egentlig skjer. Utøya skal jo være et trygt sted.

Ikke så glad i fortellerstemmen
Kommer ikke til å skrive en lang anmeldelse om boka siden den er på 150 sider. Jeg synes at Trønnes Lie beskriver godt både tiden før og etter hendelsen, spesielt tiden etterpå, for oss utenfor skjønner jo ikke helheten av det disse ungdommene har gjennomgått, og hvordan det har påvirket dem lenge etterpå. Synes hun forklarer det på en god og ekte måte. Det eneste jeg ikke likte spesielt godt i boka var selve fortellerstemmen. De fleste sidene består av en halv side med tekst og noen sider med lengre tekst, men det blir veldig ujevnt og opphakket. Skjønner jo at det er kanskje for å illustrere kaos, sorg og tankegang, men foretrekker en jevnere og mer flytende tekst.

Likevel er jeg glad for å ha lest boka, for Cathrine Trønnes Lie beskriver tanker og følelser på en god måte, og det er lett å få medfølelse for henne og de andre overlevende. Hun har opplevd noe sterkt og mistet sin søster i det hele, men likevel prøver hun å finne en egen sti videre etter tragedien. Det er beundringsverdig, og det er også sterkt av henne å ha en slags galgenhumor i alt det triste sammen med faren sin. Liker også at hun skriver noe selv, altså etterordet. Det beviser også at hun er en god skribent.

En fin og sårbar liten bok med sterk handling. Synes den fint kan leses av både ungdom og voksne. For vi har fortsatt mye å lære av den dagen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter hvert som jeg leser fengsler handlingen mer og mer, og den siste tredjedelen av boken, slukte jeg i en jafs. Leseren får en slags forklaring på hvorfor hovedpersonen er navnløs, noe som gjør at jeg setter mer pris på skrivemåten.

Synes det bare var positivt jeg :) Norli linker inn til siden her, noe som kanskje gir enda flere brukere og lesere!

Hele poenget med å lage en bokomtale er vel å inspirere flest mulig folk, og da er et jo veldig bra at kanskje enda flere ser omtalen!

Minneskogen av debutant Sam Lloyd overgår det meste i denne sjangeren - her er det kamp på liv og død mot ondskapen. Anbefales. Mer om denne i Reading Randi

The Queen of The Cicadas, også kjent som La Reina de Las Chicharras terroriserer dem som fortjener det, for å ta igjen for noe de har gjort galt.

Det høres kanskje ut som en historie å himle med øynene til, men det er det ikke. Dette er en av de bedre bøkene om vandrehistorier jeg har lest i det siste, og er veldig fascinerende. Det er også sjeldent at jeg liker begge tidslinjene, de gangen det er med forskjellige tidslinjer. Ofte liker jeg bare den ene eller ingen av dem. Men syntes det var svært interessant å bli kjent med både Milagros og Belinda.

Utrygg arbeidsplass
Den ene tidslinjen er fra 1952 og er om Milagros fra Mexico. Hun drar til Alice, Texas for å jobbe på en farm. Pengene hun tjener inn sender hun til sine nærmeste hjemme. Hun har lyst til å dra fra dette stedet til California, fordi hun mistrives av flere grunner. Det er folk der som er glad i henne og hun trives med, men det er noen menn som er direkte ekle, og en del kvinner fryser henne ut, mobber henne. Vil få henne til å tro at hun er ute etter mennene deres. Hun planlegger å reise sammen med noen andre, og ikke lenge før hun skal forlate stedet hvor hun mistrives, blir hun myrdet på en svært brutal måte som blir husket lenge etterpå. Det er da legenden om The Queen of the Cicadas oppstår.

I 2019 blir Belinda invitert på samme sted som Milagros ble drept. Hun er der for at en av hennes nærmeste venninner skal gifte seg. Hun er ikke i humør for hun har gjort mange dårlige valg i livet, blant annet tatt mange dårlig valg av menn, hater å være alene, og møter likevl opp alene. Hun har en sønn, men opplever en slags avstand mellom dem. Hun møter likevel opp for å være der for venninnen. Hun har også en fantastisk form for selvironi. Hun møter Hector, som er farmens nye eier og som leier ut lokalet til bryllupet. Hun tilbringer mer tid med ham enn å være gjest i bryllupet, fordi hun blir så fascinert av å høre ham fortelle om Milagros - The Queen of the Cicadas. Hun synes synd på kvinnen. Det urettferdige hun ble utsatt for på grunn av klasseskille og rase. Siden det som skjedde henne ble stort sett hysjet ned, vil Belinda gjøre sine egne undersøkelser om henne. Det blir mer spennende enn det hun først har tenkt.

En uhyggelig skikkelse
Tenkte først at dette ble en standardaktig horrorbok om en vandrehistorie, men det ble det heldigvis ikke. Den er heller ikke nyskapende, og heller ikke skremmende, men bød på en god historie med mye atmosfære og mørke vendinger. Karakterene var også karakterer som man likte, i hvert fall de fleste og som man fikk medfølelse for. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren. Må også skryte av Castros fortellerstemme som er både tøff, rett på sak og nesten poetisk. Noen scener er både grufulle og uhyggelige. Milagros død er kanskje et av de fæleste drapene jeg har lest på en stund. At hun blir drep, er ingen avsløring fra min side for det står på baksiden. Likte også at en horrorbok tar for seg viktige saker som rase, klasseskille og mobbing. Castro beskriver dette på en troverdig måte.

Vil også gi Castro skryt for at hun skriver på en svært levende måte. Det var nesten som å bli sugd inn i boka, men bare nesten. Når jeg leser, føler jeg ofte at jeg leser istedet for å føle at man er inne i boka mens man leser. Så det var ikke langt unna fra å føle at man nesten var med i handlingen selv.

The Queen of the Cicadas var ikke skremmende og det er heller ikke derfor jeg leser horror. Når jeg ser en horrorfilm eller leser horror, har jeg gitt opp håpet om å bli skremt. Sånn er det når man er oppvokst med sjangeren fra man er liten. Nå er jeg mer ute etter en god historie og kanskje glimt av uhyggelige hendelser, og det fikk jeg i denne. Det eneste jeg ikke likte med denne var at skriften var svært liten, og ble ikke helt begeistret over slutten. Men avslutninger er ofte vanskelige.

Det er fremdeles håp for horrorsjangeren, heldigvis og denne boka endte opp som min anbefaling i juli.

Fra min blogg: I Bokhylla

BOKOMTALE: Damen i Proseccotåken av Lene Lauritsen Kjølner. Manus fra forfatteren

Olivia er en veldig likandes dame, og denne gangen har hun snust litt på det å være forfatter. Som vanlig er Olivia nysgjerrig og snuser rundt. Tilfeldigvis kommer hun over et lik eller to. Selvfølgelig faller saken sammen med en sak som samboeren, politimann Torstein jobber med, men de klarer å håndtere saken på en fin måte.

Bøkene om Olivia er som sukkertøy. Man fortsetter å stappe dem i munnen uten stopp helt til posen er tom. Denne boka kunne jeg ikke legge fra meg før den var slutt.

Les hele omtalen her

Hva har skjedd med en av mine yndlingsforfattere. .? De to siste bøkene har liksom ikke vært hennes stil...
Litt pornografisk og slitsom.

Oi, dette var ei bok eg ikkje gløymer med det første. Om kvinna Blythe som tviler på sine evner som mor, og som endar opp med å tvile på barnet sitt. Kapitla om Blythe er skrivne i første person, og innimellom går ein tilbake til hovudpersonen si mor og mormor, desse kapitla er skrivne i tredje person. Tema er bl.a kjærleik, eller mangel på kjærleik, mellom foreldre og barn, mellom foreldre, og mellom sysken. Det står at romanen er ein krimroman, men eg tenkjer at boka er så mykje meir enn det, her har me ei bok med ein tematikk som eg ikkje har sett i krimromanar tidlegare, nemleg morfølelse og det å få eit barn som du mistenkjer er ondt. Les og døm sjølv.