Bokelskere.no

Dette var rett og slett en genial bok, aldri lest noe lignende! Umulig å legge fra seg, og både morsom, vemodig og spennende!....

Jeg hadde forhåpninger om denne boka i og med at "Bienes hemmelige liv"-historien er utrolig søt og en av de fineste historiene jeg vet av. Jeg ble nok veldig skuffet da jeg leste denne boka. Den var forferdelig treg, tom og grå, og vanskelig og abstrakt språk. Jeg tvang meg gjennom knappe tretti sider, så orket jeg ikke mer....beklager.

Herlig! Jeg er midt i diktanalysen, interessant, men også tidvis tung lesning. Er likevel helt bombesikker på at jeg kommer til å sitte igjen med samme følelse som deg når jeg er ferdig.

Wow, dette var en beundringsverdig bok! Litt dyster, men en spenningskurve og utvikling av hovedperson som er til å bukke og neie av. Jeg ble virkelig imponert over Stella, hovedkarakteren. Hun virker så umoden, irritert og sint i begynnelsen (kanskje ikke så rart, omstendighetene tatt i betrakning..), men utover i boka vokste hun bare mer og mer. Og så synes jeg at den lille, søte kjærlighetshistorien er prikken over i'en, som gjør at hele historien i sin helhet ikke virker som en svart, dystert hull uten ende. For hovedpoenget i boka er ganske trist og deprimerende, synes jeg. Slutten er herlig!

Det er en sånn her bok man blir sittende med i hendene lenge etter den er ferdig. Leslesles!

Ble stolt av å være nordmann etter denne leseropplevelsen. Dessuten fikk jeg lyst til å skrive mye, utrolig inspirerende! :D

Jeg tror du har litt rett i det. Jeg er 17 og dessverre fant jeg ikke meg selv like rørt og grepet som du kanskje gjorde. Når jeg blir eventuelt blir mamma selv, tror jeg boka kan gjøre noe annet med meg.....

Jeg er litt uenig med deg, for jeg følte meg ikke særlig rørt når jeg leste denne boken. Halve boken satt jeg og irriterte meg over handlingen, beskrivelsene etc. Språket er selvfølgelig veldig flott, og Lori Lansen har lagd en helt egen historie og et genialt plot. Likevel følte jeg at boka overhodet ikke stemte til forventningene jeg hadde. Bakpå boka var det overøst med ros og flott kritikk. Jeg tenkte "ja...da må jeg kanskje lese den, da" og gledet meg enormt til det punktet hvor hjertet spjæres i to og tårene renner nedover kinnet. Dessverre kom jeg aldri dit.....

Jeg tror dessverre jeg er litt feil målgruppe for denne typen romaner, denne boka passer nok mer til mødre for eksempel. Det er jo en ordentlig morskjærlighet-bok. For meg ble ikke denne morskjærligheten særlig appelerende og jeg var mye irritert gjennom boka, kan ikke hjelpe for det.

Når det er sagt, må jeg få påpeke at boka er et rent eventyr, handlingen er ytterst i en klasse for seg, og språket veldig fint. Bare så synd at den ikke rørte meg like mye som den rørte deg.

Enig.. prøvde meg på denne, men måtte avbryte..

Jeg elsket denne boka jeg! Ser at mange her inne har vært svært kritiske, blitt kvalme av språket, irritert av alle bok-referansene, satt spørsmålstegn ved at lesing beskrives som viktigere enn virkeligheten.

Jeg kjenner meg veldig igjen i hovedpersonens leserglede, hvor viktig biblioteket har vært i barndommen, alle stedene man har vært, menneskene man har møtt i bøkene. Jeg identifiserte meg rett og slett veldig med Norman, og jeg synes tanken på at lesingen liksom skal ha forandret hjernen hans er fascinerende. Alle referansene til bøker synes jeg bare er inspirerende. Hadde lest mange av dem, men ikke på langt nær alle, og får nesten lyst til å skrive ned alle titlene for å legge dem til i leselista. Jeg blir imponert over all kunnskapen om mange ting, og det får meg til å ønske at jeg også kunne mer om mye i stedet for mye om bittelitt.

Jeg har alltid likt Kjærstads bøker, både språket og oppbygningen med alle digresjonene. Jeg liker også at hovedpersonene alltid er veldig spesielle (har spesielle "evner") og vellykkede. De inspirerer meg. Alltid.

Etter å ha lest denne boken, sitter jeg igjen med en rar følelse, en følelse av at det er noe jeg har gått glipp av, noe jeg ikke har fått med meg i historien.. Spesielt dette bildet Peter malte til den siste utstillingen sin, bildet av en mor og en datter, og slutten, er noe jeg undrer meg over.. Ble Peter blind, ble Kaia påkjørt av bilen, eller hva var det som skjedde? Men, kanskje dette er noe forfatteren har gjort med vilje..

Jeg har lest halvveis nå, og må si jeg er litt uenig med deg. Den har ikke direkte rørt på meg på noen måter, heller motsatt. Jeg blir småirritert innimellom av handlingen og den detaljerte beskrivelsen av småbarna, kropp, hygiene etc....

Men god og fin atmosfære, bra språk og grei handling. Har for øvrig halve boken igjen, men har satt "en liten pause" foreløpig. Håper boka tar seg opp mot slutten!

Jeg ble hekta med en gang jeg leste boka og gledet meg til å sette meg ned og kose meg med den. Men etterhvert som jeg kom lenger og lenger ut i boka, dabbet troverdigheten og originaliteten av....historien var liksom hentet fra en annen velkjent bok....(Saras nøkkel minnet den meg om!) - og jeg syntes ikke boka var like bra på slutten som den var i begynnelsen. Men den var helt ok ;)

Tre ord beskriver denne boka godt nok: Dyp ærlighet og latterkrampe. Elsket boka fra første side, den tar for seg det meste en litt usikker femtenåring går igjennom sisteåret på ungdomsskolen. herlighet, for en bok, sier jeg bare

Nok en gang blir jeg slått i bakken av Tillers menneskeskildringer. Måten han får frem karakterenes tanker og væremåte, alle de små tingene vi mennesker tenker på og tolker i samhandling med andre, og hvordan vi forsøker å styre livene våre, men ikke alltid får det til. Jeg likte også oppsettet i boka - at vi får lese historiene til mennesker som alle er bipersoner i Thomas Isaksens liv. Thomas derimot, hører vi bare om fra alle de andre. Et interessant og velfungerende grep synes jeg.

Er usikker på om jeg likte at "forfatteren" av boka skriver seg selv inn i handlingen. Det ble rart og unødvendig absurd i en ellers realistisk, sterk bok. Slutten er veldig åpen, noe som kan være fint, men bokas siste setning "er ikkje noko av dette som har skjedd" ødelegger. Hva vil Tiller oppnå med dette? Som leser ønsker jeg jo å tro at alt som står i boka har skjedd, og han skriver jo nettopp så virkelighetsnært at det er vanskelig ikke å leve seg inn i handlingen. Hvorfor vil han bryte illusjonen på denne måten?

Ja, kan være enig i deg der at det også kan tolkes som et symbol. Men, fingeren hovedsakelig og flere andre ting i boka gjorde at jeg tolket det som at han er faren. Eksakt hva klarer jeg ikke å sette fingeren på, for det er en liten stund siden jeg leste den, og det er så mange detaljer.

Hele denne Arnold Nilsen gir meg bare en ekkel følelse,og jeg har stor tro på at han er en mann som er i stand til noe slikt. Det avsløres jo flere ugjerninger som han har begått etter som vi kommer litt ut i boken..

Ser at jeg må ta den opp igjen snart, slik at jeg har litt flere argumenter å komme med.. hehe

Da har du mye å glede deg til!! Blir spennende å se hva din tolkning blir.

De har samme mor ja, det stemmer. Men, Arnold Nilsen, viser seg å være den som forgrep seg på Vera, etter det jeg forsto. Men, her finnes vel ikke et "rett" svar, så vil vel alltid herske uenighet om de er halvbrødre eller ikke..