Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?
Et mesterverk!
Eg lever fordi det er behagelig å leve. Eg veit kvifor eg lever. Eg lever fordi det gir meg glede. Eg har heilt klart sett at det er behagelig å vere levande, at der er gleder involvert. Om eg er i live, er det fordi eg synest at det er behagelig å leve, såleis har eg bestemt meg for å leve. Livet gir meg ofte gleder. Det finst gode ting her og no medan eg lever. Eg har sett at det ofte er behageleg. Eg har sett det medan eg har levd, livet er ikkje svært ubehageleg og det gir behageleg gleder til den som lever. Det finst fullt av gode ting for heile kroppen. Det er ei stor mengd av dei, altså lever eg. Eg blir verande i live ettersom det gir meg glede. Det er temmeleg behageleg å leve, eg har sett det medan eg i levande live har møtt på rikelig av behagelege ting, eg har levd og eg held fram med å leve fordi eg har sett at å leve ofte gir ein nok av gleder. Altså har eg glede av å leve, altså held eg fram. Slik veit eg kvifor eg framleis er levande det gir meg glede. Livet gir ein ei stor mengd med gleder og eg veit kvifor eg lever, eg lever fordi livet gir meg gleder og fordi det er behageleg. Slik veit eg kvifor eg framleis er i live og eg har bestemt meg for å halde fram med å leve, det er grunnen til at eg er levande, for det er nok av gleder i livet. Det er behageleg, altså lever eg, eg lever så lenge det er behageleg.
Å, jeg visste det jo, jeg merket det hele tiden, det var noe ved meg folk ikke ville ha, noe de forsøkte å unngå hvis de kunne. Noe jeg hadde, noe ved måten jeg oppførte meg på.
Men hva var det?
Det visste jeg ikke.
At jeg sa så lite, såklart, det ble lagt merke til og ikke satt særlig stor pris på, kunne jeg trygt gå ut ifra. Men kanskje også at det jeg sa, ofte rettet seg inn mot gale emner. Det ble ofte inderlig, det jeg sa, i alle fall så snart jeg kom på tomannshånd med noen, og det skydde folk som pesten. Alternativet var å ikke si noe i det hele tatt. Det var mine eneste modi, det var hele mitt register.
Spennende historier, litt slapt redigerte tekster. Veldig lesverdig!
Sånn skal noveller skrives.
Odd Karsten Tveit kan unektelig veldig mye om viktige historiske hendelser i Palestina i tiårene frem til opprettelsen av staten Israel. Boka er full av gode historier som peker på enkeltskjebner OG det store bildet, og jeg koste meg. Dessverre lider boka av at OKT kanskje kan for mye om historien og at det noen ganger (må?) går litt fort i svingene, både med tid, sted, sammenhenger OG språkvask. Allikevel: les den;)
Et mesterverk!
Benny holdt badebuksen opp foran seg og studerte den skrekkslagen. Han kom til å være synlig fra verdensrommet i denne! Den var neongul og full av bananer!
Benny rødmet bare ved tanken og leste kortet som fulgte med:
Kjære gutten vår,
God jul! Synes denne var så luddi at du bare måtte få den allerede nå!
Stor klem fra mamma og pappa
PS! Ikke gå helt bananas nå, da. Hehehe.
Den siste setningen var skrevet i farens håndskrift, og badebuksen var ikke luddi i det hele tatt! Den var faktisk på grensen til barnemishandling og nesten grunnlag for å ringe barnevernet! Når skulle foreldrene hans skjønne at han var alt for gammel til å gå i badebukse og trengte badeshorts?! Gjerne en som gikk ned til knærne og hadde lommer og faktisk helst egentlig var en bukse med tilhørende jakke og lue, og hva skulle han med badebukse uansett, det var jo midt på vinteren, for svingende!
Ikke la deg lure av at denne romanen som utgir seg for å være bare en ungdomsroman! Stillheten etterpå er nemlig en samfunnskritisk roman skrevet i den klassiske realismetradisjonen som henvender seg like mye til de voksne som til ungdom noen år etter Metoo-revolusjonen, der tid og sted til hendelsen setter et behov til å stille de kritiske spørsmålene som man midt i perioden ikke stilte seg den gangen; Hvordan kan Metoo misbrukes, og kan offerrollen gi makt som gjør at de kanskje egentlig er den sterkeste parten som misbruker den mot den svakest parten på grunn av vedtatte kjønnsfordommer og forestillinger i samfunnet og i oss selv?
Dette utfordrer forfatteren oss ved å la ungdommen Ada og den nydannete unge læreren Odd-Erik fortelle oss denne gripende og intense historien om Metoos gråsoner og mørkere bakside mekanismer. For også her kan det gå for langt hvis man ikke er kritisk nok på alle punkter som taler både for eller imot, der begge sider burde bli hørt uten forhåndsdømming og spekulasjoner. Alle har godt av å bli utfordret av slike bøker av og til, spesielt hvis det stiller det mot vedtatte sannheter og politisk korrekthet i samtiden.
At times, Bukowski became irritated by Linda Lee's sociability and the people she wanted them to entertain at the house. Linda's mother visited several times and stayed for Christmas causing Bukowski to reflect upon the best Christmas he ever had. It was in Philadelphia. He saw no one, pulled the shades down and went to bed.
When their relationship was really rocky, Linda Lee went on a hunger strike refusing to eat or talk to him. Bukowski wrote to a friend that he feared she might die, so he asked her to marry him. That cheered her up. She was very nice again.
He was a very tender-hearted guy - not towards people necessarily, but towards goldfish...
Føler ikke det var kritisk å ikke ha lest de foregående i serien. Liker boka for de store ideene, hvordan forfatteren leker med hendelser i vår tid og peker på en mulig (dystopisk) fremtid. Kan ikke fordra det stive språket, men anbefaler den allikevel...
Vi finner på sånne siystemer for at alt skal være rettferdig, sa hun, og allikevel er menneskenes situasjon så kompleks at vi aldri greier å favne den helt.
Krigens råskap var uten grenser og krig avler krig. Også denne krigen hadde røtter i den forrige og Gud vet hvor lang tid det kom til å gå før denne krigens spor ble utslettet - hvis den da ble det noen gang. Det skulle ikke forundre ham om det ved denne krigens slutt ble lagt grunnlag for en tredje storkrig. Menneskene var slik og hadde alltid vært slik siden de begynte å vandre omkring på jorden, helt tilbake til Kain og Abels dager. Bror sto mot bror og far mot sønn. Ingen var bedre og ingen var heller verre.
Mange ganger hadde han sett døden i øynene. Ventet på det hinsidige - ikke som en uvelkommen gjest, men som en nødvendighet av sitt levnetsløp. Han hadde tidlig gjort opp sin mening. Det var ikke spørsmål om hvor lenge man lever, men hvordan man lever.
Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.