De mest besøkte minnestedene består for det meste av glemsel
Det er aldri stille nok
i blikkenes graver
Nærmere
er et ord
som fører det unåelige bort
Bønn (Ikon)
Vi ber ikke om utskrifter
forklaringer, diagnoser, prosedyrer
Vi ber ikke en gang om overbevisninger
Vi ber om å bli sett av en annen
Vi ber om et ansikt
Fravær
Det er netter
da månen skinner så sterkt
at vi om dagen kan se
hvor den har stått på himmelen
Slik vi kan se det
på mennesker vi kjenner
at en de stod helt nær
har forlatt dem
vi går i rekkje innover skogen. stien blir til. det er eg som ber sekken no. eg går inn mellom røtene. det finst alltid eit punkt der sola ikkje når inn. der alt som ikkje blir sagt er sant. ei glenne opnar seg. vi gjer noko med hendene heile tida, men kjærleik er ikkje ordet for alt
Å bli avsporet innebærer kort sagt å komme på sporet av noe annet.
Ikke en godt skrevet bok, men en sterk, viktig og brutalt ærlig bok. Jeg har vært trofast P4-lytter siden oppstarten, har alltid likt Michael, liker han enda bedre nå. Veldig mange burde lese denne boka for å få et godt innblikk i hva sykdommen gjør mot både den som har sykdommen og de rundt.
Terningkast 4.
Evnen til kritisk distanse hører også til god yrkesetisk kompetanse. Men distansen forutsetter at man først har en tilstrekkelig nærhet. Hvis ikke er distansen avmoraliserende.
... et samfunns moralske kvalitet vises gjennom den standard det søker å etterleve overfor de svakeste og mest trengende.
hvor lenge tåler et ansikt å stå åpent
For meg blir dette mer en historieleksjon enn en historiefortelling. Jeg klarer ikke helt å følge livene til karakterene, men klarer fint å følge med på det historiske aspektet, og siden deler av det er i min tid, er det veldig interessant.
Ikke misforstå, Follett skriver (som alltid) bra. Jeg hadde aldri i verden lest ferdig en bok på nesten 1100 sider hvis den ikke hadde fenget på noen som helst måte. Men jeg liker han bedre når han skriver om tider lengre tilbake i historien.
Terningkast 3.
«Det mennesket som ser inn i et barmhjertig blikk, ser inn i det eneste som bygge ned skammen,» skriver Kristin Bakkevig (2003:35).
Kontrasten mellom den urokkelig rolige, vennlige lytteren og pasienten, med alle sine skyldige, «irrasjonelle» tanker og følelser, kan i seg selv vekke skam hos pasienten. (Lewis, ifølge Pattison 2000:167, min oversettelse)
Dialog er å invitere den andre til å reagere uten å ville diktere hvordan han eller hun skal reagere.
Faren ved å vise medfølelse overfor den fremmede er muligheten for å bli fremmed.
den som tiltrekkes av mengden, er alltid den ensomme.
Den som bestemt setter ned foten i opprørt hav, skaper bare større bølger.
I dagens vestlige samfunn har vi opphøyd materiell velstand til det eneste som er verdt å streve for, noe tilnærmet guddommelig. Begjæret etter stadig mer penger kamufleres ikke sjelden bak begrepet «velferd». Få stiller spørsmål ved vårt velferdsideal. Vi drives videre av kollektive samfunnskrefter uten å spørre oss selv hvilken pris denne holdningen har. Har vi misforstått? Er det en blindgate? Er vi i ferd med å ofre hjertet vårt på velstandens alter?
Uten kontroll og tillit til seg selv, og egne følelser, kan også andre mennesker oppleves truende på mange ulike måter.