At vi ikke kan stole på vår fantasi, ser vi jo også lett ved å betrakte alle de guddommer som er blitt oppfunnet gjennom tidene. Våre forfedre fant opp Odin og Tor og ga dem egenskaper som folk trodde på, men som vi nå vet var oppspinn. Hvorfor skal vår fantasi være mer å stole på når det gjelder den kristne guden?

Hvordan i all verden skal vi tro på at det plutselig, etter at menneskene hadde utviklet seg på jorden i noen tusen år, dukket opp en ny gud, Jesus, som er likestilt med den guden som har eksistert siden jorden ble skapt og kanskje tidligere? Hva med alle de som allerede var døde og ikke fikk oppleve den nye guden? Det er ikke mulig å se logikken i dette. Tidspunktet synes å være helt tilfeldig og det var ingen ting ved verdenssituasjonen som tilsa at tiden var inne for en ny gud. Så i en diskusjon mellom en muslim og en kristen, vil muslimen her ha et viktig ankepunkt mot kristendommen. Et ankepunkt den kristne vil ha vanskeligheter med å gjøre rede for. Muhammed var smart nok til å unngå dette problemet, han var en profet og ikke en gud.
Muhammed fremstilte heller ikke guden som et menneskelignende vesen, slik som de kristne gjør. Islams gud er noe som er høyt hevet over alt annet i verden, han ligner ikke på noe annet som finnes. Han er egentlig udefinerbar. Og et slikt bilde av en gud virker mye mer sannsynlig enn den menneskelignende kristne guden. Det virker ikke særlig troverdig at en gud som til forveksling ligner et menneske, har skapt alt som finnes i verden, blant annet jorden og solen.
Jesus skiller mellom det som hører keiseren til og det som hører Gud til. I islam hører alt Gud til. Og i et idealbilde av en allmektig og allvitende Gud er vel dette mest naturlig. Man svekker i grunnen den kristne gudens status og autoritet ved å holde ting utenfor hans kontroll. Men vi som bor i et land hvor ikke guden blander seg inn i alt, bør være takknemlige for at Jesus innførte dette skillet.
En annen ting som gjør at den kristne guden får en noe lavere status enn den islamske guden er disse to gudenes forhold til den falne engelen, som i kristendommen kalles Satan og i islam Shaitan eller Iblis. Satan er en farligere motstander enn Shaitan, Satan kan skape store problemer for den kristne guden. Shaitan er imidlertid en svak og litt klosset motstander for den islamske guden.

Leveren var brunere enn noe annet brunt i verden. Milten kom til syne blå og skimlet som natten og Melkeveien. Og det var mange flere fine farver, blå og grønne innvoller, murstensrøde og okergule deler.
Alle Østerlands frodige, rå farver; gult som Egyptens sand, turkisblått som himmelen over Eufrat og Tigris; alle Orientens og Indias ublu farver blomstret frem midt i sneen under rakkerens skitne kniv.

(Det er ikke alle som har evnen til å se det lyriske i et hesteslakt!)

Det er smertefullt å miste en "trofast følgesvenn". Jeg satset på at jeg en dag ville oppdage at Gud var nær, at han hadde vært meg nær hele tida selv om jeg ikke opplevde det slik. Jeg vet ikke hva som er verst: å miste en nær venn, eller å innse at vennen du trodde du hadde, aldri har vært der.
Skam? Åja!
Jeg skammer meg mest over at jeg selv var en aktiv pådriver for å overføre mitt dysfunksjonelle, urealistiske gudsbilde til andre unge mennesker, et gudsbilde som aldri innfridde, men som jeg likevel klamret meg til - kanskje av frykt for å bli stående igjen uten håp og uten Gud i denne verden.
Jeg skammer meg over at jeg var mer lydig mot menighetskulturen som omga meg, enn jeg var mot mitt eget hjerte, min egen fornuft, min egen integritet.

Til slutt ble han kompromissløs ateist. Men med sterke åndelige interesser. «Han ble frelst fra troen - og den største frigjøringen var å kunne slippe alle religiøse grublerier», sier han.
«Gud er som mye annet i menneskehetens liv et resultat av evolusjonens virkning på hjernen vår», fortsetter han. «Mennesket har utviklet en forestilling om gud fordi det har vært nyttig. Men når det ikke finnes noen vitenskapelig holdbare bevis for Guds eksistens, da går det ikke lenger an å tro på den gamle måten. Da kan vi bare tro på Jesus som vi tror på de greske gudesagnene.»

Jeg tror slike tyranner finnes innenfor alle slags religiøse samfunn, og jeg har en mistanke om at de ikke tenker over hvor stor makt de har. De vil heller kalle seg tjenere. I alt hva de gjør - henviser de til den høyere makt. Den mektigste av alle: Gud. Eller Allah. Eller Jahve. Eller ...
Og det er nettopp det som gjør dem så farlige.
Verden er full av mennesker som har makt over andre. De fleste av dem er menn. Det er likevel en stor og viktig forskjell mellom en religiøs og en ikke-religiøs leder:
Den som er sjef for bedriften, kan sparke deg. Påføre deg en masse konkret elendighet. Det kan ende med at du må selge huset ditt, bilen din. Du kan føle at livet ditt er ødelagt, ja, det kan virkelig være ødelagt.
Sjefens begrunnelse kan være den dårlige økonomien, miljøet på arbeidsplassen, udugelighet. Begrunnelsen kan være sann - eller dekke over noe annet.
Men den religiøse sjefen kan ta fra deg noe mer grunnleggende. Fundamentet i livet ditt. Livshåpet. Den religiøse sjefen kan støte deg ut i det endelige mørket. I kraft av en autoritet langt større enn økonomisk lønnsomhet.
Denne sjefen kjenner nemlig sannheten. Den eneste, den saliggjørende. Og kan ved hjelp av den, støte deg ut i det ytterste mørket. Til fortapelsen. Til Helvete.

Men om Pernille bevarte det meste av gleden og trosvissheten, var hun ikke akkurat noen gledesspreder. For hennes store frelsesopplevelse hadde samtidig gjort henne til en troens tyrann. Og hun nølte ikke med å bruke sin autoritet som mor, svigermor, mormor og bedriftseier til å tvinge andre under seg. Gjør som jeg sier, noe annet er ikke mulig!
Hun hadde funnet friheten, de andre havnet i fangenskapet. Ble et offer for hennes rettroenhet.
Jeg husker fortsatt hvordan hun kalte til seg de ansatte - betjeningen - èn for èn. Underkastet dem strenge forhør. Som liten fikk jeg snike meg inn på soverommet hun og Synnøve Finden delte, og overvære forhørene. Hva har du gjort? Det var ikke bare arbeidsinnsatsen som ble saumfart. De måtte også gjøre rede for fritida, hvor de gikk, hvem de var sammen med, hva de gjorde. Pernille lå i senga med den åndelige målestokken klar, og holdt de ikke mål, var det verst for dem.
Jeg husker hvordan de ansatte - særlig de unge jentene - gråt.
Et lite lystelig resultat av den store, åndelige befrielsen: Den store, åndelige undertrykkeren.

Vestlige kommentatorer som holder seg orientert om de siste hendelsene, tar islam med i regnestykket, ser på islam som en del av dilemmaet, som om tanken på å terrorisere er noe som ligger i muslimenes genetiske natur, og glemmer at terrorismen dreper flere muslimer enn ikke-muslimer.

Malik sier: "Jeg tenker ofte på hvordan døden i skjønnlitteraturen tjener en hensikt. Jeg skulle ønske jeg visste formålet med et slikt dødsfall fra virkeligheten."

Meningen med alle disse barnemøtene og søndagskolemøtene jeg ble sendt på, var vel at troen skulle få et solid feste. Og noe ble festet, for alltid. Noe jeg ikke kan legge bak meg. Men hvis tanken var at jeg skulle vokse med dette, og troen modnes til noe livsvarig, slik at alle møtene, og ikke minst møtene for voksne, søndags formiddags- og kveldsmøtene, skulle sikre troen i meg for evig og alltid, så - nei. Jeg kjedet meg, mer og mer jo eldre jeg ble. Og fordi jeg kjedet meg, ble det som skjedde på møtene, mer og mer fjernt og meningsløst. Jeg var og er så lei av møter at jeg alltid kvier meg for å gå på noe som helst som kan ligne på møte.

Nå er menneskene døde - vi kjenner knapt noen pinsevenner lenger. Men de er der likevel. De la premissene for troen, det vil si tryggheten over å tilhøre et sted, det riktige stedet.
Det er der all religion har begynt. Den har samlet i seg og gitt uttrykk for stammens fellesskap. Kanskje var dette de hadde felles ikke noe mer enn en stein. De har stilt seg rundt den, ofret og bedt og sunget. Steinen har vært kjernen i fellesskapet, styrken som gjorde dem trygge. Ja vel, det var bare en stein! Men det var deres stein. Og den var hellig, den var mektig, den var det eneste de hadde å ty til når vanskelighetene dukket opp. Vi må ofre, vi må be! Vi trenger hjelp! Så ofret de. Og ba. Og når det gikk bra, og vanskelighetene ble overvunnet, vendte de tilbake til steinen og takket. Nå hadde de beviset! Steinen var stor og mektig!

Når mine foreldre leste eventyr for meg som barn, husker jeg aldri at jeg ble advart mot å tro på troll og hekser etc. Det var helt unødvendig, det var noe jeg intuitivt skjønte. Kan det samme være tilfelle med himmel og helvete? Jeg lyttet på hva som ble sagt om disse stedene, men jeg trodde egentlig ikke på det, det var altfor usannsynlig. Jeg tror det er forklaringen på at jeg aldri ble bekymret for om bestefar endte opp i helvete. Jeg trodde rett og slett ikke på det.

Noen kristne synes å mene at vi mennesker er Guds favoriserte vesener. Det er da litt merkelig at han ventet 13,7 milliarder år før han skapte oss. La gå at han trengte noen milliarder år for at solen og jorden skulle oppstå med levelig vilkår for planter, dyr og mennesker. Men han kunne vel ha skapt oss for noen millioner år siden, det var mange dyrearter som klarte seg fint på jorden den gang. Men man regner med at menneskearten, Homo sariens, først oppsto for ca. 200.000 år siden. Først da oppnådde Gud sitt mål: å få tilgang til en dyreart med så høy intelligens at de var i stand til å tro på en gud. Det tyder ikke på at Gud var så veldig interessert i at vi skulle oppstå. Og i stedet for å skape oss fra ingenting, noe som mange kristne tror han ville ha klart, så lot han naturen gå sin gang og lot den skape oss ved hjelp av naturlover og naturlig utvalg, slik som darwinismen påstår skjedde. Det ser ikke ut som Gud blandet seg inn i denne utviklingen i det hele tatt. Selvfølgelig tror kreasjonistene noe annet, men de har ikke klart å overbevise noen andre enn sine egne om det. Så hvorfor skal jeg tro på en Gud som ikke har skapt oss, som synes å være helt fraværende i vår utvikling og samtidig synes å være helt uinteressert i oss?

Mange norske akademikere og intellektuelle baserer seg på at man gjennom dialog vil nå en slags enhet der alle etter hvert forenes om de samme grunnleggende demokratiske verdier. Feilen er ikke at de tror at egne verdier er rette, men at de tror at andre så lett vil bli enige om at de er rette. Denne troen hviler blant annet på forestillingen om at islam vil kvitte seg med middelalderske trekk, omtrent slik kristendommen gjorde.

I Norge er forestillingen om at menneskerettighetsideen er universelt akseptert, blitt sanksjonert også fra politisk hold. I den stortingsmeldingen som la grunnlaget for menneskerettighetenes inkorporering i det norske lovverket, slo Bondevik 1-regjeringen fast at menneskerettighetene er universelle, og at alle religioner har utviklet dem.
Meldingens forsøk på å hevde at ideen om menneskerettigheter ligger skjult i alle de store verdensreligionene, burde ført til protester fra religionsforskere og andre. I stedet ble tesen akseptert uten debatt. Norges problem er følgende: Den offentlige troen på at de eneste mulige og virkelige verdier en rasjonelt kan ha, er verdier som ligner på dem som er utviklet innenfor den nordiske velferdsstatens rammer.
Dette synet kan gi dystre perspektiver for integrasjonen av muslimske innvandrere i det norske samfunn. Men ikke nødvendigvis, fordi man må skille mellom islam og islamisme. Men det er grunn til å være pessimistisk for samfunnets utvikling hvis ikke intellektuelle og andre erkjenner at folk faktisk mener det de sier og gjør, også når de går inn for flerkoneri og steining eller avviser demokratiet og folkesuvereniteten som idé.