Bokelskere.no

Det kan selvsagt finnes en mengde forklaringer, og jeg bare spekulerer. Forfatteren er dessverre forhindret fra å utdype nærmere hva han har ment, så vi får bare fortsette å spekulere.
(Danskene speidet nok sørover allerede fra middelalderen - men det var det jo flere land i Norden som gjorde ...)

Takk for det, Rolf! Alltid hyggelig å få applaus, men dette var bare en spekulasjon fra min side. Johs. V. Jensen kan jo ha tenkt på noe helt annet.

Kanskje det siktes til Kalmarunionen, der tre land hadde vært tilnærmet likeverdige? Denne "borgerkrigen" (se Grevefeiden) sørget jo for at unionen ble oppløst. (Det var nok ikke bare kongen som falt!)

Jeg tenkte på bibelsitatet "Stå opp, ta din seng og gå!" - men vedkommende var visst ikke død, bare sjuk.

Perle?

Vanskelig å komme med noe råd her. Den "stillferdige" skrivestilen fortsetter gjennom hele boka. Selve handlingen byr på både intriger, dramatikk og kjærlighet, men hovedpersonen forblir den samme tafatte dusten som finner seg i det meste uten protester. Dette er en skikkelse jeg ikke tror på, og min vurdering av boka er selvfølgelig farget av det. Jeg foreslår at du leser et par kapitler til, for å "komme inn i stemningen" igjen etter et halvt års pause. Hvis den fortsatt kjeder deg, er det like greit å droppe den.

Wergelands hest het Veslebrunen.

Flåklypa radio hadde også ønskekonsert i sin tid. En av favorittlåtene der var "Gamlemor og Vesleblakken", som sluttet omtrent slik: "... og de fant henne siden hos den hun holdt av; hun satt nedsnedd på Vesleblakkens grav." Jeg kom på det da jeg sjekket bildet av Blakkens grav ...

Jeg har aldri hørt om Bjørnson og Vesleblakken, men Jacob Breda Bull skrev jo en hjerteskjærende novelle med samme tittel. Som ble gjort om til sang av Stordal og Engerdal og spilt uavlatelig i Ønskekonserten i årevis fra midt på 50-tallet. "Så takk da, kjære Blakken, du min aller beste venn! Aldri skal jeg se deg, aldri klappe deg igjen."

Sant nok: De fornemme ser ikke særlig lystige ut, men de holder hverandre i hendene! Det var neppe akseptabelt med ytterligere kroppskontakt i de finere kretser. (Men stundom gikk nok naturen over opptuktelsen, også i de miljøene vi får innsyn i her. De spytta ikke i glasset, kavalerene ved hoffet!) Både ringdans og langdans kunne være pardanser i den forstand at kavaleren fant seg ei dame å holde i handa under dansen, men parene utfoldet seg ikke aleine på dansegolvet, tror jeg.

Sjekk denne. (Litt forskjell på utfoldelsen i de to dansescenene - de kondisjonerte hadde nok en mer tekkelig stil. Men pardans foregår på begge bildene.)

Siden jeg ikke er av dem som leser flere bøker på en gang, gikk det som det måtte gå denne gangen også: Jeg kom i mål lenge før fristen. Foreløpig skal jeg ikke si så mye om begivenhetenes gang, bare konstatere at Mikkel er fellesnevneren som alle de andre personene har et slags forhold til. Han er betrakteren som står på sidelinja og sjelden våger seg inn i nære relasjoner; en kan få inntrykk av at han har lettere for å hate enn å elske.

Historien fortelles som løsrevne episoder med lange tidsspenn imellom; med årelange mellomrom får vi innblikk i menneskeskjebner som knyttes opp mot Mikkel: Otte, Susanna, Ane Mette, Inger, Axel, Ide - og kongen, som vi bare får en tre-fire glimt av. Han framstår som en ubesluttsom dust som ikke ser (eller ikke vil se) hvilket maktspill han er en del av.

Nå venter jeg litt med å kommentere videre. Blar litt att og fram i boka, og henter fram Bergljot Hobæk Haff igjen. Sigbrits bålferd gir et bilde av kong Christian II sett fra en litt annen vinkel, mener jeg å huske.