Snegler er underlige og beroligende.
De har ingen forestilling om noe sosialt fellesskap, og de yngler svært stille.
Men de har en sterk følelse av personlig verdighet.
Selv på trynet i et fat med eddik er det noe fornemt med en snegle.
Det er mer enn en kan si om enkelte andre.
Jeg har repetert hele leselista vår og fått bekreftet det jeg trodde: USA er fraværende. På tide å rette på det, synes jeg. Nå har Jostein foreslått en av de elleve nobelprisvinnerne derfra, og her kommer jeg med en til: Sinclair Lewis. I 1935 skrev han en roman som plutselig har fått ny aktualitet. It Can't Happen Here skal være oversatt til norsk på 30-tallet, og jeg tror ikke det er kommet noen ny oversettelse siden. Rart, i grunnen. Men på engelsk er den gitt ut på nytt og ser ikke ut til å være vanskelig å få tak i.
Mitt forslag er altså It Can't Happen Here av Sinclair Lewis.
Tja, hver sin smak, vet du, Tore. :)
Jeg koser meg med disse romanfigurene uansett. Jeg liker å vite litt om deres personlighet, de sosiale forholdene, familierelasjoner og ikke minst er det alltid interessant (og spennende!) å vite hva som foregår oppi hodene på folk. - Og siden jeg faktisk har litt erfaring med hva som en gang foregikk av rare ting i disse New Age-miljøene (her i Norge), så ble det hele ganske så interessant for meg.
Jeg liker fortsatt Jussi Adler-Olsen veldig godt som forfatter.
I KRLE-faget lærer man at vi, menneskene, har en enestående status hos Gud. Han skapte universet for vår skyld og har en spesiell omsorg for oss. Han har til og med skapt en himmel hvor de som har gjort seg fortjent til det vil få opphold etter at de dør. Dette virket ikke så urimelig den gang menneskene trodde at verden ble skapt noen tusen år tidligere og at menneskene ble skapt samtidig. Men i dag, når vi vet at universet ble skapt for 13.7 milliarder år siden, at det finnes over 200 milliarder galakser i universet og at hver av disse kan ha over 100 milliarder stjerner, bør man bli mer betenkt. Man må undres over hvorfor det var nødvendig for Gud å skape så mange stjerner bare for vår skyld og at han valgte å vente 13.7 milliarder år på at vi skulle dukke opp i utkanten av en middels stor galakse i et solsystem med en middels stor sol. At Gud skapte oss og eksisterer nærmest for å ta seg av oss, virker da ikke lenger særlig sannsynlig. Det virker da mer sannsynlig at det er menneskene selv som har diktet opp denne spesielle statusen hos Gud, ja, at guden bare er et fantasivesen. Men dette er bare ett resonnement som viser at det er usannsynlig at den kristne guden eksisterer. Men ingen av disse resonnementene får man kjennskap til på norske skoler i dag. Det er alminnelig godtatt at man ikke kan bevise at guder ikke eksisterer, men det finnes nå så mange holdepunkter i alle disse resonnementene at sannsynligheten for det er nokså nær 100 %. I vitenskapen krever man ikke alltid 100 % sikkerhet for å godta en hypotese.
Javisst - den hadde gått meg hus forbi!
Jensen har ikke koblet Christian II til ett eneste kvinnemenneske, så vidt jeg kan erindre. Han var nok ingen skjørtejeger. Men varulven kan saktens ha vist seg for Dyveke -?
Sitatet er godt, sett i lys av opphavsmannens skjebne, men den generelle sannhetsgehalten går jeg ikke god for. Det gjorde vel ikke Gallilei heller; han bare "tror". Men at NOEN hater viten og fakta, mener jeg vi får bevis på rett som det er.
Vi er alle preget av våre omgivelser, det er ingen som blir født grunnleggende ond. Vi har alle våre forhistorier, men det lukker man øynene for, ellers måtte man nødvendigvis rettet blikket mot seg selv. Det fins tusenvis av ofre for overgrep vi ser på som hverdagslige, tusenvis av mishandlede mennesker, de fleste er kvinner og barn, men ikke alle - og alt dette utspiller seg i hverdagslige fengsler som private leiligheter og barnerom.
Selvfølgelig er det mulig å dele inn livet mitt i forskjellige avsnitt. Før, under fangenskapet, og etter. Men det er umulig å skille delene fra hverandre. Fordi alle ting påvirker hverandre, og for meg er det ene utenkelig uten det andre.
I enkelte faser nådde jeg grensen for min tåleevne, det hendte mer enn èn gang at jeg skvatt opp når jeg hadde dormet på sofaen og så meg panisk omkring fordi jeg trodde jeg var tilbake i kjelleren.
I kjølvannet av lesesirkelboka Kongens fall av Johs. V. Jensen har jeg lest Hobæk Haffs roman for andre gang. Begge bøkene har kong Christian II som en av de sentrale i persongalleriet, og jeg tok fatt på Sigbrits bålferd for å få kongens historie i en litt annen vinkling.
Begge forfatterne framstiller kongen som en umoden person som gjennom hele sin regjeringstid vegrer seg for å ta beslutninger og er fullstendig avhengig av rådgiverne sine. Begge omtaler dramatiske historiske hendelser. Ett eksempel er blodbadet i Stockholm i 1520, der de ser ut til å være samstemte når det gjelder kongens unnfallenhet, men beskriver den i svært ulike vendinger.
Jensen:
Men den mann som holdt det hele i sin hånd, som hadde bragt de
ustyrlige hodene sammen og som benyttet seg av de hevngjerrige menns
talent, ondskap og list til fordel for sin kongstanke, han satt nå
fullstendig alene, mens tjenerne gjorde det som gjøres skulle.
Haff:
Hvor langt montro var han kommet i sin andakt da de dødsdømte toget
frem over Stortorget i flokk og følge? Lukket han øynene i from
betraktning mens de to bispene knelte ned som de første i den blodige
seremonien? Foldet han hendene i samme stund som sverdet falt, og de
ærverdige hodene rullet nedover den skrånende plassen? Rørte han
leppene i bønn mens de neste i rekken trådte frem og la hodet på
blokken? Hvor mange ganger slo han seg for brystet og mumlet "mea
culpa" mens begivenheten skjøt fart og hopet seg opp til et blodbad?
Dyveke Willums og moren Sigbrit er historiske personer. Dyveke var kong Christians elskerinne og skal ha vært hans eneste store kjærlighet, og han beholdt henne også etter at dronningen var flyttet inn på slottet. De møttes mens han holdt til i Bergen i sine unge år, og da han ble kalt hjem for å skjøtte sine plikter, tok han henne med til København. Mor Sigbrit fulgte med på lasset. Ikke bare som "svigermor", men også som samtalepartner for kongen. Hun var enke, hadde stor kunnskap om både økonomi og politikk, og ble etter hvert kongens fremste rådgiver. Dessuten var hun vel bevandret i legekunsten og tilbrakte mye tid i laboratoriet sitt. Hun beholdt sin posisjon hos kongen i flere år etter Dyvekes mistenkelige dødsfall i 1517.
Det er Sigbrit Willums selv som forteller sin historie i denne boka. Vi møter henne i 1531 i en fengselscelle, der hun tenker tilbake på livet sitt. Da kong Christian ble avsatt i 1523, fikk han smuglet henne med seg på et skip til Nederland, men hadde ikke lenger mulighet til å holde sin hånd over hennes skjebne. Siden har hun vært ettersøkt som heks, men har greid å holde seg i skjul i mange år, helt til hun blir gjenkjent og "tatt vare på". Hun er er temmelig sikker på hvilken vei det bærer:
Tiden iler, og det begynner å haste, hvis jeg skal nå å gjøre rede for
meg innen alt bryter sammen. Når de har tatt meg under behandling og er
ferdige med sitt ødeleggelsesverk, er jeg et tomt skall, et stykke
blødende kjøtt som er villig til å bekjenne hva det skal være.
Jeg konstaterer at Sigbrit har tålt tidens tann - jeg gir henne en sekser, nå som sist. Samtidig må jeg si at lesingen av disse bøkene "parallelt" har gitt meg en innsikt i nordisk og europeisk historie som jeg ikke hadde før.
Jeg tror det i hele verden ikke finnes noe voldsommere hat enn uvitenhetens hat mot vitenskapen.
Gallileo Gallilei
Det var nok mange som kjente til og diskuterte Kopernikus' tanker lenge før 1543.
De leter og finner, som skrevet står, og overlater ikke noe til slumpetreffet. Enten drukner kvinnen og beviser at hun er uskyldig, eller hun flyter ovenpå og er en heks som må kastes på bålet. Enten det ene eller det andre, og mens kvinnen går under i ild eller vann, har de sikret seg til begge sider og fått sitt på det tørre.
I Beirut og Libanon bor folk med ulik religiøs tilhørighet i hver sin bydel. Sjiamuslimer har egne områder, sunnimuslimer likeså, og det er det samme for kristne, drusere og andre minoriteter. Man eksisterer side ved side, men ikke sammen.
Ved siden av felles tro er frykten for palestinerne en av svært få saker som limer det ellers splittede kristne samfunnet i Libanon sammen. Alle de kristne gruppene krangler innbyrdes, men i 70-årene kjempet samtlige mot PLO, Palestinernes frigjøringsorganisasjon, ledet av Yasir Arafat.
I alle disse årene har vi gang på gang bedt til Gud, men Gud har ikke svart oss, svarer ikke nå og kommer aldri til å gjøre det!
Au!