Jenter som går med på å vitne i en rettssak mot en menneskehandler, blir alltid utsatt for trusler og skremselsforsøk. Det er en av grunnene til at jeg tviholder på senterets uavhengige status, uten noen form for statsstøtte. Når det gjelder sexhandel, kan man ikke stole på noen. Særlig i Romania, hvor de fleste institusjoner er gjennomsyret av korrupsjon. Fremdeles står politiet altfor ofte i ledtog med forbryterne.
Danmark har en gang vært et åpent land. Hvor en tannlege fra Amager Torv som var en beundrer av Stauning, fikk lyst til å si det til mannen selv og stakk innom Statsministerens kontor på vei hjem fra klinikken og ble budt på kaffe og endte med å trekke en tann ut av landsfaderen, sånn, inne på kontoret hans og uten betaling.
Små barn har melketenner, det er fordi de skal drikke melk. Ingen har noensinne hørt om juicetenner.
Omsider kom det for en dag hvilket omfang sexhandelen hadde fått i de fem årene Jugoslavia brukte på å gå i oppløsning. Helt fra starten av hadde politisk ustabilitet og økende usikkerhet lagt forholdene til rette for smugling av våpen og tyvegods. Og snart var kvinner også blitt en handelsvare - våpenhandlerne hadde bare utvidet geskjeften!
På grunn av krigen var Balkan i løpet av ti år blitt sexhandelens stormarked, et knutepunkt for ekstremt velorganiserte nettverk med internasjonale forgreninger. Systemet fungerte uhyre effektivt, det fikk jeg bekreftet av jentene jeg tok imot.
Menneskehandlerne er i dag multikriminelle, og de er godt organisert. Det dreier seg om å tjene mest mulig penger. Vi ser stadig oftere at kvinner som Anna blir utnyttet i flere former for menneskehandel. Å bekjempe menneskehandel blir derfor stadig mer komplekst. Det kreves store økonomiske ressurser til hjelpetiltak og politi, og det fordrer samarbeid på tvers av landegrensene. Imidlertid er arbeidet med å bekjempe menneskehandel ikke noe vi kan velge bort. Det dreier seg til syvende og sist om hvilket samfunn vi skal leve i. Når den organiserte kriminaliteten får fotfeste, får vi et samfunn hvor demokratiske og politiske virkemidler erstattes med korrupsjon og vold. Noe som igjen går ut over vår personlige frihet og livskvalitet.
Rett inn på ønskelista!
En meget spesielt skrevet bok, om det å leve i Iran, landet der man hele tida må passe seg for moralpolitiet, som kan finne på å arrestere folk som ikke er sømmelig påkledd, og man kan bli torturert, idømt piskeslag og lange fengselsstraffer for litt synlig (syndig) hud eller hår. Ansikt og hender kan være synlige, ingenting mer skal synes i de ultrareligiøse ayatollaenes rike.
Soudabeh Alishahi er en norskiransk forfatter som kom til Norge i 2001 og ble Oslos første fribyforfatter samme år, og opplevde selv å bli kastet i fengsel i Iran.
Historien hun forteller om i Smil, tok det lang tid for meg å lese. Jeg var nødt til å ta pauser fra boka og lese andre bøker innimellom. Antagelig kom det av at sidene var så veldig tettskrevet og handlet om mennesker som var så innmari skravlete og snakket og snakket side opp og side ned, på en slik måte at det til tider ble litt for mye for meg.
Det ble mye å fordøye.
Men nå er jeg glad for at jeg har fullført boka. Historien har et budskap. Mennesker som kjemper for å beholde selvrespekten, livet, anstendigheten og verdigheten etter å ha vært gjennom krigstilstander og revolusjon i et nådeløst og gjennomkorrupt land.
Hovedpersonen Partow, bor utenfor Teheran med mannen Jones og svigerfaren Haji Barat. Jones er alvorlig psykisk skadet etter tortur i fengselet. Faren Haji Barat er krigsskadd og invalid. Afghaneren Soleiman, som blir ansatt for å ta seg av Jones og Haji Barat mens Partow er på jobb, er den andre hovedpersonen, han og Partow veksler mellom å være fortellerstemmen gjennom boka. Soleiman har nemlig skrevet dagbok, og denne dagboka får Partow tak i, og hun begynner å lese om alle hemmelighetene til Soleiman.
En meget spesiell bok, som sagt, men absolutt verdt å bli lest.
De som insisterer på at islam-kritikk er rasisme, må ende opp med helt umulige konklusjoner som at Kemal Atatürk, den moderne tyrkiske nasjonalismens far, var rasistisk mot tyrkerne, og at Gamal Abdel Nasser, den moderne arabiske nasjonalismens grunnlegger, var rasistisk mot araberne fordi de førte en knallhard kamp mot islamismens innflytelse i sine samfunn.
Norge er mindre formelt enn de fleste steder, selv om det meste som tipper mot høyfinans, stadig trives best i mørke dresser. Gründere med suksess trenger ikke slips, de vil bli godt mottatt i banken uansett.
Når iranske myndigheter for eksempel hevdet at de ikke henrettet barn, var det en bevisst usannhet. Myndighetene tok nemlig utgangspunkt i offerets alder når henrettelsen, ikke forbrytelsen, fant sted. Jeg argumenterte for hvorfor lovovertreders alder defineres ut fra gjerningstidspunktet, ikke tidspunktet for når straffen utmåles eller fullbyrdes. Da kan jo en fireåring som mister en baby i gulvet henrettes når fireåringen blir 18, bare han sitter lenge nok i varetekt.
I et fengsel er det et tydelig hierarki blant fangene, et klatresamfunn som alle er en del av. Hvor du befinner deg i denne maktpyramiden, avhenger både av hva du soner for, hvordan du oppfører deg, og hvem du omgir deg med. Er du dømt for en forbrytelse som andre medfanger misliker eller endog hater, vil du aldri komme høyt i dette maktspillet.
«En million armenere har dødd i dette landet, og ingen tør å si det høyt. Så jeg gjør det», har den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk, uttalt.
Uttalelsen førte til dødstrusler, anmeldelser og flere straffesaker mot den verdenskjente forfatteren. Folkemordet på armenerne, assyrerne og grekerne under og rett i etterkant av første verdenskrig er den største skampletten i Tyrkias moderne historie, men var samtidig av avgjørende betydning for dannelsen av den tyrkiske staten og utformingen av en ny nasjonal identitet. Senere ble paradoksalt nok kurderne i det østlige Anatolia diskriminert og forfulgt, selv om kurdiske bander hadde vært blant de ivrigste deltagerne i folkemordet på de kristne.
Ei gammel venninne av meg hadde en standardkommentar til de fleste vanskelige materielle situasjoner: "Jaja - det e nu bærre jordiske teng". Det meste koker ned til det, tenker jeg stadig oftere etter hvert som alder og visdom gjør seg gjeldende.
Hva med denne?
Bordet er det eneste jeg har igjen etter min far. Og jeg vil ikke ha noe annet. Når ens foreldre tar stor plass inne i en, skal man være forsiktig med å bo i skrotet deres.
Når mørket faller på, dukker fantasiene opp, og fantasiene slutter ikke. I fantasienes verden er en fri til ikke å tenke såkalt korrekt. En kan tenke akkurat hva en vil. Fantasiene kan ikke kalles for løgner. De kommer helt av seg selv og slår seg ned. De tilhører en verden som ikke tar slutt. En trygg verden i hjertet av mørket. Natta utgjør en mur rundt fantasiene. Ingen kan kikke inn i andres fantasier og gjøre den trygge fantasiverdenen utrygg. Fantasiene skal bare brukes i øyeblikket og plager ikke andre mennesker.
Ved det sørkoreanske omplasseringssenteret Hanawon sier rådgiverne at paranoia, stormfulle oppsigelser og vedvarende følelser av å bli forrådt er kroniske problemer for nordkoreanerne som prøver å tilpasse seg sitt nye liv. Mange av dem kommer ikke ned på bena.
Mønsteret er likeartet i USA. Den koreansk-fødte amerikaneren Cliff Lee, som bor i Alexandria i Virginia, har fremskaffet boliger for flere nordkoreanere de siste årene. Han så et mønster i tilpasningsproblemene deres: «De vet at alt de ble fortalt i Nord-Korea var løgn, og da blir det vanskelig for dem å tro på noe en organisasjon sier her i Amerika.»
Sommeren 2004 inntraff den største masseavhoppingen da Sør-Korea fløy 468 nordkoreanere fra Vietnam til Seoul. Det nordkoreanske nyhetsbyrået fordømte flukten som «overlagt bedrag, bortføring og terrorisme». Samtidig godkjente den amerikanske Kongressen en lov som gjorde det mulig for nordkoreanere å bosette seg i USA. Nord-Korea spottet loven som et forsøk på å styrte landets regjering under påskudd av å fremme demokratiet.