Bokelskere.no

Her også.

Haha. Medalje og diplom ble han nok glad for. Men han har jo fått klar beskjed: Ingen tale - ingen penger! Mulig han har så han klarer seg likevel.

Beklager, dette var trege, stusslige greier; stoffet fanget ikke meg i det hele tatt. Her virret forskjellige personer rundt, uten noen særlig åpenbar mål eller mening.
Holdt på å "hoppe av" underveis.
Men fullførte av rein trass, - innrømmer at det ble en del skumlesing innimellom, ja.

Oj, dette var tøffe greier ...
Det gjorde vondt å lese historien om Shin, hans oppvekst og kampen for å overleve under de forferdelige forholdene i fangeleiren.
Å bli født i en lukket fangeleir, hvor man blir sulteforet med dårlig mat, hvor man ikke får vite noe om verden utenfor fangeleiren - men blir opplært til å være lydig mot diktatoren, der straff og tortur er dagligdags, og der alle blir oppfordret til å angi hverandre for den aller minste lille ting. Man kan ikke stole på noen, ikke en gang de man er i familie med.
Vanskelig for oss i den frie verden å forestille seg hvordan det er å vokse opp i et slikt grusomt og undertrykkende diktatur. - Men jeg blir bare desto mer klar over hvor heldig jeg er som er født i lille, snille Norge.
Om bare halvparten av det som er skildret i boka er sant, er det mer enn ille nok.

Joyce Carol Oates er uovertruffen nå det gjelder å beskrive tristesse. I denne romanen fører hun oss tilbake til 1950- og 60-tallet, da raseskillet fortsatt satte sterkt preg på dagliglivet, også i stater der det offisielt var avskaffet. I småbyen Hammond i staten New York bor hvite Iris og svarte Jinx, som ifølge konvensjonene ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Likevel trekkes Iris mot Jinx, og ved en tilfeldighet gjør de to seg skyldige i et drap. Det blir aldri oppklart, og de blir aldri mistenkt, men begge skal preges av dette for resten av livet, et skyld- og skambasert "avstands-fellesskap" som ingen av dem greier å bryte ut av.

Vi følger dem vekselvis fram til tidlig 60-tall og blir vitne til hvordan de ødelegger seg selv. Jinx dropper ut av skolen, der han var en av klassens beste og dessuten den mest toneangivende på basketballaget. Han får jobb ved et samlebånd og mister etter hvert det håpet han hadde om ei bedre framtid. Iris lukker seg inne i et skall og jobber hardt for å komme seg opp og fram. Det greier hun også tilsynelatende - ved slutten av boka er hun i ferd med å gifte seg med en framgangsrik akademiker. Likevel er det håpløsheten som gjennomsyrer beretningen om henne også.

Miljøskildringene understreker stemningen: Gjennomført dunkelt, grått og trist - og uhellsvarslende. Man kan se for seg stedene der hovedpersonene ferdes, leilighetene som Iris' familie flytter til etter hvert som økonomien forverrer seg, mørke gater med støv og søppel, overgrodde bakgårdshager; man lukter råttent løv og vasser i søle. Til og med omgivelsene rundt Iris på hennes veg oppover i samfunnet blir deprimerende, enda så storslagne de er.

Det virker kanskje som om romanen er dørgende kjedelig. Det er den ikke, tvert imot. Det er spennende å følge Iris og Jinx gjennom ungdommen på veg mot moden alder. Et stort galleri av bipersoner har også betydning for utviklingen deres - fram til den dagen da de skjønner at ingen ting betyr noe lenger. Definitivt ikke ei bok å bli glad av, men iblant blir man trollbundet av de mørke sidene av menneskelivet. I alle fall ble jeg det denne gangen.

Du godeste.

Om tvangsekteskap i Norge - eller såkalt arrangert ekteskap (?).

Jeg fikk en følelse av at Nazish Khan beskriver et litt for enkelt bilde av dette temaet om tvangsekteskap/arrangerte ekteskap, og det med å videreføre kultur og tradisjoner fra hjemlandet til Norge.

Nazish Khan skriver at hun ønsker at arrangerte ekteskap skal bli godtatt som en vanlig praksis i Norge.
Jeg stiller meg fremdeles svært tvilende til dette.
Det er ikke så fryktelig lenge siden vi ble kvitt denne tradisjonen her i landet.
Og det med at mange kan føle på en plikt og lydighet overfor foreldrepresset, særlig når de er blitt oppdratt med tanken om at det er foreldrene sin oppgave å sørge for en passende partner, et press som kanskje ikke alltid er så tydelig på overflaten, men som er der likefullt, og gjør at unge ikke føler at de har reelle frie valg i sine egne liv.
Nazish Khan gjentar flere ganger dette med frivilligheten i arrangerte ekteskap, og at det ikke skal være tvang, - men så var det dette med foreldres og resten av familiens - og hele slektas påvirkning, da, - og hvor lett det egentlig er å motsette seg denne påvirkninga.
Boka var interessant nok.
Men jeg følte at det ble en del unødvendig drøvtygging i teksten hennes.

Nazish Khan er blant de heldige, som har fått et vellykket samliv via arrangert ekteskap.
Men de triste og tragiske tvangsekteskapene hun skriver om i boka har gjort livet ekstra vanskelig for de det gjelder, - og vi vet at slikt som dette foregår fremdeles, kanskje mer enn hva som kommer fram i lyset. Selv om man har gått mer bort fra å finne ektefeller i familien i det landet man en gang forlot.
At Ulrik Imtiaz Rolfsen hevdet at arrangerte ekteskap er identisk med arrangert voldtekt, føltes krenkende for de som lever i vellykkede arrangerte ekteskap, kan man kanskje ha forståelse for. Men jeg mener at fokuset fortsatt må være mest på de som lider under denne praksisen. Og spesielt de jentene som blir giftet bort så altfor tidlig mens de er på "feriebesøk" i foreldrenes hjemland.

Men alt i alt, det er jo håp for de yngre generasjonene av integrerte innvandrere, som forhåpentligvis vokser opp med mer valgfrihet, selvstendighet og ytringsfrihet enn foreldregenerasjonen.