Bokelskere.no

Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.

Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.

Takk! Jeg vil låne den neste gang jeg er innom biblioteket (det blir vel imorgen). Jeg må imidlertid si at jeg likte din anbefaling, men den voldsomme panegyrikken i Vinduet gjorde meg litt ullen

Boka har eit nøytralt og pragmatisk språk, med nokre fabelaktige kontrastar. Tonen i boka gjer at den framstår som nærast journalistisk. Boka er bitteliten, reint fysisk, men på mange andre måtar ganske så stor.

Jeg tror Engler og demoner ble gitt ut etter Da Vinci-koden i Norge (uten at jeg kan begripe hvorfor, men har vel med filmen å gjøre), og jeg vet om folk som har lest Da Vinci-koden først, så det skal nok gå fint. :)

Av denne grunnen er jeg svært glad i å lese tospråklige samlinger, noe jeg har gjort bl.a. med Goethe, Rilke og Eluard, så kan man følge med f.eks. på endringer i syntaksen. Grove omskrivinger i syntaks er noe jeg virkelig hater, jeg forstår det ikke; man sier det blir bedre norsk, men jeg ser ofte at det heller blir dårlig poesi. Takk for å oppklare at det er slik her i odene, for da skal jeg lese dem med litt mer mistenksomhet og en gang i tiden skaffe meg en spansk versjon.

Og jeg er uenig med dere begge. Eller er vi egentlig uenige? Dette er en av de friskeste samlingene jeg har lest på lang tid, og jeg sammenligner odene her gjerne varmt opp mot mye av den selverklært banale norske samtidspoesien hvor ingenting får lov til å ha verken noe betydning eller engang adjektiver. Jeg synes mye av disse odenes styrke er at "det pompøse" her holdes akkurat der det skal, så å si, jeg mener, lovtalene er akkurat på sin plass og springer ut av noe virkelig. Poetiseringen av hverdagen mener jeg han her får til; kanskje er det enda bedre i spansk drakt, men det kan jeg ikke si noe om. Jeg tror imidlertid dere har rett i å påpeke det at de mer prosaiske diktene er de beste, men da handler det ikke om et prosaisk språk, men et prosaisk startpunkt, f.eks. den glimrende oden til løken. Kanskje grunnen til at disse er så gode er nettopp det at selve den poetiske bedriften kommer tydeligere til syne, alkymien så å si, å vise alle ting - selv det små og hverdagslige - sin betydning. Om en elsket sine hender er det mer selvsagt. Jeg liker også odene til kjærligheten, ensomheten og ordboken, for ikke å nevne det innledende "Det usynlige mennesket".

Eg hugsa denne boka som veldig god frå då eg var mindre, og tenkte å sjå kva eg tykte no som vaksen.

Denne boka er så undervurdert. Den er morosam, koseleg, trist, hjarteskjærande. Ei av dei beste bornebøkene eg veit om!

Forfattaren behandlar temaet barnemishandling med varsemd. Det går ikkje an å snakke om mishandling på ein lettvint måte. Det går ikkje an å gjere det triveleg og rustikt. Dei koselege og fargerike karakterane lettar tyngda i tematikken, og gjer den tålbar. Nokre av karakterane er rett og slett fortryllande (altså, du), og du vert glad i William og Tom frå side 2. Boka er berre på 296 sider, men den er varm. Ho er ikkje sentimental eller sippete, berre ærleg og rett fram. Boka er tru mot sitt eigentlege publikum, så reint litterært er det kanskje ikkje noko stort verk – men historien er sabla god.

Den passar godt til eldre born og yngre ungdom (som med all anna ungdomslitteratur er dette veldig avhengig av modenskap og interesse), men og til vaksne.

Tre kvinner freistar å oppnå fridom, på kvart sitt vis. Slavejenta Sarah, plantasjeeigarfrua Theodora, og plantasjeeigardottera Clarissa, har alle fått sine stemmar med i boka. I kvar sine kapittel lar dei handlinga spinne fram: Sarah og Clarissa er halvsystre. Alle veit det, og alle overser det. Sarah vert oppdratt til å vere Clarissa si kammerpike, og skal følgje ho når ho giftar seg. Boka handlar ikkje berre om diskriminering av slavar, men om kvinner generelt - det er tre svært ulike kvinnelagnadar me møter i Bryllupsgaven.

Denne boka kunne vore så bra - forfattaren er kunnskapsrik, og det er mykje drama i forteljinga. Diskrimineringsproblematikk i ulike former, med sørstatane som fargerikt bakteppe, kunne ha vore grunnlag for noko flott. Men boka vert aldri heilt forløyst, og sjølv om historien er full av dramatikk opplevast det heile likevel litt slapt.

Boka er lettlest, og fin som "feriebok", men ikkje ei bok eg kjem til å plukke opp på ny.

Hvis jeg får blod på tann etter den første, så vil det være vanskelig å utelukke. Men jeg er begrenset til oversettelser.

En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.

Artig å høre, Rolf! hvordan du kom til boka. Jeg ser for meg at denne du nevner hører til serien med nokså små, blåfargede bøker med svart- og gullstripet rygg. Disse har jeg et par av selv, arvet av en gammeltante. Min egen vei inn i "det seriøse" som "voksen" var en trio, nemlig Faust, Sult og ikke minst Don Quijote. Quijote er det morsomste jeg har lest, jeg vet ikke hva som kommer nært, Rabelais er en kandidat.