Bokelskere.no

Dette er jo litt morsomt, men det er ikke første gang (så vidt jeg husker) Marit og jeg har foreslått samme forfatter! Mitt opprinnelige forslag var Kjell Westös Den svovelgule himmelen, en bok som har fått svært gode omtaler. Westö skriver godt; har god innsikt i sitt stoff og fører en fin penn. En forfatter vel verdt å lese og diskutere. Jeg har med stor begeistring lest hans «Svik» og «Der vi engang gikk». Jeg leser mer enn gjerne mer av ham.

Men siden denne finnen allerede var foreslått, lurte jeg på om vi skulle satse på et ungt, norsk-dansk «litterært stjerneskudd» (som hun omtales), nemlig Maren Uthaug og hennes Der det finst fuglar utgitt i år, også en bok som har fått særdeles gode omtaler.

Litt tilfeldig siterer jeg Steinar Jøsok:
«Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr. (…) Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin. Dette er spenning på høygir. (…) Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.»

Ja, så var det mitt forslag da 😊
Jeg skal bestemme meg før fristen utløper!

Eg hadde vanskar med å velje framlegg til bok denne gongen....har så mange nye bøker som kanskje hadde vore noko å diskutere, men så tenkte eg at dei nyaste ikkje alltid er så lette å få på biblioteket om ein ikkje vil kjøpe...sikkert dumt tenkt, då men..
Derfor bestemte eg meg for at mitt forslag blir Skammen av Hobæk Haff. Kanskje er boka litt krevande....
Romanen skal vere brokete familiekrønike, ei usedvanlig historie som skal vere full av forunderlige personar og hendingar. Ser at den har fått mange positive omtalar...

Felleslesing og debatt! I september 2020 hadde vi en interessant felleslesing av og diskusjon om Walden - Livet i skogene. Se alle innleggene her.

Takk for et godt spørsmål, tankevekkende og relevant, og et godt, utdypende svar. Interessant å gå "gullkorn" etter i sømmene.

He, he, godt forslag. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter å lese filosofer. Men her føler jeg meg snytt; manglende samsvar mellom presentasjonen av forfatteren og hans verk, og det vi får.

Keiserens nye klær

Jeg opplever boken nesten som eventyret om keiseren som gikk naken, forledet til å tro at han bar de vakreste og mest florlette gevanter. En liten gutt avslørte sannheten: Keiseren har jo ingen klær på seg!

Forfatteren Henry D. Thoreau (1817-62) presenteres som en filosof som «reflekter rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier» og hans verk Walden, Livet i skogene som «en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere» (begge sitater fra baksideteksten, Pax 2007). Boken er skrevet som en samling essays og kom ut første gang i 1854. Thoreau skildrer sitt opphold i et lite hus han selv har bygd i skogen ved Walden Pond, Massachusetts, New England, på den amerikanske østkysten. Noen egentlig ødemark er dette ikke, huset ligger få kilometer fra byen Concord.

Thoreaus grunnide synes å være en hyllest til det enkle og selvbergete livet. Og i hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i, nesten to hundre år senere. Men mannen er vanskelig å bli klok på. Han sparker i øst og vest og er full av selvmotsigelser. Han stiller ingen eller få spørsmål, men inntar gjerne en nedlatende jeg-vet-best-holdning.

Thoreaus prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men han aksepterer glatt at hans venn Ralph Waldo Emerson eier jord, der Thoreau vederlagsfritt får sette opp huset sitt. Og det er fint at naboen eier en øks han kan låne, slik at han får bygd huset. Når oppholdet i skogen er over, flytter han inn hos Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter. Langt mellom liv og lære?

Thoreau har en slags teori (som jeg ikke får taket på) som går ut på at jo mer du arbeider, jo mer penger trenger du. Ergo må du arbeide enda mer osv. i en endeløs spiral. Dette belærer han den fattige og hardtarbeidende landarbeideren John Field om: «Jeg forklarte ham at siden han strevde så hardt ute på myra, trengte han kraftige støvler og solide klær, som likevel snart ble sølete og fillete, mens jeg gikk med lette sko og tynne klær som kostet halvparten så mye, ...» og litt senere: «Hvis han og familien hans ville leve enkelt, kunne alle sammen dra ut om somrene og plukke blåbær bare for fornøyelsens skyld.» (side 189) Og dette etter at John Field har tatt godt imot Thoreau da han kom ut for et plutselig uvær. Livsfjernt og arrogant.

En forakt for såkalt vanlige mennesker kommer til syne i passasjer som denne: «De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)

Bokens styrke ligger i naturskildringene, de presise observasjonene og enkelte muntre betraktninger. Et par eksempler:

«En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88).

«Andre ganger kunne jeg skue et par hønsehauker som kretser omkring høyt oppe. De vekselsvis steg og dalte, nærmet seg og fløy fra hverandre, som om de skulle være inkarnasjonen av mine egne tanker.» (side 130)

«En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere – slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, å dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe.» (side 280)
Vakkert og til ettertanke.

Jeg likte også historiene om skogens dyr og fugler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor nøtteskrikene har gjort seg fortjent til benevnelsen «rene tyvepakk», men de røde ekornene bare tok «det som rettmessig tilkom dem.» (av maten Thoreau hadde lagt ut)(side 247)

Tilbake til Keiserens nye klær. Thoreaus verk har fått status som «et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv”. Av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk, reflekterende og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Men dessverre, Thoreaus tekst skaper lite undring og ettertanke hos meg. Ved å gå Thoreaus mange innfall og påstander nøyere etter i sømmene, kle av han mytestatusen, er det, etter min mening, ikke mye igjen av det omtalte evangeliet.

Å trille trening over dette klarer jeg ikke.

Jeg gjentar mitt ønske fra forrige runde. Dette går for fort for meg. Lesefristen for nåværende bok er i morgen 4.10., og så skal vi allerede i gang med forslag til ny bok.
Jeg ønsker meg en uke mellom lesefristen for en bok og til vi går i gang med nye forslag.
Hva synes dere andre?

Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).

Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.

Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.

Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.

Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:

I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.

I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!

Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.

I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.

Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.

Eg var så heldig å få låneFrøken Island av A A Olafsdottir på biblioteket. Eg likte svært godt den forrige -Arr- som eg las av henne.
Denne er heilt annleis, så eg har ikkje heilt bestemt meg for kva eg synest enno.

Elles så har eg hylla full av både heilt nye og nokre som ligg på vent, så det skal ikkje bli vanskeleg å finne noko godt å kose seg med.
God lesehelg til deg og alle andre som trivest nær bokhylla!

Til og med kapitlet Høyere lover

Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»

Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.

Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):

«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)

Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»

Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.

Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:

«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»

Til og med kapitlet Lyder

Etter det elitistiske utsagnet:
«De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)
var jeg på nippet til å kaste hele Thoreau på båten.

Men så fulgte det fantastiske kapitlet «Lyder» der Thoreau med overbevisning lar oss få del i alle lydene han hører – naturens egne og de menneskeskapte. Så fantasifullt, originalt, troverdig og levende beskrevet.

En berg-og dal-bane av en bok!

Hvordan ligger dere andre an?

Det var synd, Hilda, men forståelig.
Alle gode ønsker og håper du snart kan være tilbake.

Eg «kastar inn handkleet»....Walden vart litt for tung for meg i den situasjonen eg er no. Takkar varmt for støtta eg har fått, og ynskjer gruppa lukke til med resten.
Håper eg kan kome sterkare tilbake neste gong! :)

Jeg har også lest ferdig "Ensomhet" og liker disse kapitlene bedre enn "Økonomi".

I kapittelet "Hvor jeg levde og hva jeg levde for" har jeg merket meg følgende setninger:
- Det er morgen så lenge jeg er våken og har daggryet i meg.
- Å høyne dagens kvaliteter er den største av alle kunster.
- Tiden er bare en bekk jeg fisker i.
Dette kan jeg identifisere meg med og det er helt i samsvar med tankene til mentaltrener Erik Bertram Larsen. Han har muligens lest Thoureau.

"Lesning" ble en berg -og dalbaneopplevelse. Jeg har så absolutt lyst til å lese flere klassikere, dog ikke på originalspråket. Lurte underveis på hva Thoreau hadde skrevet om publikasjoner som Se & Hør, he-he. Undret også på om en 4-åring kan få "et sløvet syn, treghet i kroppen og en alminnelig utvanning av alle åndsevner" av å se i/lese et fargestrålende hefte om Askepott? Ble temmelig irritert over kommentarer om irer, pygméer og nikkedukker, men brølte høyt av latter da setningen "Ikke alle bøker er like dumme og kjedelige som dere lesere" dukket opp. Jammen kunne mannen provosere!

I "Lyder" innrømmer Thoureau at han er menneskehater og melankoliker og da blir valgene hans lettere å forstå. og det er jo noe sant i at "Vi møtes til måltidene tre ganger om dagen og gir hverandre en ny prøve på den gamle mugne osten vi er". Fravær kan gjøre godt.
Ellers er jeg så enig i at det er mange fordeler ved å stå opp tidlig. Jeg har nok ikke blitt så vis av det, men å være ute før soloppgang, se nattdyrene gå til sitt leie, høre småfuglene våkne og kjenne dagens første solstråler varme er virkelig balsam for sjelen og følelsen sitter i hele dagen.

Thoreau kommer nok fortsatt til å ergre meg, men litt bedre venner har vi blitt.

Jeg har lest t.o.m. «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for»

Som flere har poengtert, var det lange første kapitlet «Økonomi» tungt å komme gjennom. Det lille «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for» er betydelige greiere. Det inneholder også vakre og levende naturskildringer, som denne: «En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88, Pax 2007). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88). Ønsker meg mer av dette slaget!

Jeg ser at mange bokelskere er svært begeistret for Thoreau. Selv sliter jeg fortsatt med å få taket på denne mannen. I hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i nesten to hundre senere (hva gjør det med oss å eie så mange ting, medienes sensasjonsjag mv.). Thoreau drar argumentene ut i sin ytterste konsekvens. En måte å prøve dem ut på? Men hva er det han vil? Hva er hans livsfilosofi? Det er mangt og meget jeg synes er selvmotsigende og ikke får til å henge sammen. Det er fullt mulig dette stoffet krever en langt grundigere lesing enn min, og mitt bekjentskap med forfatteren er nytt.

Thoreau prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men det er fint at naboen eier jord der Thoreau får sette opp sin stue vederlagsfritt, og det er fint at naboen eier en øks han kan låne slik at han får bygd stuen. Studentene bør helst bygge sitt eget universitet. Det er både lærerikt for studentene og økonomisk. Men den dagen Thoreau trenger legehjelp, vil han synes det er like fint å skulle bygge sykehuset først …

Kanskje poenget bare er å provosere leseren til å tenke over disse forholdene?

Jeg sliter jeg også, men det er vel neppe noen trøst for deg 😊

Kanskje det henger sammen med at jeg føler meg litt lurt. I omtalen heter det:
«Med utgangspunkt i sine konkrete erfaringer, reflekterer han rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier. Hans bok er blitt en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere.»

Med alle forbehold, jeg har bare lest vel førti sider, men jeg føler meg som sagt litt lurt og skuffet. Jeg opplever at Thoreau generaliserer og moraliserer og romantiserer et «primitivt» liv. En tredve år gammel mann uten forpliktelser som forteller oss hvordan vi skal leve livet vårt.

Jeg leser fortrøstningsfullt videre i håp om at refleksjonene av allmenn interesse kommer etter hvert. Håper du henger med videre, Hilda. Lykke til, til oss begge!

Prøver å motivere meg til å kome i gang...har lese nokre få sider i dag, berre....får gi meg sjølv nokre dagar til før eg evt gir opp. Sjeldent til meg å vere...