Bokelskere.no

Då har eg og fullført boka om dei einsame «fuglane» ute på fyret.
Trur eg må sei at siste delen av romanen vart litt skuffande for meg. Den første tredelen med Johan, Marie og Darling og alle deira svik og løgner var den som greip meg mest. Eg trudde på personane og motiva for handlingane deira.

Siste delen derimot vart for meg noko platt, overflatisk og lite truverdig...på fleire vis. Handlingane vart utrulege, ikkje minst omkring «kalven» Valdemar.

Mi utgåve av boka er heimehøyrande på biblioteket, og eg hadde tenkt å kjøpe den for å ha i bokhylla. No står eg over...
Men, det er ei bok som har mange diskusjonstema, så mykje vondt som kan finnast i eit lite miljø!

Vi leser denne i Kjells lesesirkel nå. Ta en titt her, og du vil se at du ikke er alene.

Lagt til ønskelisten. Takk!

Du spør, Tuhamre:
«Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling?»

Nei, jeg tror ikke det. Vi må prøve å forstå dem ut fra deres tid, ut fra de forholdene de levde under og de mulighetene de hadde.
Jeg oppfatter at Marie, Darling og Hannah prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. De prøver å skaffe seg litt hardt tiltrengt frihet og kjærlighet, samtidig som de skal leve opp til bygdas strenge moralkodeks. Sett med dagens øyne er det lett å se at dette ikke kan gå bra, at deres valg ikke alltid var de fornuftigste.

Du skriver videre:
«Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen.»

I 1930-årene var det ikke vanlig at jenter fikk anledning til å ta høyere utdannelse, spesielt ikke jenter fra landlige områder. Deres arbeidskraft trengtes i hjemmet. «Vår» prest var enkemann og trengte datteren hjemme. Høyere utdannelse var for jenter fra bedrestilte familier.

Se ellers dette fra Statistisk sentralbyrå:
«Etter at kvinnene hadde fått adgang til å ta examen artium (1882), gikk det likevel mange år før det ble vanlig at kvinner tok denne eksamenen. I skoleåret 1890-1891 var det bare 11 kvinner som kvalifiserte seg til universitetsstudier. Det skulle gå enda lenger før tallet oversteg 1 000. I 1940-1941 var det nesten 1 100 kvinner som tok examen artium. Dette utgjorde da om lag en tredel av alle avlagte eksamener.»

At Feite kunne vekke slik attrå hos kvinnene er et mysterium! Men så var det dette med menn med makt og penger, da.

Har lest ut boken

Det er en brutal og rystende historie Maren Uthaug forteller. Det er heller ingen grunn til å tro at den ikke kunne ha utspilt seg i et lite, lukket samfunn. Så hvorfor blir jeg ikke mer berørt av disse menneskenes skjebner? Hvorfor blir jeg ikke lei meg, sint, fortvilet over hvordan for eksempel barnet Darling blir behandlet? (Det er nærmest ironisk at et så lite elsket og beskyttet barn bærer dette navnet).

Uthaug forteller sin historie ganske rett frem. Vi får lite innsikt i menneskenes indre liv. Det hjelper ikke at hun bruker sterke ord, når vi likevel ikke når inn til dem. Jeg opplever boken i samme baner som Ingunn: «Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.» Etter mitt syn må årsaken ligge i forfatterens begrensninger; hun har ikke evnet å gjøre mer ut av dette stoffet, å skape levende mennesker som berører.

Maren Uthaug utropes som «et litterært stjerneskudd», og seksere og gode omtaler hagler. Hun sammenliknes endog med Amalie Skram. Det er ikke første gang jeg ikke er på bølgelengde med anmeldere og flertallets syn. Denne boken var for meg en skuffelse.

Likevel – om jeg igjen får anledning til å seile oppover trøndelagskysten, vil jeg nok se på det trønderrøde, dukkehusliknende fyret med et annet blikk enn tidligere.

Har av ulike årsaker hatt lesefri nokre dagar, men har nyleg fullført «Darling» sin del av romanen.
Er litt usikker på kva eg skal meine om henne...ho som både avskyr Johan, og som på mange måtar er «sin fars datter».
Mykje av det ho gjer er både bereknande og ufint, men kan kanskje forståast utifrå den oppveksten ho har hatt? Vondt.

Karen er ei positiv dame med både varme og omsorg. Eit gode for meir enn ein...

Skal starte på Marie-delen i dag...er spent på kva eller kven ho er oppi alt...
Det er spennande at eit så lite samfunn kan innehalde så mykje grums..

Dette er en bok jeg er svært glad i. Tar den frem med ujevne mellomrom og finner stadig noe nytt. Jeg har faktisk et sitat fra den som min «Bio» her på Bokelskere.

Takk, da lærte jeg noe nytt i dag også!
Det er mange forunderlige synonymer for kvinne, fra fugleverdenen for eksempel gås, høne, røy, rype, ugle. Men bare fugl/foggel har jeg ikke hørt før.

Så hvis vi skal drodle litt videre på denne boktittelen; Der det finst kvinner ...
Og det gjør det så visst i denne boken. Men gir en slik tolkning mening, ev. hvilke?
Artig innspill!

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener, Kirsten. Vil du utdype.

Hva mener du er den trønderske måten å benevne foreldre på, Randi?
Den trønderen jeg har i huset, mener mor og far er vanlig i Trøndelag, både nå og tidligere. Mamma og pappa er noe som har kommet i nyere tid (hvis det var det du tenkte på?).

Fine betraktninger om språket!

Jeg har hørt ferdig boken
Jeg har også reagert på ord som blir brukt og kunne ønske at Gudruns uttalelser ble beholdt på dansk.
Ellers har jeg ofte følt at teksten er litt platt. Jeg har savnet forfatterens/fortellerens stemme. Det ble litt for nøytralt og nakent. Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.

Jeg reagerer på enkelte talemåter i boken.

Johan bruker utrykket «det forpulte tårnet» (side 108). For meg virker det usannsynlig at en mann brukte dette uttrykket på trøndelagskysten i 1930-årene. Jeg måtte sende et spørsmål til Språkrådet. Språkrådet svarer at det er svært usannsynlig (at ordet ble brukt slik). «Forpult» har neppe opphav i folkemålet. Og videre at mye tyder på at uttrykket har litterært opphav. Det kom inn i norsk litteratur i 1950-årene, trolig først og fremst som oversettelse av «fucking» (se nb.no). Forbildet kan ha vært dansk «forpulet». Vi ser ingen spor av det i norske dialekter før det. Det var nok mye av et «byord» før det spredte seg utover bygdene. Så langt Språkrådet.

Siden forfatteren skriver på dansk, har hun antakelig brukt ordet «forpulet». Burde ikke oversetteren ha fanget opp dette og funnet et annet uttrykk?

Det samme gjelder «Godt jobba» som Gudrun sier til Darling (side 144). Et svært moderne uttrykk.

Nå mener jeg ikke at forfatteren skal legge seg på en språknorm fra 1930, ha, ha, men disse to uttrykkene synes jeg er malplasserte. Andre synspunkter?

Hilsen Hun som ikke kan la være å henge seg opp i detaljer

Jeg har lest t.o.m. Johan, side 124

Morsom kommentar, Ingunn!
Jeg har lest like langt som deg – og ja, der det finnes fugler, finnes det fisk. Jeg synes utsagnet bygger opp under det vi har vært inne på tidligere: der det finnes fugler, finnes et livsgrunnlag. Liv og håp.
EDIT: Eller, der det fins fugler finnes det fisk, altså noe under overflaten, noe vi ikke umiddelbart ser ...

Johan synes fuglene er noe dritt, bokstavelig talt. Darling synes de er vakre.
Finnes det en dypere symbolikk i tittelen? Vi får se!

Jeg har hørt et par timer av boken (delen om Johan)
Det heter jo at "Der det finst fuglar, finst det fisk" og det nevnes også i boken. Fuglene er mye nevnt i teksten, men jeg har ikke klart å finne noen symbolikk i dem. Noe av det første som slo meg var at "Det det finst fuglar, er det skit på vindauga". Det er i det hele tatt mye fuglemøkk her :-)

Jeg så Riksteaterets oppsetning av «Lang dags ferd mot natt» i 2010 med Liv Ullmann og Bjørn Sundquist som Mary og James Tyron, og Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen som sønnene James og Edmund. Ja, jeg kan garantere, det var en opprivende opplevelse Jeg gråt (det skjer ikke ofte). Følte meg lamslått da teppet gikk ned for siste gang. Så var da også skuespillerne eksepsjonelt gode. Som du sier, den perfekte rollebesetning.

Jeg så premieren på Røros. Det var i seg selv spesielt, siden «trønderjenta» Liv Ullmann hadde ønsket premieren lagt dit, og dette var hennes første opptreden i Norge på tiår. Det ga en egen stemning i salen.

Men til dine refleksjoner over forfatterens strenge og detaljerte anvisninger. Ikke vet jeg hvordan Riksteateret håndterte dette. Men når de reiser rundt, må de spille på de scenene som finnes, i samfunnshus og gymsaler. Tilpasninger er unngåelig. På Røros har de kulturhuset Storstuggu, med en fin scene. Her ble manus fraveket, i hvert fall i en scene, etter hovedrolleinnhaveskens bestemte ønske.

Problemstillingen du tar opp, er velkjent i teaterverdenen. Her til lands har for eksempel Egner-familien passet på som en smed at «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» spilles nøyaktig etter boken (om jeg kan si det sånn, he, he). Til flere regissørers frustrasjon.

Det kunne ha vært interessant å lese «Lang dags ferd mot natt» som tekst. En god omtale fra deg.

Heilt først til Lillevi: Eg tolkar det slik at tittelen peikar på noko som einsemd og isolasjon medfører. På s 36 les eg: « Alle visste at han var blitt tussete etter at kona døydde. At han gjekk ute på skjeret åleine og snakka med fuglane»

Dei fire som bur på fyret er også einsame- Johan søkjer til einsemda sidan han ikkje fekk det slik han ville med kjærleiken.
Opplever han som ein som gjer ting som han ikkje greier å sjå konsekvensane av- hendingar som får svært vonde følgjer. Han får det han vil - arbeide på fyret - men, framgangsmåten hans fører til ulukke for fleire enn han sjølv.

Det er både godt og vondt å lese - godt fordi det er god litteratur- og vondt fordi der er menneske som ikkje alltid har det godt...

Har dere gjort dere noen tanker rundt tittelen
Der det finst fuglar.
Hva vil forfatteren fortelle med denne tittelen?
Er det en symbolikk knyttet til fuglene?
Hvordan oppfatter dere tittelen?

Meg gir den assosiasjoner til nakne holmer og skjær i havgapet, der bare sjøfugl kan overleve. Der livsgrunnlaget er karrig og vilt. Eller kanskje - kan fugler leve her ute, kan også mennesker, noe i retning av «der det er liv (fugler) er det håp».
Dette er bare strøtanker fra meg. Det hadde vært fint å høre hva dere tenker om tittelen.

En annen sak, forfatteren Maren Uthaug bygger romanen på historier fra sin egen slekt. Uthaug er nettopp navnet på tettstedet familien på fyret sogner til. Det er til Uthaug på Ørlandet de ror for å gjøre innkjøp, ta arbeid eller treffe andre mennesker.

Har såvidt fått starta på romanen - men det ser ut for at dette vert eit givande møte med ein (for meg) ny forfattar.
Ho skildrar eit miljø som er svært ukjent...ein familie på eit utsett fyrtårn...eit liv som skal verte prega av isolasjon og hardt ver mm les eg på baksida av boka. .Så spesielt at dei må binde borna for at ikkje havet eller vinden skal ta dei.
Skal bli spennande å gå meir inn i handlinga!

Er glad for at biblioteket skaffa denne til meg.

Bokens handling utspiller seg på trøndelagskysten nord for Trondheim, et vakkert område. Jeg har seilt her med Hurtigruten, riktignok bare i godvær. Når skipet nærmer seg Trondheimsfjordens utløp og fjorden åpner seg mot storhavet, er utsynet vidt og overveldende. Skipet dreier så nordover og holder kurs nær fastlandet. Innover det flate Ørlandet ligger jorden rik og fruktbar. Utover i havet vises en perlerad av lave, buete holmer og skjær. Småøyer som ifølge boken «Finn et fyr» (Ellingsve 2007) er sammenlignet med kjeunger (små geitekje). Et landskap preget av myke, milde og harmoniske linjer.

Her ligger Kjeungskjær fyr, et karakteristisk åttekantet, trønderrødt fyr. Så lite er Kjeungskjæret at i fyrvokterens dager kunne ungene bare være ute ved lavvann, og selv da måtte de bindes fast for ikke å bli tatt av havet. Sett høyt oppe fra hurtigruteskipet, ser fyret nesten ut som et dukkehus, der det ligger omtrent på havnivå.

Så får vi se i hvilken grad den ytre idyllen jeg opplevde (i godvær vel og merke; står storhavet rett på) står i kontrast til livet inne i fyret, i fyrvokterens leilighet.

Denne artikkelen inneholder interessant informasjon om Kjeungskjær fyr og området omkring.

Blir dette stemningsfulle diktet, Et lys i mørketida av Trygve Hoff mitt juledikt i år? Jeg leter gjennom gamle tråder, men er ikke helt i mål. Har du eller andre forslag til et fint dikt å sende med julekortene?
Du har hjulpet meg ut av "dikt-kniper" før, gretemor :-)