Bokelskere.no

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.

«Krig og poesi» - har nettopp avslutta det kapittelet.
Eg er fascinert over dei gode personskildringane av både vesle Herdis og dei vaksne ho må forholde seg til. Eg kan nesten både sjå og kjenne dufta av alt som omgir den vesle, einsame jenta og naturen, miljøet,....
Bildebruken er mellom det beste eg har lest!
Er lei meg for at ikkje har lese noko av Nedreaas før, men det kan bøtast på.
På loftet fann eg «Ved neste nymåne» i ei samling eg har arva frå ei i familien.

Musikk fra en blå brønn er en så poetisk formulering at bare tittelen i seg selv gir leselyst. Jeg har kjøpt boken på Antikvaiat.net, en Bokklubbutgave fra 1968 (fikk den selv om jeg bestilte førsteutgaven fra 1960) og starter lesingen om et par dager.

Jeg har i lengre tid holdt på med Olaf Duuns Juvikfolke, en gigantbok bestående av seks bøker. Nærmer meg slutten på den fjerde, da står Torborg Nedreaas for tur. Er nesten litt overrasket over at jeg ikke har lest lesesirkelens utvalgte før, en bok jeg «alltid» har kjent til.

Kjell Einar Thorkildsen har skrive ein svært lesverdig og lettlesen roman om to middelaldrande menn som har møtt kvarandre på psykiatrisk institusjon, og som reiser til Spania for å gå den mykje omtalte pilegrimsruta til Santiago de Compostela. Romanen er kort, men rommar likevel mykje. Dette er på ei og same tid ei fin reiseskildring, eit usminka portrett av to fortumla menn som er lette å kjenna igjen og ein kritikk av psykiatrien.

Det viktigaste er likevel at Thorkildsen skriv romanen med liv og overskot. Ein får lyst til å lesa vidare når ein les "Langt frå kort".

Eg har ikkje starta meir enn at eg har henta heim ei eldre utgåve frå biblioteket. Det er ei skuleugåve med oppgåver og litt til, så her kan eg kanskje bli engasjert på meir enn ein måte?
Biblioteket har hadde den ikkje inne til meg, så eg sit med ei utgåve frå Nasjonalbiliotekt.
Kanskje denne er vanskeleg å få tak i? Eg trudde ikkje det, då..

Ser fram til god lesnad og god diskusjon!

«Selve absurditeten i de religiøse dogmer gjør det til en ørkesløs oppgave og polemisere mot dem. Kan noen tro på dem, da er han utilgjengelig for argumentasjon.» skriver Arnulf Øverland (1889–1968) i En kjetters bekjennelser. Og likevel er det nettopp det han gjør i denne lille boken. Han går løs på kristendommens dogmer og læresetninger, tar dem på ytterste alvor, polemiserer mot dem og plukker dem fra hverandre.

Boken består av tre deler:
Første del er foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, som Øverland holdt i Det Norske Studentersamfund i januar 1933. Bare tittel var i seg selv en rød klut. Øverland ble anmeldt av teologiprofessor Ole Hallesby og stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble frikjent.
Andre del av boken omhandler rettsprosessen, eller kjetterprosessen som tiltalte kalte den.
Den tredje delen er foredraget De tre vantroens artikler (som svar på troens tre artikler), holdt i Norske Studenters Kristelige Forbund i 1962. Også dette foredraget vakte ikke uventet et voldsomt rabalder.

Øverland briljerer som en retorisk mester. Her fra «landeplagen»:

"Han (Gud) skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvitende, så han vet på forhånd at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. De lever seksti, sytti år, resten av evigheten skal de være i helvede.

Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss. Den gode Gud kunne ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunne heller ikke frelse oss på annen måte enn å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.

Man kan kalle det å rette baker for smed.

Underlig er det også, at i det øyeblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår enda en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, Gud er ikke sint lenger." (side 10)

Enig eller uenig, det er besnærende å se hvordan Øverland tar Bibelens ord bokstavelig, setter dem på spissen og går løs på dem. Systematisk og logisk, provokatorisk og elegant. Boken har visse likhetstrekk med José Saramagos Kain. Saramago benytter seg av samme teknikk; han tar Bibelens ord, slik de står skrevet, og viser hvor de fører hen.

Jeg forstår at teksten kan virke støtende for noen. Men Øverland viser forståelse for at mennesket, overalt og til alle tider, har sjelelige behov. Mennesket søker trøst og beskyttelse mot livets farer og dødens angst i religionen, skriver han og fortsetter: «Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.» (side 82)

Øverland angriper primært teologene, kristendommens makt over mennesker og samfunn, og kirkens rikdommer. Målet kommer frem i Øverlands tale under rettsaken, å frigjøre tanken og gi mennesket en reell trosfrihet:

"Ellers frembød rettsforhandlingene adskillige muntre episoder, som f.eks. da statsadvokaten spurte meg om forskjellen på tro og overtro, og jeg måtte innrømme, at jeg ikke hadde oppfattet at det var noen forskjell – eller da lagmannen sa til meg, at «tiltalte er oppmerksom på at vi har religionsfrihet her i landet!» og jeg måtte erkjenne at jeg heller ikke var blitt oppmerksom på dette. Jeg hadde tvert imot gjort den erfaring på skolen, at vi hadde religionstvang, og når jeg var gått til angrep på kristendommen, så var min vesentlige beveggrunn den, at jeg ønsket at her skulle bli religionsfrihet." (side 40)

Enig! Så artig, interessant og berikende. Jeg har fått et spesielt forhold til disse bøkene jeg også.

Morsomt! Da har du, Bjørg både litterære tjukkas på over 450 sider og litterære godbiter på under 300 sider. Fine lister begge to.

Av diverse grunnar har eg ikkje fått lest så mykje hittil i dag, men håper å få til meir i morgon...Eg har begynt på ein av mine romar skaffa på mammut: Bursdagsgaven av Sue Monk Kidd. Det vesle eg har lest til no verkar lovande. Ei historie om sterke kvinner i Sør-statane i USA - og skal vere basert på verkelege hendingar.

Så har eg leita fram Dødevaskeren av Sara Omar.
Det er repetisjon av ei vond historie sidan den skal diskuterast i ein lesesirkel som prøver å få til eit møte. Det er ikkje lett i desse tidene med så mykje omsyn til smitte...
Boka er vond, vond - men viktig!

God helg til deg og alle andre som kosar seg med ei god bok!

Husker ikke boken, men mener jeg har sett filmen. Du vet at de er basert på en historie fra virkeligheten? (jfr. troverdighet)

Det stemmer! Du må ha gitt din stemme til minst to ulike bøker.
(Det lar seg heller ikke gjøre rent teknisk å gi to stemmer (Godt sagt) til én bok eller ett innlegg.)

Bare en liten presisering når det gjelder å gi og fjerne stemmer - før valget avsluttes må du ha stemt på minst TO bøker.

Du kan altså ikke bare gi din stemme til den boken du selv har foreslått, eller én annen for den saks skyld.

Eg set også pris på å vere med på ein lesesirkel på nett...spesielt no i desse koronatider når det ikkje er så lett å få til den lesesirkelen eg er medlem av her i lokalmiljøet.
Er glad for at du Torill vil overta etter Kjell!

Eg synest det har fungert greit med inndelt litteratur- då får vi lese både nytt og gammalt. Det er mange godbitar vi kan få kjennskap i på den måten. Men, kanskje andre vil ha endringar? Eg er open for det meste.
Hadde elles vore kjekt å få med endå fleire....

Eg vil også takke deg for den innsatsen du har gjort gjennom å organisere lesesirkelen på ein svært god måte! Det har vore kjekt å få lov ril å delta saman med fleire andre som er glade i litteratur.
Håper at du vil delta vidare i Bokelskere i debattar som vil dukke opp ....
Håper også at nokon andre vil ta over jobben?
Det er som Lillevi påpeikar - gjennom lesesirkelen les vi bøker vi kanskje aldri hadde starta på.

Igjen: Hjarteleg takk for innsatsen!

Lesesirkelen har vært en berikelse. Tusen takk til alle for interessante og fine diskusjoner - og en spesiell takk til deg Kjell for din gode måte å lede oss på. Takket være lesesirkelen har jeg lest mange bøker jeg ellers ikke hadde lest, blitt kjent med nye forfattere og fått utvidet min horisont. Jeg er glad jeg har vært med på dette - så gjenstår å se hva som skjer videre.

Tusen takk for en opplysende og interessevekkende omtale. Applaus til deg!

Haha, ja, det ser eg no. Eg trur eg har foreslått den ein to- tre gonger før. Hadde litt anelse om det, men sjekka ikkje...😉Ja,ja...den får no stå denne gongen også- den har no ikkje vore lest, då..

Mitt forslag er Allis sønn av Magnhild Haalke.
Det er ein roman som toler å bli lesen meir enn ein gong, og den kom i ny utgåve i 2020.

Litteraturkritikar Marta Norheim anmelde boka i I Nrk som eit Uhyre sterkt portrett av eit uvanleg barn.
Trur romanen frå 1935 kan ha noko å gi lesaren også i dag!

Bare hyggelig – og ideen var din, Vannflaske!

Mange gode bøker på listen, både nyere og litt eldre.
Nå tror jeg neppe disse løser «problemene» med alle referansene i Nootebooms Allesjele. Så langt jeg leste, var det mange referanser til mindre kjente forfattere, journalister og kulturpersonligheter. Uansett, jeg gleder meg til å lese flere av foreslåtte.

Selv takk, Harald. Ja, jeg gleder meg til å ta fatt på flere på listen. Kom gjerne med flere titler du mener hører hjemme her.