Bokelskere.no

Hei! Har leita litt i bokhylla for å finne eit godt forslag, og hadde først tenkt å foreslå «Hva nå, lille mann»- ein god roman som fortener å bli lesen i lesesirkel.
Men...medan eg leita kom eg over Midaqqsmuget av Naguib Mahfouz- første gong utgitt i 1947.
Forfattaren fekk Nobelprisen i litteratur i 1988.
Romanen skildrar det fargerike miljøet i ei gate i Kairo. Menneska han lar oss møte er alt frå stolte, vakre Hamida, Salim som er direktør for eit større agentur til Zayta som livnærer seg av å gjere fattigfolk til dyktige tiggarar mm. Boka er full av humor og ironi- eit fargerikt mangfald.

Flott forslag om lesesirkler! Jeg husker ikke helt hva jeg foreslo, det begynner jo å bli en stund siden. Når det gjelder å kunne sende hverandre private meldinger, er jeg enig med deg. Så kan man, som du sier ha en funksjon der man kan blokkere brukere man ikke ønsker å få meldinger fra.

Jeg har tidligere foreslått at «Diskusjoner om boka» kommer før «Bokomtaler» på bokens side. Jeg tror man mer eller mindre automatisk skriver sin mening i det feltet som kommer først (altså «Bokomtaler»). Men mange av innleggene under «Bokomtaler» har karakter av synspunkter/debattinnlegg og kunne stått under «Diskusjoner om boka». Nå havner de litt tilfeldig under «Bokomtaler».

Denne påska har vore uvanleg på meir enn ein måte! Men litt lesing har det blitt. Starta med «Den stille uke» av Sven Petter Næss. Den hadde ein god dose spenning og var betre enn eg hadde frykta.
Så starta eg på Hvit død av Robert Galbraith.
Den hadde eg «spart på» skulle kose meg med ei skikkelig tjukk bok.
Det har gått litt treigt- lite action no i starten iallfall. Men, synest det begynner å ta seg litt opp no etter nesten eit par hundre sider. Håper eg skal få fullført den no dei siste dagane.....har mange bøker på vent som eg gler meg til!

Ei god påske til alle- det vesle som er att!

Fint at du etterlyser resultatene av undersøkelsen, Bjørg. De er jeg også interessert i. Og jeg må bare beklage, hadde tenkt å svare deg, men siden jeg ikke gjorde det med en gang, gikk det i glemmeboken.

Jeg svarte på undersøkelsen og hadde flere forslag. Ett moment var at jeg synes det er dumt at bokomtalene «forsvinner» så fort og deretter må aktivt søkes opp.
Håper adminitratoren vil gi oss resultatene og si noe om ev. planer om videreutvikling av Bokelsere.no.

Tusen takk Rolf, du har åpenbart imponerende kunnskaper om tysk litteratur. Jeg skal få lagt inn disse titlene etter hvert. Nesten en liste i seg selv.

Litt morsomt – tidligere i dag bestilte jeg Bölls «Gruppebilde med dame» (for en megetsigende tittel, «smak» litt på den!) på biblioteket (vi har en bestill-og-hent-ordning her, nå når det er stengt). Jeg har fått den anbefalt av en venninne som studerte germansk i Bonn i sin ungdom. Og nå også av deg.
Og litt merkelig – «Gruppebildet …» ligger ikke inne i norsk utgave på Bokelskeres database.

God påske til deg også, og alle andre!

Hei igjen Rolf, Nå har jeg lagt «Tider som fulgte» til listen. Det viste seg at jeg allerede har den på min ønskeliste, takk for påminnelsen. Kom gjerne med flere forslag fra din liste. Det jeg har gjort, er egentlig bare å samle forslag fra andre bokelskere. Mange interessante titler. Flere av disse vil jeg lese.

At Andreas Viestad er en dyktig kokk og matskribent, har jeg visst lenge. Her i huset har vi hatt glede av hans kokebøker i mange år. At han også er en habil forfatter, er nokså nytt for meg. Jeg har nylig lest En middag i Roma, Verdenshistorien i et måltid, en original og artig bok der Viestad med utgangspunkt i ingrediensene i sitt italienske restaurantmåltid forteller verdenshistorie.

I «Reisen til Cadillac» tar Viestad oss med gjennom Tyskland og Frankrike i sin elskede, amerikanske Cadillac DeVille Sedan fra 1969. Fra Kiel til Cadillac, helt sydvest i Frankrike (at Cadillac også er noe annet enn en bil, var totalt ukjent for meg). En modig reise for en sjåfør uerfaren med store biler, og med minimal teknisk innsikt.

Viestad er en god forteller, kunnskapsrik, belest og bereist, og i besittelse av en god porsjon befriende selvironi. Underveis reflekterer han over Europas kultur og historie. Den røde tråden er forbindelsene mellom Europa og Amerika - forskjeller, likheter og spenninger. Boken er fra 2008 og noen av de politiske betraktningene kan kjennes litt utdaterte, uten at det ødelegger helheten. Vi får morsomme opplysninger som at den erkeamerikanske hamburgeren opprinnelig stammer fra den tyske byen Hamburg, og at tekstilet denim opprinnelig var brukt i arbeidsklær i den sydfranske byen Nîmes ("fra Nîmes"). Derfra ble klær solgt til sjøfartsbyen Genova under navnet bleu de Gênes, senere bare jeans.

Viestad fører en glitrende penn. Cadillacen blir en kjent og kjær venn også for leseren, med alle sine nykker og skavanker, all sin verdighet, skjønnhet og styrke. Ett eksempel, fra ilandkjøringen i Kiel: «Bilen våkner langsom til liv. En dyp, surklende lyd strømmer opp fra et sted langt nede i motoren, ledsaget av en risting som sprer seg gjennom karosseriet. Tannhjul møter tannhjul. Metalldeler jeg ikke kjenner navnet på, får elektriske impulser fra batteriet. Bensin pumpes gjennom sprukne ledninger fram til de åtte stedene der små gnister skal sette i gang små eksplosjoner og få enda flere deler til å våkne fra sin dvale.»

At boken inneholder i overkant mye «bil» for meg, oppveies av alle viderverdighetene underveis, samtalene med svært ulike mennesker, observasjoner og refleksjoner, og ikke minst av språket. Unn deg en fin og interessant reise gjennom Europa!

Et tips er å følge reisen på google maps; det gjør den enda mer levende.

Det er påskestemning i heimen- trass i merkeleg coronatid. Og i påska er krim heilt sjølvsagt her i huset. Har vore på bokhandelen og kjøpt ei tilbodsbok: Den stille uke av Sven Petter Næss. Ein norsk forfattar som er heit ukjend for meg. Har såvidt starta, og det verkar ok- sjølv om språket nok kunne ha vore betre redigert..

Har også ei anna krimbok på vent: Hvit død av Robert Gailbraith. Veit ikkje stort om den, anna enn at forfattaren er ansvarleg for Harry Potter bøkene.

Og om ingen av dei fenger, så har eg nokre krimperler i bokhylla som heilt sikkert toler ei gjenlesing.
Ha ei god helg, kos deg med boka di! ..og God Påske! :-)

Jeg varslet omtrent det samme som Marit i januar. Men så lot jeg meg friste av «Allesjele» som jeg allerede hadde på leselisten, og dessverre måtte gi opp – og av bøkene om Herdis, som var en stor opplevelse. Lesesirkelen på sitt beste.

Lesesirkelen har gitt meg mye – inspirasjon og kunnskap, glede og ettertanke. Men nå har jeg altså, etter syv år, nådd et slags metningspunkt. Alt har sin tid, som det heter. Jeg ønsker nå å stå friere til å lese det jeg vil, når jeg vil. Hyllene står fulle av uleste bøker, og bøker jeg ønsker å lese på nytt. Mest eldre litteratur.

Jeg kommer fortsatt til å følge med fra sidelinjen, se hva dere leser og komme med kommentarer.

Tusen takk til alle og masse lykke til videre til dere!

Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.

Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.

Felleslesing - «Musikk fra en blå brønn» ble lest og diskutert i vår egen lesesirkel i mars 2021. Du finner alle innleggene her. Interessant og opplysende!

Eg avslutta Musikk fra en blå brønn i dag. Det gjorde nesten vondt å lese om så mykje einsemd som pregar kvardagen for Herdis. Nedreaas skriv poetisk, godt og set fokus på det som skjer i eit barnesinn som opplever så mykje avvising.
Det vondaste var å lese om straffa som Herdis måtte ta i mot av far sin då ho nekta å ete mat som ho opplevde som motbydelig. Vel var ho sta....men......

Det gjorde også vondt å lese om ei nesten usynleg Herdis i selskapslivet...ho vart halden utanfor - bevisst eller ubevisst...einsemda vart både stor og sårande.

Eg har leita opp «Ved neste nymåne, men eg trur eg er moden for noko mindre kjenslelada- så den skal få vente litt.
Men- Svært go litteratur er det!

Jeg fikk dessverre ikke boken i hus før i dag. Jeg har forstått av kommentarene at denne teksten fortjener å bli lest sakte, så jeg danner baktropp i denne runden. Ved en feiltakelse bestilte jeg Veier til verket og planlegger å kikke i den underveis for å berike leseropplevelsen.

Da er "Kjærlighet i nødsfall" lagt til både listen og min ønskeliste. Flott å få inn yngre samtidsforfattere. Tusen takk for et spennende forslag!

Smart. Å sjekke førsteutgaven burde jeg ha tenkt på selv. Sjampis altså, allerede i 1960.
Takk også for oppklaringen av hvordan og hvor denne garpe-genitivsformen oppsto. Dette var nytt for meg. Bra med viten fra flere hold.

Da savner jeg bare at korrekturleseren hadde gjort et grundigere arbeid; for rene korrekturfeil finnes.

Ja, jeg er enig, denne boken er mesterlig skrevet. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse Marit, en fortelling som drar deg inn i seg og lar deg leve med i Herdis’ og hennes omgivelsers verden. Jeg synes som deg det er vanskelig å sette ord på opplevelsene og støtter opp om dine. En god beskrivelse gir du. Merket meg uttrykket «realismens poesi», som svært dekkende.
Et godt valg og takk til alle for fine innlegg!

Mitt eneste lille skår i gleden er at min utgave (Bokklubben 1968) er skjemmet av korrekturfeil. Jeg lurer også på om Nedreaas brukte såkalt garpe-genitiv, Herdis sin mor (bergensk?), ikke Herdis’ mor, og skrev champagne med sj, (trodde sjampanje var en nyere fornorskning). Har det vært en språkvasker på ferde her? Har noen av dere gjort liknende observasjoner? Det virker kanskje smålig å henge seg opp i dette, men jeg klarer ikke la være. En klassiker som denne skulle være fri for skrivefeil.

Nå har jeg begynt på «Ved neste nymåne», som har stått i hyllene i «alle» år. Har tidligere kun lest «Av måneskinn gror det ingenting», som gjorde et rystende inntrykk.

Under lesingen kom jeg i tanker om Tove Ditlefsens Barndommens gate, en bok som absolutt også bør løftes frem. Medrivende og rørende av Nedreaas’ danske samtidige.

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.

Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.

Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.

Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

Oktoberrevolusjonen etter russisk tidsregning (25. oktober 1917).
7. november etter vestlig tidsregning.