Bokelskere.no

Det hender ein møter på nokon som ein alder kan glømme. At ein opplever følelser ein ikkje rår med.

Men e trur vårherre lar nokon engler gå rundt på jorda i levende live. Kofor skull han gjer det? Av di han ser at vi treng til engler i livan våre, nokon kvar av oss, svarte Oline. Du er god som ein engel, og du søng som ein engel, Oda min.

Og all fekk ein påminnelse om at ein skal ha stor respekt for fjellet og naturkreftene.

Vi må ikkje vara så redd for framtida og ka som kan kom til å skje, at vi ikkje klarer å glede oss over dagen i dag. Det er jo det som er kunsten [...] at vi lever mens vi lever

Å, du Oda, du Oda, snøftet Oline og dro ermet under nesen. Skal tru ka det blir av deg,rare lille ungen. For noken vanleg unge er du i alle fall ikkje. Ka er e da? spurte Oda og danderte de slappe hvitveisene i norgesglasset som Oline hadde fylt med vann og satt på disken. E trur du er ein litin engel , sa Oline og kikket på henne. Det er e faktisk overbevist om at du er.

Men Dr. Mills kjente sine kollegaer godt, og innerst inne visste han at også de forsto hver pasient og omstendighetene rundt vedkommende var unik. De forsto at tall ikke alltid fortalte hele historien. De var profesjonelle av den typen som iblant tok sjanser for å hjelpe en pasient når det trengtes som mest.

Å være sammen er ikke det samme som hvetebrødsdager. Den handler om den virkelige deg og meg. Jeg ønsker å våkne opp hver morgen med deg ved siden av meg, jeg ønsker å se deg på den andre siden av middagsbordet. Jeg ønsker å dele hver eneste hverdagslige detalj av min dag med deg, og høre hver eneste detalj om din. Jeg ønsker å le sammen med deg, og falle i søvn med deg i armene mine.

Saken er at verden ikke er lett for noen av oss. Det har den aldri vært, og det kommer den aldri til å bli.

Du ser alle andre steder enn i speilet for årsaken til problemer i livet ditt.

Men stol på meg når jeg sier at minner er pussige greier. Iblant er de virkelige, men andre ganger forandrer de seg til det vi vil at de skal være.

Dette har jeg aldri fortalt deg, men mens du var i marinen, hadde jeg en drøm en natt. Jeg befant meg i en eneg full av markblomster, og selv om jeg ikke kunne se deg, hørte jeg at du sang denne sangen for meg. Og da jeg våknet, var jeg ikke redd mer. For frem til da hadde jeg alltid vært redd for at du ikke skulle komme tilbake. Jeg sto fastfrosset.Det var ingen drøm, sa jeg til slutt.

[...] Og hver eneste beslutning har konsekvenser. Du må lære deg å ta ansvar for de valgene du gjør.

Noen ganger, når solen skrådde inn gjennom soltaket og badet Tucks gårdsplass i smeltende sensommerdis, kunne hun nesten fornemme Dawsons nærvær ved siden av seg. Og igjen ble hun minnet om atTuck hadde vært alt annet enn gal. På samme måte som med Clara var Dawsons gjenferd overalt.

Og jo oftere hun var på besøk,desto mer intense var minnene blitt;for lengst hendelser og følelser steg opp til overflaten fra dypet av fortiden.

[...] Noen ting forsvinner med tiden.

Å,som jeg lengter etter å se havet igjen!.[...]Så endeløst,åpent og...vakkert.

Shelley.Men det er dere som trekker det korteste strå. Dere menn. Kvinner lever evig. Vi kan etterlate spor av oss selv i våre barn, og i våre barns barn; mens mennene er travelt opptatt med å være førstemann til å bestige et fjell. Å? Er det ikke spor av fedrene også i alle disse barna,da? Jo, hvis mannen tar seg bryderiet med å avlegge spor. Hvis han ikke er for opptatt med å bestige fjell.

[...]Men alt bar preg av ikke å ha vært i bruk på lang tid, noe som gjorde Leah; det fylte henne med nostalgi, som om hun savnet menneskene som en gang bodd her like sterkt som huset selv så ut til å savne dem.