Bokelskere.no

Og fremfor alt, mist aldri troen på menneskenaturens godhet og skjønnhet. Det er der alltid, og noen ganger må du bare lete litt for å finne det.

Vitenskapen har nå identifisert hva som ligger i genene vi gir videre, men jeg foretrekker å tenke at ethvert menneskebarn er født med sin ”egen” sjel, og at det blir det det blir uansett oppvekst.

Å skape et bilde, en gjengivelse av noe vakkert, holde fast øyeblikket hun hadde sett, og forvandle det til noe håndgripelig og dermed fange det for bestandig, virket inspirerende.

Jeg er sikker på at den store historiefortelleren, han som vever de usynlige skjebnetrådene som styrer livet vårt, er mye flinkere enn jeg noen gang kan bli. Selv om det av og til er vanskelig å forstå ”hvorfor” må man stole på at han vet, at han forstår hvorfor ting skjer med oss, og vil sørge for en ”lykkelig slutt” for oss alle, selv om den befinner seg bak den usynlige gardinen som kaller døden, og vi derfor ikke kan se den mens vi lever.

Selv om et menneske ikke er i samme rom som deg, eller sammen med deg i øyeblikket, betyr ikke det at det mennesket ikke er glad i deg.

Mener du at vi trenger et papir for å vise verden at vi elsker hverandre? Ville det ikke si mer om oss hvis vi holdt sammen uten det?.

Men mennesker ser sjelden bakover i tid, i hvert fall ikke før de har gjort samme feilene som tidligere generasjoner, og da blir deres mening sett på som irrelevant, siden de tilsynelatende er for gamle til å forstå de unge. Det er derfor menneskeslekten fortsatt vil ha like mange feil, men samtidig være like fantastisk.

Folk som har kommet til himmelen, vender ikke tilbake, uansett hvor mye vi skulle ønske det…

Du vet like godt som jeg at neste generasjon ikke kan få ansvaret for sine forfedres synder.

Kanskje flere av oss burde følge hjertet i stedet for å gjøre det vi er oppdratt til.

Hun hadde mistet troen på at kjærligheten alltid seiret – at den var grenseløs og overvant alle vanskeligheter på livets vei og triumferte tilslutt.

Bomullen blomstret i slutten av mai. Det var magisk,nesten som å være omgitt av tusenvis av små,hvite feer som skimret i sollyset.

Sønnen min er sersjant i 76I. tankbataljon, sa jeg. Og det er sannheta,enten du har lyst å tru det eller ei.
Han snøfta høylytt. Jeg svarte på den eneste måten jeg kunne, ved å stive lakenene hans til de blei like stive og stikkende som ubehandla planker.

Vi blei ikke lenge i landet deres,men jeg kommer alltid til å være takknemlig mot desse engelske folka for den måten de tok imot oss på. For første gang i livet følte jeg meg først og fremst som mann, og deretter som en svart mann.

Han nikket èn gang, så kysset han meg, åpnet munnen min med tommelfingeren og stakk tungen inn. Jeg klappet munnen igjen, mer av overraskelse enn av noen annen grunn; det var årevis siden jeg hadde fått et tungekyss,og tungen hans føltes fremmed,tykk og underlig. Henry ga fra seg et lite grynt, og det gikk opp for meg at jeg hadde bitt ham.