hehe her fikk jeg et aldri så lite latterkrampe. Kjempeflott!

Når Lasset velt, so ser ein, det var galet køyrt.

Ein lyt nokot segja, når ein ikkje fær tegja.

Mesterlig kjærlighetsdrama fra en av Spanias største nålevende forfattere!

Forfatteren Javier Marías (f. 1951) anses som en av Spanias største nålevende forfattere, kan jeg lese på bokas vaskeseddel. Hele 15 bøker har han utgitt i årene 1971 og frem til dags dato, hvorav 14 er oversatt til engelsk og så vidt jeg har klart å finne ut - kun fire til norsk. "Forelskelsene" er den siste - "Ond natur, eller med Elvis i Mexico" er den første. I tillegg kommer "I morgen under slaget tenk på meg" og "Det feige hjerte". Forfatteren har de siste årene opplevd et internasjonalt gjennombrudd i følge forlaget, og bøkene hans er oversatt til nærmere førti språk.

Kanskje ikke til å undres over at jeg aldri hadde hørt om forfatteren før jeg snublet over en begeistret omtale av "Forelskelsene" hos bokbloggeren Janicke bak bloggen "Jeg leser" tidligere i høst? Da hun beskrev denne boka som noe av det beste hun hadde lest, ble jeg nemlig svært, svært nysgjerrig! Noen dager etter mottok jeg boka i gave, og det meste av det jeg hadde liggende på vent i lesebunken ble skjøvet til side til fordel for denne boka.

I "Forelskelsene" møter vi bokas jeg-person Maria, en kvinne som er ansatt i et forlag, og som hver morgen spiser frokost på en bestemt café før hun går på jobb. Ved et av nabobordene sitter det et par som hun foreløpig ikke kjenner navnene til. Etter hvert skal hun imidlertid få vite at mannen heter Miguel Desvern og at kvinnen, hans kone, heter Luise. Maria anser dem som det perfekte par, intenst lykkelige som de alltid ser ut, oppmerksomme og vennlige mot hverandre, vakre og vellykkede. Dette paret blir nærmest hennes forbilde, og hun gleder seg hver dag til å se dem igjen, betrakte dem på avstand, nyte det de har sammen - kanskje i håp om at noe av lykken skal smitte over på henne selv? Da paret en dag ikke dukker opp, heller ikke neste dag eller i dagene som følger, blir hun helt ute av seg. Hva har skjedd?

Som leser ble jeg fanget fra første stund med denne innledningen:

"Siste gang jeg så Miguel Desvern eller Desverne, var også siste gang hans kone, Luise, så ham, hvilket i grunnen var besyndelig og kanskje urettferdig, tatt i betraktning at hun jo var nettopp det, hans kone, mens jeg, derimot, var en fremmed kvinne som aldri hadde vekslet et ord med ham. Jeg visste ikke engang hva han het, det fikk jeg først vite da det allerede var for sent og han hadde vært avbildet i avisen, knivstukket og halvt skjorteløs og på nippet til å bli en død mann, hvis han da ikke allerede var blitt det i sin egen fraværende bevissthet, som aldri skulle vende tilbake: Det siste han må ha forstått var at han var stukket ned ved en feiltakelse og uten grunn, det vil si helt meningsløst, og dessuten igjen og igjen, redningsløst, snarere enn én enkelt gang for å utslette ham fra verden der og da og fordrive ham fra jorden med øyeblikkelig virkning. For sent til hva, må jeg spørre meg. Sannheten er at jeg ikke vet det." (side 9)

Miguel blir drept av en parkeringsvakt og det hele er en ren misforståelse. Parkeringsvakten er nemlig overbevist om at Miguel står bak det forhold at begge hans døtre har havnet i prostitusjonsmiljøet. Luise er helt knust på grunn av drapet på hennes høyt elskede ektemann, og mens hun sørger sliter hun med å finne et nytt fotfeste i livet for seg selv og barna. Ved et tilfelle blir Maria invitert hjem til henne, og med en usedvanlig åpenhet betror Luise seg til henne. Men hun er på besøk, dukker Javier Diaz-Varela opp. Han er en venn av Luises familie, og stiller opp i sorgen ...

Etter som handlingen i boka skrider frem, trekkes Maria inn i noe hun ikke aner rekkevidden av, og som det reneste kriminalroman bygges det opp en spenning som gjør boka åndeløst spennende og ikke til å legge fra seg. Innimellom med digresjoner til annen litteratur og kjente personligheter som f.eks. den berømte Milady i De tre musketerer - kvinnen som ble avslørt med en innbrent lilje i skulderen, hengt av sin ektemann, for deretter å gjenoppstå fra de døde og anta nye skikkelser i de påfølgende bøkene. Og oppi alt dette filosoferer forfatterens alter-ego, bokas jeg-person, rundt de evige spørsmål som kjærligheten generelt og forelskelser spesielt. Fører forelskelser noe godt med seg når det kommer til stykket, eller er det kun tale om destruktive krefter som kan få mennesker til å gjøre de utroligste ting i den tro at kjærligheten helliger alt?

Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marías bøker blir oversatt - fort!

Det er helt individuelt. hehe man formes hele tiden og noen ganger føler man har kommet i en heksegryte og da er det ikke mange skarpe kanter igjen.

Nei, vi får ikke bare lekser på skolen. Livets skole skal være litt humpete og tøff til tider for at vi skal vokse å lære underveis. Det må være svært få som lære under bare medvind og andres feil. Det sies at man ikke utsettes for mer enn man tåler, selv om grensene blir testet.

For å komme til kilden, må man svømme mot strømmen.
Stainlaw Jerzy Lec

Jeg så reklamen fra Norli og ble veldig forundret at de bruker salg tilknyttet Dagblad - forstår ikke denne koblingen.

Ja jeg har lagt merke til at de også selger andre ting enn bøker. Sløser ikke tiden med å irritere meg med det. Bokklubben har gode boksalg til rimelig pris fra tid til annen. I tillegg har jeg funnet noen spesielle engelske bøker jeg ikke har funnet hos andre nettbutikker, også norske. Er også flink til å avbestille bøker. Så sum summarisk er det en hendig nettbutikk. :) Kirsten

Segner veksa, når dei koma på Viddi.

En mørk morgen kan bli en lys dag.
Ordtak

frukt

Dråpar sprett frå elva
og vert til sprø is langs kantane
Innanfor er eit landskap for snø

Eg går over markene i ei blå kåpe
På armane ber eg tunge korger
fulle av vinterfrukt

Når våren kjem
vil spora mine smelte fyrst av alt
verte til grøne opningar i snøen
Noko kjem til å vekse der

Forfatter: Hilde Myklebust
Utgitt: Frå samlinga «Søkk», Samlaget 2008

født 26. august 1720 på Gran,
død 23. juni 1804 på Gran
Wikipedia
Norsk Kokebog, 1793 (originalen)
Christopher Hammer, norsk kogebog 1793. Noen glimt av justisråden, hans samtid og hans kjøkken av Hroar Dege (1994)

Født 1756
Død 1839
Fuldstændig norsk kogebog til brug såvel i større som mindre husholdninger ble utgitt i 1835 og utgitt igjen i 1991.
Forord av Henry Notaker (1941) Wikipedia
Formidling av oppskriftene til dags dato av Dege, Hroar (1930–2003) Wikipedia

Huffa meg, tenk at det er noen som ikke har humoristisk sans.

Født 1797
Død 03.071884
Old Cookbooks and Food History
Store Norske Leksikon
Udgivet ved en Forening af Huusmødre. Forord av Henry Notaker. With a short English Summary. 1831. Faksimileutgave. Bjørn Ringstrøms Antikvariat, 1993. Liten 8vo. 36, [2], XIII, 136 s. Orig. helsjirtingb. Nytt eksemplar, trykt i 1.000 nummererte eksemplarer.

I årene mellom 1831 og 1846 utkom en rekke norske kokebøker, og enkelte av dem er blitt mer berømte enn andre. I de siste årene er tre av dem trykt opp på ny, det gjelder bøkene til Hanna Winsnes, Hans Allum og Karen Dorothea Bang. De er interssante på hver sin måte, men pioneren fra 1831 er den første på vårt norske marked, og derfor er det ingen overdrivelse å kalle faksimileutgaven en kulturhistorisk begivenhet. Danmark og Sverige fikk sine første kokebøker på 1600-tallet, rimeligvis som de selvstendige stater de var, men til og med Island var før oss med et lite oppskriftshefte i 1800. Da vi først meldte oss, var det med en beskjeden og relativt enkel trykksak, utgitt anonymt "ved en Forening af Huusmødre". Etter noen år trådte forfatterinnen fram under fullt navn, og navnet var Maren Elisabeth Bang. Hennes livshistorie rommer langt mer enn kokekunst og kunne neppe vært mer dramatisk om den hadde vært diktet opp. Fra bokens forord av Henry Notaker.

Hugen gjeng ikkje burt med Dugen.