Det er utrolig fascinerende hvor forskjellig ulike lesere bedømmer denne boka. Selv synes jeg den var en av høydepunktene blant bøkene jeg leste for et par år siden. Handlingen krøp under huden på meg. Jeg synes historien var mektig!
Den dagen Adam Ankers datter Miriam brått og brutalt blir revet fra ham, mister Adam ikke bare sin fremtid. Nåtiden mister også sin mening, og dette gjør ham dessuten smertelig klar over hvor lite han egentlig vet om sin fortid. Moren hans oppdro ham i taushet, og han innser også at han selv har oppdratt sin datter i taushet. Og at dette neppe var veldig bra for henne …
Et år før datteren døde, var Adam innom et krigsmuseum i Auckland, og tilfeldigvis kom han i den forbindelse over et bilde av en ung mann ved navn Adam Lipski, født i Krakow i 1920. Han ble selv født med etternavnet Lipski, og det aner ham derfor at hans fortid kanskje ligger begravet i Polen et sted og har sammenheng med jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Han bestemmer seg for å forlate New Zealand og setter kursen mot Polen og senere også Sverige, hvor han har tilbrakt deler av sitt liv.
Gradvis avdekker han fragmenter av sin fortid. Han bestemmer seg også for å ta kontakt med Cecilia, en kvinne som i sin tid tvang ham til å velge mellom datteren og henne. Han valgte datteren, og prisen han betalte var at han aldri mer fikk kontakte datterens mor. Adam har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet …
Jeg opplevde denne boka som veldig var og tidvis nydelig. Noen ganger var det imidlertid litt vanskelig å få helt tak i historien, og det fløt litt ut for meg. Jeg fikk aldri helt tak i hvorfor Cecilia tvang Adam til å gjøre noe så dramatisk som å velge mellom sin egen datter og hennes og Adams kjærlighetsforhold. Spesielt dialogene mellom Cecilia og Adam ble tidvis noen ganger litt kunstige, som om det viktigste for forfatteren har vært å føre et poetisk språk. Ellers er det store spørsmålet om hvem vi er dersom vi ikke har en historie, fascinerende. Alt i alt likevel en fin bok, men den nådde ikke helt opp til ”Jeg vil synge deg stille sanger”.
Denne beskjedne lille boka havnet i min boksamling ved en ren tilfeldighet. Tittelen på boka har en god stund pirret min nysgjerrighet, og nå har jeg omsider fått lest den.
Inntil nokså nylig så det ut som om verdensøkonomien bare pekte oppover og oppover. Desto større var sjokket da finanskrisen kom. Plutselig var det tomt for penger i bunnsolide finansinstitusjoner. Hvordan kunne det være mulig?
Henrik Syse mener at grådighet har skylden for at det gikk som det gikk. Kun ved gjeninnføring av den gamle og trauste dyden måtehold, kan det skapes en bærekraftig økonomi. Dyden måtehold gjør seg for øvrig godt på de fleste av livets arenaer. I boka formulerer han det slik:
"Resonnementene er bygget på antakelsen om at et samfunn som tar til seg - og øver seg opp i måtehold og moderasjon ...... , vil kunne møte fremtiden med langt større trygghet enn et samfunn som gir seg hen til overdreven nytelse."
Mange av problemstillingene som Syse tar opp i boka, er svært tankevekkende. Jeg synes han klarer å balansere hårfint på grensen mot moralisering. I bunn og grunn handler det om etiske grunnholdninger i livet. Dessuten evner Syse å gjøre vanskelige filosofiske problemstillinger lettfattelige og tilgjengelig for folk flest. Jeg er ganske sikker på at denne boka kommer til å prege en god del av de valgene jeg kommer til å stå overfor i tiden fremover.
Vi er ikke alene i denne verden, og alle liv - vårt eget og andres - er faktisk verdt noe. Derfor må vi sette de rette grensene, for at samfunnet og menneskeverdet skal bevares.
Jeg våger den påstand at det er måtehold - som væremåte og dyd - som i siste instans kan redde vår verden, dersom de mest pessimistiske spådommene om klima og miljø er korrekte.
Jeg støtter forslaget ditt om en filmelsker-side!!!!!
Det som er skjedd (finanskrisen i 2008/2009 - min kommentar), er riktignok komplisert og kan ikke oppsummeres på noen få linjer. Men at grådighet - individuell og institusjonell - er en viktig årsak til at krisen kunne få slike proporsjoner, er hevet over tvil. For med denne grådigheten forsvant mye av realitetsorienteringen. Godt betalte pengeforvaltere satte andres penger over styr i jakten på den store dollargevinsten, med fete bonuser som belønning. Det som i ettertid ser ut som selvsagte varsellamper, ble ikke sett, fordi grådigheten stengte ute måteholdets modererende blikk.
Intervju med Victor Norman, mens han var arbeids- og administrasjonsminister i den andre Bondevik-regjeringen:
Jeg har aldri planlagt å drive med politikk. Samtidig er jeg motstander av langtidsplanlegging på alle livets områder. Egentlig har jeg stor sympati med min kone. Da vi ble gift, sa hun at det med ekteskap er noe ordentlig tull. Man burde inngå ti års tidscerteparti, eventuelt med opsjon for fornyelse. Den viktigste forskjellen er at jeg tidligere jobbet med substans. Her handler alt om prosess. Vi som kommer fra fagverdenen har lett for å betrakte politikerne som noen håpløse amatører. I forhold til fag er de det. Men i forhold til den arena de skal utfolde seg på, er de proffe.
Hvis du måtte velge ut fire betydningsfulle, nålevende norske forfattere - hvem ville du da ha valgt? Spennende å høre hva flere enn meg synes. Si gjerne noe om hvorfor du mener at akkurat de fire er de beste.
Det er også mulig å finne mye bra på www.qxl.no . Når jeg har vært på utkikk etter en bestemt bok, har jeg lagt inn søkeagent der. Den dagen boka dukker opp, får jeg epost-varsel, og så er det bare å sette i gang å by!
Tror vi bare atter en gang må konkludere med at vi lesere er like forskjellige som de bøkene vi leser og vurderer. ;-) Jeg er helt i mot grunntanken om at det skulle finnes objektive sannheter om hva som er god og dårlig litteratur.
Jeg likte den også veldig godt! Først og fremst fordi det var en artig og annerledes historie. Dessuten var boka godt skrevet! At den skulle være kvasi-intellektuell eller for den saks skyld intellektuell, var vel ikke akkurat det jeg tenkte på da jeg leste den.
Under dyden "måtehold", slik vi finner den hos Platon og Aristoteles, ligger det et ideal om en sunn sjel. Det handler om en mental balanse som gjør at uviktige ting i livet ikke får for stor plass satt opp mot to viktige forhold: for det første den indre ro som vi mennesker trenger for å finne mening i livene våre, og for det andre det liv vi må leve for at vi skal være gode medlemmer av fellesskapet.
Jeg er bare ferdig med to av bøkene og tenkte at jeg skulle ha en liten pause før jeg begynner med nr. 3 ... Men jeg merker at det rykker i armen hver gang jeg går forbi bunken med bøker hvor den ligger. ;-) Jeg opplever også at beskrivelsene av hans forhold til faren tar tak i meg. Svarte for øvrig bok nr. 4 til forventningene?
Jeg var tidligere en aktiv bruker av Bokvenner-sidene i Bokklubben. Men etter hvert fungerte disse sidene dårligere og dårligere, og jeg ga til slutt opp. Det var i den forbindelse jeg ble gjort oppmerksom på bokelsker-sidene.
Jeg synes det er kjempeinspirerende å utveksle tanker om bøker, få innblikk i hva andre leser, la meg inspirere til å lese bøker jeg kanskje ellers ikke hadde funnet frem til på egen hånd. Faren er imidlertid at all tiden jeg bruker på disse sidene, stjeler verdifull lesetid fra meg. ;-) For man BLIR litt avhengig!
Noe jeg savner på Bokelsker-sidene er en slags "egen" side, hvor man kan administrere egne bokanmeldelser. Jeg savner også å kunne putte en og samme bok i flere bokhyller. Hvis disse ønskene hadde blitt oppfylt, ville dette nettstedet blitt helt perfekt!
Det skal jeg! ;-)
Jeg har også kjøpt denne på Mammut-salget nå, men uten egentlig å vite så mye mer om den enn at det er et "must" å ha den. Hvorfor mener du at denne boka er viktig?
Den som skal klare å sette grenser og ha kontroll over seg selv, må også vite hvor ens egne grenser går. Man må kort sagt kjenne seg selv. Dette synes å være hovedbudskapet i Charmides-dialogen. Skal du virkelig være en modig soldat, en rettferdig politiker, en beundret poet eller en uslåelig idrettsutøver, må du kjenne dine egne styrker og svakheter.
Resonnementene er bygget på antakelsen om at et samfunn som tar til seg - og øver seg opp i måtehold og moderasjon ...... , vil kunne møte fremtiden med langt større trygghet enn et samfunn som gir seg hen ril overdreven nytelse.
Ja! Alle tre!