Bokelskere.no

Så synd at dere ikke orker mer Paasilinna! Bøker som "Den elskelige giftblandersen" og "Den ulende mølleren" er bedre enn de to som du Caroline nevner. Bak den bisarre humoren skjuler det seg imidlertid et stort alvor, og det er kombinasjonen humor og alvor som i alle fall går hjem hos meg. "Kollektivt selvmord" er nok den tyngste av bøkene jeg selv har lest av Paasilinna, men jeg hørte den som lydbok med Ivar Nørve som oppleser, og han gjorde boka til en stor opplevelse for meg.

På den annen side treffer ikke alle bøker alle mennesker, og det må jo være helt greit. ;-)

Jeg er helt enig! Jeg er midtveis i boka, og dette er den beste MUrakami-boka jeg har lest på svært lenge. Her er det massevis av magi i tillegg til et nydelig språk! Jeg storkoser meg med boka!

I boka ”Den rettferdige” får vi høre om Karsten og Marianne, som lever i et helt vanlig ekteskap og som har døtrene Henriette og Elisabeth. Marianne er riktignok misfornøyd med at Karsten aldri ”ser henne”, og en kveld provoserer hun frem en innrømmelse fra hans side om utroskap. Karsten kastes på dør, og nokså molefunken tar han inn hos sin elskerinne Barbro. Lite aner han om hva han har i vente …

Marianne er rasende på Karsten. Ønsket om hevn og ødeleggelse styrer mye av handlingene hennes i den første tiden etter separasjonen. En mistanke om at Karsten kanskje kan ha gjort noe mot døtrene deres, begynner først som en vag tanke. Hun oppsøker den pensjonerte dommeren Edvard Frisbakke som nettopp er kjent for å ha fått dømt mange fraskilte menn i overgrepssaker. Og når saken først begynner å rulle, ruller den fort …

Karsten tar det hele med knusende ro. Lever han kanskje ikke i en rettsstat, hvor rettferdigheten skjer fyllest? Men da de medisinsk sakkyndige fastslår at jentenes underliv bærer sterkt preg av seksuelle overgrep, og spesielt Elisabeth påstår at hun har opplevd skremmende ting med sin far, skjønner selv Karsten at han kanskje ikke har en god sak likevel. Selv om han er uskyldig! Barbro støtter han under hele prosessen som nesten ikke er til å holde ut. Karsten elsker sine barn, men mister dem som en nokså direkte følge av sin utroskap …

Karsten må i fengsel, men slutter aldri å tro på at han en gang skal bli renvasket. Etter endt soning dukker det opp nye teorier rundt tidligere påståtte fysiske bevis på seksuelle overgrep. Det viser seg at det antakelig er mange – svært mange – som er dømt på bakgrunn av feilvurdering av såkalte bevis. Og når ingen ringere enn Edvard Frisbakke tar sjeen i egne hender og forsøker å hjelpe ofrene han i sin tid dømte, er det kanskje håp også for Karsten?

Gjennom denne boka forteller Helene Uri om en manns skjebne blant mange. I hysteriet etter Bjugn-saken skjedde det dessverre en rekke justismord, som ødela ikke helt få familier. Et forhold var mennene som ble feilaktig dømt. Et annet var barna som feilaktig ble definert som incestofre.

Jeg opplevde denne romanen som meget god. Helene Uri kryper virkelig inn under huden på Karsten og forsøker å skildre historien sett fra hans synsvinkel, samtidig som hun også forsøker å få frem døtrenes følelser, ekskonas følelser, Karstens nye kjærestes følelser … Alt i alt en meget vellykket bok, synes jeg!

Jeg kom over boka ”Æresdrap” av den tyrkiske journalisten Ayse Onal ved en tilfeldighet i forbindelse med vårens Mammut-salg. I første rekke tenkte jeg at det ville være interessant å lese litt sporadisk i boka, men der tok jeg feil. Jeg endte nemlig med å sluke hele boka. Historiene grep tak i meg og gjorde det umulig ikke å lese videre.

Ayse Onal laget rundt årtusenskiftet en TV-serie om menn som hadde begått æresdrap. Hun ønsket å finne ut hva som er bakgrunnen for disse tragiske drapene gjennom å intervjue menn som hadde drept mødre, søstre og døtre. Boka er basert på denne TV-serien.

Vi blir kjent med ni drapsmenn som forteller sine respektive historier. Dette er historier om små samfunn hvor sladderen florerer, og hvor det skal svært, svært lite til før en jentes rykte ødelegges. Når skaden først har skjedd, er veien til æresdrap heller kort. Historiene som fortelles er rystende. En ung jente ble drept bare fordi hun så på en gutt på markedet. En annen fordi hennes bror antok at hun var prostituert, idet det var dette ryktene antydet. Obduksjonen av henne viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru. Andre ungjenters fatale feiltrinn besto i å bli forelsket, noen ganger i feil menn, av og til med graviditet som følge. Og hvordan skal en kvinne hvis egne behov og ønsker ikke teller, være i stand til å sette grenser når en situasjonen krever dette? Når jenta aldri har lært å si nei?

Det mest interessante ved denne boka er å høre hvilke tanker disse mennene gjør seg når de sitter i fengsel og skal sone sin straff. De fleste angrer dypt, men slett ikke alle. For hadde de egentlig noe valg? På mange måter er de like mye offer for situasjonen som den de drepte. Inni mellom traff imidlertid journalisten på menn som sa at ”jeg kunne jo bare ha flyttet …”

I et fåtall av tilfeller ble drapsmennene hyllet som helter etter drapet. I de fleste tilfeller opplevde de imidlertid at hele slekta tok avstand fra dem. Ingen besøkte dem i fengselet, hvor de var etterlatt til seg selv og sine egne tanker. Og hvis de trodde at drapet de begikk skulle få slutt på sladderen, tok de feil. Paradoksalt førte dette bare til at sladderen tok helt av. Og æren sin kunne de se langt etter …

Tyrkia har innført strenge straffer mot æresdrap, uten at dette har hjulpet enkelte steder på landsbygda. Æresdrap begås i første rekke blant de fattigste og mest uvitende, i samfunn hvor æren i grunnen er det eneste av verdi som familiene har.

Denne boka er svært interessant og jeg anbefaler virkelig flere å lese den!

Takk for tipset - både hva gjelder bok og film! Jeg har veldig sansen for Javier Bardem, som har spilt i utrolig mange gode filmer! Både "Goyas ghost", "No country for old men", "Vicky Christina Barcelona" og "Kjærlighet i koleraens tid". Et voldsomt spenn i ulike rolletolkninger!

Dette er også en av mine favorittbøker! Jeg har skrevet en slags bokanmeldelse på en av de andre trådene:

http://bokelskere.no/tekst/19952/

Du godeste, for en flott blogg du har laget! Jeg er nesegrus i beundring! Tror jeg må spørre deg til råds når det gjelder hvordan du har fått til alt dette med bildene også! Jeg elsker å fotografere selv, og har et lass med bilder jeg gjerne skulle ønske jeg fikk presentert på en morsom måte. Jeg kommer tilbake til deg! Må bare først gjøre unna en tur til Amsterdam. ;-)

Det var jo bare SÅ morsomt! Jeg ble helt hektet, rett og slett! ;-)

Jeg hørte den som lydbok og leste den ikke selv, dvs. "på ordentlig". ;-)

Jeg har også kjøpt lydboka, og tenkte jeg skulle gjenlese den nokså snart. Duc Mai-The er en av de beste oppleserne som er å oppdrive! Som en god nr. to kommer Nils Ole Oftebro. Prøv hans opplesning av Bjørneboes "Bestialitetens historie" og du skjønner hva jeg mener! Han er bare helt vanvittig bra!

Jeg har komplette samlinger av mange forfattere, men føler likevel at det er mange huller i min samling. Mange av de beste bøkene jeg noen gang har lest, leste jeg i 20-årene, dvs. i en periode av livet hvor jeg ikke hadde råd til å kjøpe alle bøkene jeg leste. I årene etter dette har jeg forsøkt å få tak i mange av bøkene som gjorde så sterkt inntrykk på meg i yngre år, bare for å oppdage at det er vanskelig å få tak i en del av dem. Spesielt gjelder dette russiske forfattere. Noen ganger legger jeg ut søkestrenger på QXL og Finn.no på spesielle bøker, og gleden er stor når jeg får napp. Som da jeg fikk tak i f.eks. Ivo Andrics "Broen over Drina" og Ivan Bunins "Mitjas kjærlighet" ....

Ellers er det jo et interessant spørsmål hva som menes med "komplett" samling av noe. Det tror jeg er temmelig individuelt. ;-)

Jeg befinner meg akkurat nå i Tyrkia hos en innsatt fange som har drept moren sin fordi hun var utro mot faren hans. Det ble hans lodd i livet å gjenopprette familiens ære ... Historiene som fortelles i "Æresdrap - menn som drep kvinner" av Ayse Onal er sterke og ufattelig triste.

Jeg har i alle år vært storforbruker av bøker på biblioteket - i de senere år først og fremst av lydbøker. Jeg kan ikke fordra å lese gamle bøker som lukter vondt eller ser uappetittelige ut. Like fullt handler det om noe helt annet når jeg MÅ eie gode bøker jeg har lest. Gode leseopplevelser blir som en del av meg jeg nødig vil skilles ad med. Jeg liker ikke en gang å låne ut mine egne bøker - først og fremst fordi jeg litt for ofte opplever at mange ikke tar alvorlig nok å levere dem tilbake. Jeg kjøper for øvrig gjerne brukte bøker. Og lukter helst i dem før jeg går til det skritt å kjøpe dem. Kjellerlukt preger en del brukte bøker man kan finne på loppemarkeder (hvor jeg faktisk har funnet mange av mine skatter), men det styrer jeg unna.

Problemet med min hang til eie bøkene jeg leser er at huset for lengst er fullt av dem. Det er ikke mange år igjen før det er fullt bak bøkene (som etter hvert står dobbelt) også. Mannen min nekter meg å kjøpe flere bokhyller. Han mener at det holder med rundt 10 meter veggplass med bøker fra gulv til tak. ;-) Mens jeg på min side mener han har lite å klage over så lenge han enda ikke har fått et bokskred i hodet .... ;-) Jeg kommer jo selvsagt ikke til å slutte å kjøpe bøker, og lurer på hvordan jeg skal håndtere den stadig økende mengden med bøker som finner veien til mitt hjem. En kraftig revisjon av bokhyllene, hvor i første rekke bøker som ikke betyr SÅ mye, blir kastet på loppemarked, er en idé jeg har til vurdering for tiden. Å kaste bøker er vandalisme.

For meg handler det i alle fall ikke om snobberi å måtte eie bøkene jeg leser. Selv om jeg må innrømme at når jeg kommer inn i hjem uten bøker, så virker det litt sjelløst ... uansett hvor flott det ellers måtte være der ... Og det er kanskje litt snobbete tenkt?

Cathrin og Willy har holdt sammen i fire år, og de tilhører de unge vellykkede på Oslos beste vestkant. Hun er art director i et reklamebyrå, mens han skriver filmmanuskripter. Vel, så har han kanskje ikke fått noe av sitt arbeid antatt enda, men det er sikkert like før …

Det som begynte så bra med stormende forelskelse og i neste omgang forpliktende kjærlighet, har imidlertid endt opp som nokså kjedsommelig og trivielt. Cathrin foreslår en dag at de skal gå på visninger. Ikke fordi de trenger et nytt sted å bo, men mer for å skape en arena for en ny lek … Når de tror seg usett, kaster de seg over hverandre i en lidenskap så sterk som de kun opplevde i forholdets første fase. Dermed skapes en illusjon av at forholdet tas opp til nye høyder.

Da Willy blir kontaktet av en konsulent fra Norsk Film som ber ham om å skrive et filmmanus om et par som går på visninger og driver med en spesiell lek, blir Willy tvilrådig. Hvem er denne mannen? Har han støtt på ham på en av visningene Cathrin og han har vært på? Sulten som han er på suksess, og med et utgangspunkt i noe selvopplevd og kjent, biter han likevel på. Men så forsvinner ikke bare bikkja, men også Cathrin … og det går opp for Willy at alle tror at det er han som står bak forsvinningen. Klarer han å overbevise om at han faktisk er uskyldig? Og hva har egentlig skjedd med Cathrin? Har hun vært utsatt for en forbrytelse eller har hun rett og slett bare stukket av?

Jeg opplevde denne boka som fornøyelig, og storkoste meg med den. Historien er dessuten spennende på flere plan. En slags humoristisk melankoli ligger på lur hele tiden. Kanskje det hadde å gjøre med at Kim Haugen leste for alt jeg vet? Jeg synes at Saabye Christensen innfridde forventningene med denne boka, og gleder meg allerede til den neste.

Et år etter at Sadie Jones kom ut med debutromanen ”Utskudd”, kom romanen ”Små kriger”. Fordi jeg likte debutromanen svært godt, var jeg naturlig nok svært spent på oppfølgeren. Jeg ble i grunnen litt skuffet.

Etter andre verdenskrig fikk britene kontroll over Kypros. Angivelig for å skape ro og stabilitet i området, opprettet britene millitære baser på øya. Basene var imidlertid viktige av flere grunner, som nærheten til Midt-Østen, Suezkanalen og oljeressursene. Ikke uventet dannet gresk-kypriotene frigjøringsmilitsen EOKA, og gjennom ulike aksjoner rettet mot britene forsøker de å gjøre britenes opphold så vanskelig som mulig. Målet for EOKA er å få Kypros til å bli en del av Hellas. Britenes svar på gresk-kypriotenes vold er bl.a. å oppildne til motsetninger mellom dem og tyrker-kypriotene (resultatet av dette kjenner vi i dag: øya er delt mellom grekerne og tyrkerne).

Da Hal og Clare giftet seg på 50-tallet i England, visste Clare at det å være gift med en yrkesmillitær ville innebære et liv på stadig flyttefot. Etter hvert har Hal avansert til major i den engelske hæren, og da Hal blir utstasjonert på Kypros, ser han frem til dette med spenning og glede. Han har aldri vært i aktiv tjeneste, og skal omsider få anledning til å praktisere noe av det han har lært. Hal og Clare, som har fått tvillinger, elsker hverandre svært høyt og tror vel egentlig at intet kan true deres lykke.

Hal er full av idealisme ved ankomsten, men etter hvert blir han vitne til så vidt mange grove overtramp fra britenes side at han begynner å tvile alvorlig på sin rolle som yrkesmillitær. Det forventes nemlig at overtramp ikke skal rapporteres, men nærmest ties i hjel. Britene torturerer, voldtar og dreper. Straffen for de få som faktisk blir tatt og som man av ulike grunner ikke kan la være å reagere overfor, er symbolsk og består i verste fall av omplasseringer og forflytninger. Offentlighetens interesse og skandaler må for all del unngås.

Midt oppi terrorangrep og tendenser til kamp- og krigshandlinger, prøver Hal og Clare å få ekteskapet sitt til å fungere. Clare blir imidlertid sittende mye alene med tvillingene deres, og Hal blir etter hvert mindre og mindre meddelsom. Samtidig blir Clare vitne til at utroskap blant befalshustruene, som omtrent kjeder seg i hjel, florerer ….

Årsaken til at jeg ble litt skuffet over denne boka var at det tok litt for lang tid før det skjedde noe som helst. Dersom boka hadde vært tykkere og ikke bare på litt over 300 sider, kunne jeg for så vidt fint ha tolerert en lang introduksjon i boka. Dessuten følte jeg at boka ikke engasjerte meg før kanskje de siste 100 sidene, og da på et nokså overfladisk plan. Det som imidlertid er interessant og som belyses i boka, er hva som skjer med moralen til okkupanter etter hvert som begge sider i konflikten demoraliseres. Dette kunne ha handlet om okkupasjonen av Afghanistan eller Iran. Problematikken er nemlig den samme; okkupanter som sies å ha de edleste hensikter, men som egentlig kjører doble og triple agendaer, og en befolkning som for en hver pris ønsker frihet på egne premisser. Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at boka på ingen måte er dårlig skrevet. Den kunne imidlertid ha engasjert litt sterkere.

Åge Grønning har skrevet boka "Sannheten", som handler om Jehovas vitner. Jeg har skrevet en bokanmeldelse som du finner her på Bokelskere hvis du søker opp boka.

Det måtte ha blitt Paul Auster! Og før den middagen ville jeg ha lest alle bøkene hans om igjen. Og ikke minst sett filmene han har hatt en finger med i spillet på en gang til.

Jeg opplevde det som et større problem å bli prakket på uønskede bøker da jeg var yngre. Spesielt har jeg et familiemedlem som er veldig opptatt av livet på "den andre siden", metafysikk og annen alternativ litteratur, som overhode ikke treffer meg. Etter noen opplevelser hvor jeg nærmest pliktskyldigst tok i mot bøkene, opplevde jeg at det var da "problemene" begynte. Et evindelig mas om jeg ikke snart hadde lest bøkene, motvilje mot å ta dem i mot da jeg ønsket å levere dem ulest tilbake etc. Jeg leste dem ikke noe mer av den grunn ... Jeg tar derfor ikke i mot bøker som prakkes på meg på denne måten lenger. Dessuten er jeg så sær at dersom jeg leser en god bok, så MÅ jeg eie den. Jeg klarer rett og slett ikke å skille meg av med en god bok. Og køene av uleste bøker hjemme hos meg selv er lang nok som den er, om jeg ikke skulle begynne å låne bøker også ... ;-)