Bokelskere.no

Jeg leser Knausgårds Min kamp bind 3, men vurderer å starte på "Aldebaran" av Jan Martin Fongen ( http://hoboforlag.com/Aldebaran.html ). Boka dumpet nemlig ned i postkassen min i dag, og jeg er kjempespent på den!

Storverket - eller det som var ment å skulle bli Nemirovskys storverk - er "Storm i juni". En fantastisk nydelig bok, synes jeg!

Jeg har laget bokomtaler på samtlige fire bøker som har kommet på norsk, og disse ligger bl.a. på bloggen min:

http://rosemariechr.blogspot.com/search/label/Némirovsky%20%20Irène

Némirovsky er en av mine yndlingsforfattere! Og så langt har jeg bare fått med meg at fire av bøkene hennes er oversatt. Det er ett år siden "David Golder" kom ut på norsk, så det er jammen på tide at det snart kommer en til! Joda, jeg leser engelsk - men foretrekker norsk fordi det går kjappere. Takk for tipset for øvrig!

Er helt enig! Boka var fantastisk!

Ja takk, begge deler, sier nå jeg! Jeg elsker Knausgårds Min kamp-prosjekt OG er nysgjerrig på Espedal. Denne boka skal jeg lese! Men først skal jeg lese hans bok "Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv". Kjøpte den her om dagen og er fryktelig spent!

"Norwegian wood" er en av mine Murakami-favoritter! Leste den for mange, mange år siden. Så da jeg kom over denne boka som lydbok på et eller annet salg, kjøpte jeg den med tanke på at jeg skulle gjenlese den som lydbok. Gled deg!

Det var faktisk etter din anbefaling at jeg sporenstreks gikk i bokhandelen og kjøpte denne boka! Takk for tipset! ;-)

Det forelå ikke noe annet alternativ for meg enn å gi en 6´er! ;-)

Takk! Jeg ser virkelig frem til dette!

Jeg kjenner til at det er mange ulike teorier ute og går. En del av retorikken går ut på å så tvil om jødenes berettigelse til Israel. Jeg er absolutt ikke tilhenger av Israels politikk i dag, men er mer opptatt av hvordan man skal kunne løse en i utgangspunktet svært vanskelig situasjon med to parter som burde være likestilt og som på et vis begge har rett til det samme landet.

En bok jeg vil anbefale, er "Hvordan kurere en fanatiker" av Amos Oz ( http://rosemariechr.blogspot.com/2010/04/amos-oz-hvordan-helbrede-en-fanatiker.html ), som balanserer hårfint mellom de to gruppene (jødene og palestinerne). Interessant bok om problematikken!

Det er riktig, det du er inne på, Ann Christin. Over alt i Europa, flere hundre år før Hitler-Tyskland, var jødene henvist til ghettoer og de fikk ikke lov til å ta seg et hvilket som helst yrke. Det ble satt store begrensninger for deres virke. De var dessuten et hatet folk. (Uten dette gjengse hatet mot denne folkegruppen, ville Hitler-Tyskland ha blitt stoppet av verden lenge før Hitler kom så langt som han gjorde mht utryddelsen av et helt folk.) En bok som beskriver både jødehatet og de begrensninger som ble satt for jødene allerede på 1800-tallet, er "Mannen fra Kiev" av Bernard Malamud. Dessuten er bøkene av Isaac B. Singer interessante i så måte.

Til alle tider har verden plukket ut syndebukker som "må" lide når flertallet mislykkes i et eller annet, lider av misunnelse el.l. Sett i dette perspektivet synes jeg det er skummelt med alt hatet som rettes mot muslimene i dag. Det er jo en ren repetisjon av historien. Den eneste forskjellen i dag er at det er en annen etnisk gruppe som får gjennomgå .... Men ellers er det nøyaktig det samme som skjer ...

Lykken er å ha en stabel med uleste bøker liggende, og nesten ikke klare å velge hvem man skal begynne på først! ;-)

Den største boklige overraskelsen blant årets nye bøker (når jeg holder Knausgårds "Min kamp"-prosjekt utenfor), er utvilsomt "Guernica" av Dave Boling ( http://rosemariechr.blogspot.com/2010/03/dave-boling-guernica.html ), som Karin Jensen har nevnt lenger ned. En fantastisk flott bok på mange, mange plan!

Den største skuffelsen har nok vært "Påskeparaden" av Richard Yates. Ikke fordi den var dårlig, men mer fordi den ikke var like fantastisk som "Revolutionary Road" av samme forfatter.

Ellers er min siste rykende ferske nyanskaffelse blant årets bøker Jette A. Kaarsbøls "Din nestes hus". Jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang! Kaarsbøls debutroman "Den lukkede bok" gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg håper jeg ikke "bare må bli skuffet" over denne siste ...

Jeg har også lest "Historien om PI", som jeg opplevde som en helt annen bok (også bedre!) enn "Senor Peregrino". Etter å ha kommet over mange anbefalinger av "Noen som kjenner mitt navn", har jeg også kjøpt den - og jeg tror den vinner kampen om en av de neste plassene på leseplanen. De stakkars eldre bøkene jeg har liggende ulest, taper hver gang beinharde prioriteringer skal foretas .... ;-)

Jeg er helt enig med deg i at pocketbøkene har blitt for dyre! Det handler ikke så mye om hva man har råd til eller ikke, men hva de er verdt. Jeg synes det bør være en viss prisforskjell på pocketbøker og innbundne bøker. Det prisøkningen har ført til for meg, er at jeg kjøper færre bøker. Og så kan man lure på om dét fører til mer penger i kassa for forfatterne? Det verste med pocketbøkene er i grunnen ikke kvaliteten på papir og omslag (synes jeg), men at skriften ofte er så liten at jeg noen ganger lurer på om jeg like godt bør skaffe meg lupe ... sånn først som sist ...

Jeg ville definitivt begynt med Frobenius´"Jeg skal vise dere frykten", og så ville jeg ha fortsatt med Hamsuns "Pan" og Barberys "PInnsvinets eleganse"!

(Har forresten vært på loppemarked selv i dag og fikk tak i 5 brukbare bøker ... ;-) )

Da har du noe å se frem til! Forfatteren har også skrevet en annen bok som heter "Dyprød hibiskus" og den er også veldig bra!

Jeg tror det er mye tilfeldigheter som gjør at noen bøker får masse oppmerksomhet, mens andre ikke får noe. Denne boka her burde komme mer frem i lyset. Ikke bare er den meget godt skrevet, men hva vet folk egentlig om Biafrakrigen? Bare av den grunn burde den leses av mange!

Jeg-personen K er ikke bare fascinert av 22 år gamle Sumire. Han elsker henne inderlig. Sumire på sin side gjengjelder ikke hans kjærlighet, og K må derfor nøye seg med å være hennes fortrolige venn. Til gjengjeld er han Sumires eneste venn. Begge er svært, svært ensomme og lever alene i sine univers, fremmedgjort som de også er overfor sine respektive familier.

Sumire har lenge forsøkt å bli forfatter og har derfor kuttet ut sine universitetsstudier. Så langt har hun ikke lykkes i å produsere tekster som kan bli til noe mer enn skrivebordskuffefyll.

Den dagen Sumire stormforelsker seg i den nesten dobbelt så gamle kvinnen Miu, er det vennen K hun betror seg til. Selv ante ikke Sumire at hun var lesbisk før hun altså tilfeldigvis forelsket seg i en kvinne.

Miu er alt Sumire ikke er; elegant, vakker, glamorøs og suksessrik. Miu føler ingen erotisk tiltrekning overfor Sumire, og aner heller ikke at Sumire er så betatt av henne. Hun ønsker imidlertid å knytte Sumire til seg, og tilbyr henne jobb. For Mius skyld legger Sumire skrivingen på hylla og ofrer seg fullt og helt for rollen som hennes sekretær. Ikke bare slutter hun å røyke, men hun må innfinne seg med et normalt liv som innebærer å stå opp om morgenen og ikke la livet først og fremst leves nattestid.

Den første delen av boka handler mest om samtalene mellom K og Sumire, mens den andre delen handler om Miu og Sumire. Sumire henvender seg til K for å diskutere litteraturens betydning, kjærligheten til Miu, skrivingen sin og en hel masse andre ting som hun til enhver tid stiller spørsmål ved. K stiller opp for Sumire hver gang. Selv når hun desperat ringer midt på natten, er han der for henne. Hans kjærlighet til Sumire gjør ham på mange måter ute av stand til å sette grenser for henne.

Så drar Sumire og Miu på en lengre reise i Europa, hvor Miu skal inngå avtaler med en rekke vinprodusenter både i Frankrike og Italia. Reisen avsluttes med en ferie på en liten gresk øy. En dag ringer Miu K. Sumire er forsvunnet og hun ber ham innstendig om å komme fordi hun trenger hans hjelp. Hva har skjedd med henne? Og klarer K og Miu å nøste i trådene som Sumire har etterlatt seg?

Mens jeg leste denne boka tenkte jeg at dette er noe av det beste jeg har lest av Murakami. Historien i denne boka er svært enkel og nokså ukomplisert. Så hva er det som egentlig fascinerer meg så sterkt? I første rekke er det nok språket, som er inntagende nydelig. Murakami strør om seg med metaforer uten at jeg noen gang fikk følelsen av at det ble for mye. Jeg tror også at persongalleriet han opererer med har stor betydning. Sumire har rollen som den unge kvinnen som ikke riktig passer inn noe sted, og som i all sin følsomhet nesten er gjennomsiktig. Jeg-personen K står sånn sett mer stødig i livet. Kjærligheten til Sumire har imidlertid gjort ham ensom, fordi han er ute av stand til å forplikte seg overfor noen andre. Innerst inne håper han nemlig at Sumire skal bli hans, og da gjelder det å være klar. Murakami er grenseoverskridende der han tidvis veksler mellom realisme og en nesten drømmeaktig måte å beskrive sentrale hendelser i boka på. Derfor er ikke dette en bok man rusher gjennom. Tvert i mot leste jeg den med varsomhet. Det eneste negative jeg kommer på å si om denne boka, er at den er for tynn. For øvrig er det en perfekt roman som fortjener toppkarakter!

Denne bokanmeldelsen er publisert på bloggen min: http://rosemariechr.blogspot.com/

Morsomt at du trekker frem Edvard Hoem! Det virker som om flere og flere får øynene opp for ham - kanskje takket være "Mors og fars historie" som har fått litt mer medieoppmerksomhet enn hva bøkene hans pleier å få. Bjørnsom-biografien er flott! For meg henger Hoems bøker veldig nøye sammen med stemmen hans (som er fantastisk!), og jeg forholder meg derfor i størst mulig grad til lydbøkene hans. ;-)

Jeg er så enig, så enig! Og ble glad da jeg leste kommentaren din! Jeg har også lest det meste hun har skrevet, men ikke "Med ryggen mot verden" dessverre ... Tror jeg må jobbe litt for å få tak i den! ;-)