Bokelskere.no

Jeg befinner meg i Danmark et sted sammen med en desillusjonert arkitekt som nettopp har mistet faren sin.

"Din nestes hus" av Jette A. Kaarsbøl ......

Jeg har kjøpt denne boka som lydbok - og i sommer skal jeg i alle fall PRØVE .... ;-) Det henvises så ofte til den, og jeg synes at jeg bør få den med meg. Men sannsynligheten for at det blir for tungt, er stor ...

Jeg spisset det kanskje vel mye i mitt forrige innlegg. ;-) Du er nok absolutt inne på noe når du sier at hun var destruktiv - egentlig i sin tilnærming til alle. Kanskje var begge søstrene dette, bare på litt ulike måter? Moren deres var jo temmelig livsfjern, hun også. Måten begge jentene klamret seg til bildet av faren som noe ekstraordinært - enda han jo slett ikke var noen helt, verken for dem eller noen andre - gjorde vel at de kom seg gjennom oppveksten på et slags vis.

Det er også mulig at mitt inntrykk av denne boka ble sterkt farget av at jeg forut hadde lest Knausgårds "Min kamp bind 1", som omtrent rystet meg i grunnvollene. Og så fremsto kanskje "Påskeparaden" som veldig flat og litt kjedelig for meg ...

Jeg er helt enig med deg i at det finnes mennesker som på mange måter har gitt opp, mistet retningen i livet sitt, har stagnert i ulykkelige ekteskap som de ikke kommer ut av etc. Men da møter man gjerne også et ulykkelig menneske oppi det hele. Emily i denne boka, som det er vanskelig å se løsrevet fra hennes promiskuøse livsstil, virket på meg helt død. Hun var jo ikke ulykkelig heller - bare død på en måte. Helt flat. Nei, hun ble ikke levende for meg. Dette forsterket seg gjennom måten forfatteren skrev om hennes kjærlighetsliv, eller heller mangel på sådan.

Debutboka var virkelig en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest! Og selvfølgelig sammenligner man bok nr. 2 med den første fantastiske debuten. Men blir det litt urettferdig? Jeg mener: en bok kan jo ha noen kvaliteter i seg selv, selv om den sammenlignet med en bok helt i stjerneklassen, skuffer? Hvis du skulle bedømt denne boka som et helt selvstendig verk, ville du da ha ment akkurat det samme?

Jeg har nettopp begynt på denne boka, og det er selvfølgelig for tidlig å trekke noen endelig konklusjon. Men: foreløpig synes jeg denne boka er meget lovende! Jeg liker fortellerstemmen svært godt! Jeg kjenner til at boka har fått litt lunken mottakelse hos enkelte kritikere. Jeg er imidlertid sjelden enig med kritikerne uansett, så jeg tenker å gi denne boka en real sjanse! Når jeg atpåtil opplever å bli sugd inn i historien fra første side, er jo ikke det ueffent .. ;-)

Jovisst drømmer også jeg om mitt eget bibliotek! Jeg/vi har en boksamling på drøyt 2500 bøker, en filmsamling på 11-1200 DVD´er, mengder med LP-plater og CD´er. Egentlig skal jeg ikke klage. 10 meter med bokhyller befinner seg i huset + alle hyllene til musikk og filmer. Hele huset er i det hele tatt dørgende full av hyller. Og nå har min mann sagt stopp. Det kommer ikke flere bokhyller inn i huset! Jeg undres på hvor jeg skal plassere alle bøkene jeg garantert kommer til å kjøpe de neste 30-40 årene ...

Men HVIS jeg kunne få oppfylt min drøm, skulle jeg hatt et stort rom som bare var mitt, men der andre var velkommen så klart. Jeg drømmer om bokhyller innebygget i veggene, med glassdører foran. Det skal være svært høyt under taket, slik at jeg for å komme opp til de øverste hyllene trenger gardintrapp. Jeg skulle gjerne hatt masse vinduer i dette rommet, men nøyer meg med vinduer kun på en vegg slik at ikke for mye veggplass går bort. Det er mulig at takvinduer kunne vært en idé. Midt i rommet skal det stå et stort mahogny skrivebord, og i et hjørne skal det stå en åpen peis. To ørelappstoler med vippefunksjon skulle stått inntil peisen. Dessuten skulle jeg hatt et lite barskap i en hulrommet, frittstående globus. Jeg tror dessuten at jeg ville hatt en chaiselong i rommet, slik at jeg kunne inntatt litteratur i horisontalen også.

Jeg vil anbefale deg "Alle mine triste horer" (du vil bli overrasket over hvor fin denne boka er!), "Populærmusikk fra Vittula" (kan leses stykkevis og delt - herlige barndomsskildringer!), "Den evige jøde" (fin-fin!) og "Gulldronning, perledronning" (hjerteskjærende).

Ja, det kan du si! Men det er også veldig spennende at menn - og atpåtil forfattere! - går inn i sitt sjelsliv og gransker sine dypere tanker og følelser! Og stiller spørsmål ved familiemønstre, arv og miljø etc. Dette har jo kvinner - og i særdeleshet kvinnelige forfattere - drevet med i årtier. Der vi søker sjelsliv og følelser, har menn tradisjonelt søkt action. Så jeg ønsker denne bølgen velkommen, jeg! ;-)

Jeg er spent på hva du vil synes om boka! Jeg har selv hørt meg gjennom hundrevis av lydbøker helt siden lydbok-bølgen tok av. Noen bøker egner seg godt for lydbøker - andre ikke. Denne gangen tror jeg at jeg holder en knapp på den "ordentlige" boka. Grunnen er at det er så mange setninger det er verdt å grunne ved, og som kanskje forsvinner litt i en lydbok .... Alt kommer imidlertid an på oppleseren (alfa og omega for meg i hvert fall) ...

Så flott at du tok med denne innledningen! Jeg hadde nesten glemt denne fantastiske åpningen, som satte stemningen for resten av boka.

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter., hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sin savn og lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Ja, sa han, og så på meg med et underfundig blikk.

Nå for tiden oversvømmes bokmarkedet av mengder med for meg ukjente bøker i lekker innpakning. Leser man bak på smussomslaget, er det ikke måte på ovasjoner om hvor stor litteratur det dreier seg om. Av og til faller jeg for fristelsen og kjøper en slik bok, bare for å oppleve at det er møl fra ende til annen - eller i alle fall ikke DEN store litteraturen jeg hadde håpet på.

Det kunne vært interessant å høre om flere enn meg har hatt lignende opplevelser i senere tid. I så fall: hvilken bok opplevde du/dere dette med? Og hvorfor? Sagt med andre ord: hvilke bøker kan vi med fordel styre unna?

Det kan jeg ikke tenke meg! Disse sidene er for øvrig bare helt supre! Kanskje litt svulstig og klisjefylt, men kontakten med andre bokelskere har virkelig tilført livet mitt en ny dimensjon! Tusen takk! ;-)

Ja, det er kjempeflott at vi brukere blir tatt på alvor! Jeg digger disse bokelsker-sidene! Og det på veldig mange, mange plan! Bare det å kunne ta vare på gode formuleringer i bøkene! (Jf. sitat-funksjonen). Strålende!

For meg er det ikke de første linjene som er avgjørende for om jeg kommer til å lese videre i en bok eller ikke. Kreative "påfunn" om en slående første setning trenger overhode ikke å bety at resten av boka er fantastisk. Men FOR en glede når det faktisk gjør det ...

Den første setningen f.eks. i Hamsuns "Sult" og Tolstojs "Anna Karenina" er jo blitt helt udødelige. Det spesielle med de første setningene i disse bøkene er også at de faktisk rommer hele romanens høyere mening - alt konsentrert I en eneste setning!

Min erfaring er at bøker bør kunne gi meg noe etter svært kort tid. Men jeg har også ikke helt sjelden opplevd at det kan ta opp til 100 sider før det virkelig løsner. Jo høyere "status" eller verdi en bok har i den litterære verden, jo mer skal det vanligvis til før jeg avbryter en påbegynt bok.

Jeg tror faktisk at det er den første linjen i “Anna Karenina” som er min favorittåpningslinje: “Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.”