Bokelskere.no

Å, ja! Den MÅ du bare prioritere ("Utrenskning" av Sofi Oksanen)! Jeg er snart ferdig med denne boka, og den er virkelig god! Ellers ser jeg at du har Mustafa Cans "Tett inntil dagene" liggende ulest. Dette er en nydelig bok! "Det synger i gresset" av Doris Lessing leste jeg for drøyt et år siden. Veldig, veldig fin den også!

Jeg noterer meg tipset du kom med! Takk! ;-)

Vi oversvømmes av nyheter innen litteratur som aldri før. Det ene bokomslaget er lekrere enn det andre, og det er ikke så lett å orientere seg når de samme bøkene omtales i store ovasjoner bak på hver sine smussomslag. Kan vi virkelig stole på at det er stor litteratur alt sammen?

Jeg har bl.a. lest disse fem nyhetene, og mitt inntrykk av dem har vært noe vekslende. "Guernica" er definitivt den boka jeg har likt best. Her har jeg laget en bokomtale om hver av dem. Ekstra morsomt blir det dersom noen har lest de samme bøkene og det blir litt diskusjon rundt dem!

Jeg har lest nesten alt Ian McEwan har skrevet, og jeg elsker bøkene hans! Denne boka var bare fantastisk!

PS! Det skjedde noe rart når jeg skulle gi deg en stjerne for kommentaren din. Plutselig dukket det opp "-1" - altså minus en ...

Kos deg med boka, du!

Jeg tror kanskje noe av nyansene i meningene våre blir litt borte når vi diskuterer dette på mail. Vi er sikkert ikke så uenige som det en stund kunne virke. ;-)

;-)

Diskusjonen handler da ikke om hvorvidt folk snakker nynorsk eller ikke nynorsk, dialekter eller ikke dialekter (det er bl.a. en utbredt fordom om at østlandsk ikke er en dialekt- men det florerer av dialekter OGSÅ på Østlandet!). Jeg er ganske sikker på at de som hadde nynorsk som hovedmål, lærte et mye rikere nynorsk enn hva de av oss som hadde nynorsk som sidemål lærte. Jeg fikk i alle fall påpakning hver gang jeg brukte de såkalte sideformene, for alle skulle strømlinjeformes i et ganske striks nynorsk som jeg opplevde at ingen andre enn Hallodamene i NrK snakket. Det virket kunstig den gangen, og det virker kunstig i dag.

Nettopp derfor er det interessant å se at nynorsk skjønnlitteratur stadig befester sin stilling! Jeg for min del elsker å lese nynorsk. Som jeg sa i et tidligere innlegg: nynorsk er et veldig poetisk språk/dialekt! En forfatter har også en kunstnerisk frihet i å kunne bruke språket etter eget forgodtbefinnende, med de dialektord som måtte finnes. Da opplever jeg at språket også blir veldig levende!

Jeg tror heller ikke det er nødvendig å forsvare nynorsken med nebb og klør, Siri. Jeg er ikke i mot nynorsk, og det oppfatter jeg heller ikke at de andre som har uttalt seg om temaet er. Den største motstanden finner man vel hos skoleungdom som tvinges til å lære nynorsk. Senere i livet kommer de samme menneskene til å være glad for at de fikk litt allmenndannelse som også omfattet nynorsk. Personlig tror jeg for øvrig at skolen hadde tjent på å legge opp undervisningen i sidemål litt annerledes. Hvis de unge fikk lese noe av den samtidslitteraturen som faktisk finnes på nynorsk, er jeg ganske sikker på at deres grunnholdning til nynorsk hadde mildnet betydelig.

Jeg er helt enig! Jeg ønsker meg oversikten over hvem som snakket sitt etc. tilbake!

Nettopp!

Dette er jo bare helt fantastisk! Tom. globusen med innebygget barskap er med! ;-)

Nå tror jeg du misforstår meg - eller så er det jeg som var for uklar ... Jeg mente alldeles ikke å angripe nynorsk. Jeg trodde faktisk jeg gjorde det stikk motsatte. ;-) Det er den nynorsken vi ble opplært til på skolen som jeg opplevde som oppkonstruert. De fleste forfattere som skriver på nynorsk, skriver på dialekt - noe som jeg opplever som himmelvid forskjell fra et nynorsk hvor sideformer nærmest er "forbudt". Jeg er veldig glad i nynorske bøker, og det trodde jeg virkelig jeg hadde fått frem i mitt forrige innlegg.

Selvsagt prater en hel masse mennesker i dette landet nynorsk - men et mye mer fargerikt nynorsk enn det i hvertfall jeg ble presentert for på skolen. Jeg er for øvrig nordlending opprinnelig, så jeg har et avslappet forhold til at vi har et mangfold av dialekter i vårt langstrakte land. ;-)

Morsomt at du tar opp denne problemstillingen! Jeg har hatt bokmål som hovedmål i all min tid, og snakker også selv bokmål/østlandsk. Da jeg ble påtvunget nynorsk på videregående, hatet jeg det - i likhet med nesten alle andre med bokmål som hovedmål. Jeg tror det hadde å gjøre med at den nynorsken vi lærte, virket så oppkonstruert. Det er jo ingen som prater slik ...

I dag elsker jeg nynorske bøker! Jeg synes faktisk at skjønnlitteratur blir ekstra poetisk nettopp når de er skrevet på nynorsk. Ta f.eks Carl Frode Tiller, som får bøkene sine "oversatt" til nynorsk før utgivelsene. Edvard Hoems bøker er nydelige. Likeså Frode Gryttens. Og når utenlandsk litteratur også blir oversatt til nynorsk, tror jeg det sier en del om nynorskens renessanse i dag. Anna Gavaldas bøker utgis bare på nynorsk. Disse bøkene har jeg utelukkende hørt som lydbøker. Fantastiske opplevelser hver gang!

Jeg ønsker nynorsk litteratur velkommen!

Morsomt! Jeg har også en deilig hage! Nei, hva mer kan man i grunnen ønske seg? ;-)

Her er min bokomtale:

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset …

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg?

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?

Jeg er enig! Jeg savner også "snakket sist" etc.-oversiktene!

Jeg tror denne boka egner seg best for lesing "på ordentlig", jeg. Jeg liker veldig godt å høre på lydbøker selv, men akkurat denne tror jeg ikke jeg ville tatt som lydbok. Jeg innbilder meg at Espedals noe "manende" måte å skrive på, kan bli litt kunstig å høre som høytlesing. Jeg brukte litt tid på å venne meg til fortellerstemmen hans.

For øvrig er jeg helt enig i at Knausgård er mer tilgjengelig. Men er ikke det litt typisk da? Lett tilgjengelige forfattere får som regel ikke så mange priser. Forfattere som kun blir forstått av et bitte lite mindretall derimot ... noe helt annet!

Det er sant! ;-)

Jeg har bare sett filmen, og jeg syntes den var vanvittig god!

OK! Jeg fikk også denne boka tilsendt, men har aldri kommet så langt at jeg fikk lest den. Det var vel noe med temaet som ikke trigget noe i meg, tror jeg ...

;-) Jeg har omsider fått tak i bok nr. 3 i serien - "Damen i dalen", og skal om ikke lenge gå løs på denne. Jeg elsker Bjørnstads bøker! Han er utrolig flink til å beskrive det såre og vare hos mennesker!