Bokelskere.no

Løvbladene dirret av seg dråpene fra det siste regnskyllet, ned til trærnes dype røtter, som om de var disipler som dynket trehelgenene i velduftende oljer, helgener hvis løftede grener og millioner blader hadde avverget stormen fra havet.

Mor var som en sytekanal som alltid sto på. En kanal innhyllet i bebreidelser som alltid sniffer seg frem til problemer hos barna, for så å dykke ned og glefse i deres skjøre sinn.

Elver er som kvinner, de har en bestialsk side man alltid må være oppmerksom på.

Det å ikke leve ut en kjærlighet er å synde mot selve livet. Det å sørge er en av måtene vi lever ut vår kjærlighet på.

Utenfor kjælte vinden med havdisen i brå kast, og drev over den brede veien i skimrende slør av myk fuktighet. Monsunen ruget på et nytt angrep på byen og jaget skyer over hele horisonten.

Frykten er en ulv i bånd. Den blir først farlig når du slipper den løs. Sorgen sliter seg selv ut i glemselens garn. Sinne, alt raseri til tross, kan dempes med et smil. Det er bare håpet som lever videre, alltid videre, fordi håpet ikke tilhører oss. Det tilhører våre forfedre, de første få hundre, hvis tapre kjærlighet til hverandre ga oss det meste av det gode i oss.
Og håpet, denne urgamle kimen, setter fri det hjertet nærer. Hvert hjerteslag i vårt bevisste nå hviler på det samme valg som håpet gir oss, valget mellom fortidens skygger og en ny dags ubeskrevne blad.

Fortiden er en roman forfattet av skjebnen, som vever de samme temaene sammen, igjen og igjen, kjærligheten og dens glede, hatet og dets gisler, sjelen og dens pris. Våre fortellinger består av beslutninger, skjebnebestemte valg som uten å vite det forandrer elvas løp. I nåtid, hvor avgjørelser tas og forbindelser knyttes, venter skjebnen bare på at fortellingen skal utspille seg, og lar oss sitte igjen med våre feiltak og mirakler, fordi det er vår egen vilje som fører oss mot det ene eller det andre.

... det du garantert kjenner igjen en fanatiker på, er at han ikke eier humoristisk sans.

Alenehet er en understrøm i sannhetens elv, akkurat som fellesskap er. Aleneheten er tro mot seg selv. Men når du navigerer deg nærmere bredden, kan det noen ganger føles som om den troen du har på deg selv, er den eneste troen i hele verden.

Kjærligheten er et fjell som tar livet av deg hver gang du prøver å bestige det.

Det finnes faktisk folk som snøfter. Jeg vet om ganske mange, når jeg tenker meg om. Jeg har en teori om at snøfterne har en ekstra dose bjørne-DNA i anleggene sine.

Alt etterlater seg et avtrykk. Hvert eneste slag gir et ekko i skogen. Hver eneste urettferdighet er en brukket gren, hvert eneste tap er et fallent tre. Det vakre ved oss, håpet som kjennetegner vår art, er at vi ikke gir opp, uansett hvilke sår livet påfører oss. Vi går videre. Vi vender oss mot havet og mot vinden, mot dødens havsalte sannhet. Og fortsetter å gå.
Og hvert eneste skritt vi tar, hvert åndedrett, hvert ønske som blir oppfylt, er en forpliktelse overfor de livene, de elskede, som ikke lenger er benådet, slik vi er, med Kildens gnist, Kildens rytme.

Jo svakere grep du har om virkeligheten, jo farligere fortoner verden seg. På den annen side - jo mer rasjonell du opplever at verden er, desto mer må den gås etter i sømmene.

Du kan respektere en manns rettigheter eller meninger uten å kjenne denne mannen i det hele tatt. Men selve mannen kan du først respektere når du har sett noe i ham som er verdig dette ordet.

Tiltro. Tiltroen er alltid i oss, hvert eneste minutt, selv i søvne. Tiltro til en mor, en søster, bror eller venn, tro på at andre vil stoppe ved rødt lys, tiltro til piloten på flyet og mekanikerne som har klargjort det, tiltro til lærerne som beskytter ungene dag etter dag, tiltro til politi og brannfolk og verkstedarbeidere, tro på at kjærligheten har ventet på deg når du omsider vender hjem. Men i motsetning til håpet kan tiltroen svinne hen og dø. Og når den gjør det, dør også dens to følgesvenner, stabilitet og forpliktelse.

Journalister, advokater og politikere har et yrke som krever at de nesten aldri forteller hele sannheten. Hvis de hadde gjort det, hvis de hadde vært åpne om alle hemmelighetene de kjenner til, ville sivilisasjonen bryte sammen i løpet av en måned. Det er løgnen, ikke sannheten, som holder oss i gang, dag etter dag, drink etter drink, opplegg etter opplegg.

Det heter seg at det første som begynner å lukte dårlig på en fisk, er hodet. Jeg påstår at uansett hva som lukter, så er det et signal om at du bør ligge unna.

Til Afghanistans døtre: Måtte solen varme dere i ansiktet mens dere former veien videre.