Bokelskere.no

Her er jeg faktisk helt enig med deg, men det var språkvaskeren min som trumfet gjennom en konsekvent bruk av stod, gav, forstod osv. Når det gjelder fonten, gikk jeg mer metodisk til verks, og brukte en font som var lettlest ut ifra hvor lang tid jeg brukte på å lese en side med tekst med forskjellige fonter, men dersom du har lest pocketutgaven, så er det jo Gyldendal som har valgt akkurat den.

Det var trist å se at boka ikke falt i smak. Slik er det inn imellom. Jeg har også lest ganske mange kritikerroste romaner, og klødd meg i hodet etterpå på hva i huleste anmelderne har tenkt. Heldigvis er vi alle skrudd ulikt sammen, og det er vel bare de udødelige klassikerne som alle litteraturelskere finner glede i. Jeg skriver ikke for å begå stor og uforglemmelig litteratur. jeg skriver for å underholde leseren. Men ... Der har jeg ikke lykkes med deg. Uansett, takk for at du ga det et forsøk. Jeg skriver videre, men ikke for å få PR ;) Det er fordi det finnes tusenvis av lesere der ute som liker historiene om Viljar og Lotte, og fordi jeg selv synes det er befriende å få lov til å skrive. Nyt sommeren, og så håper jeg virkelig du finner noen bøker som faller deg bedre i smak enn denne. God sommer! Hilsen Geir

Bokelskere.no ble oppdatert grytidlig i dag morges.

Jeg har oppdatert rammeverket som driver nettstedet (django) samt en rekke programvarebibliotek som vi bruker.

En hel del kode har også blitt oppdatert og tilpasset disse nye versjonene.

Oppdateringen har gått forholdsvis smertefritt, og jeg krysser fingrene for at alt virker som planlagt.

God underholdning fra mafiamiljø

Denne thrilleren likte jeg.
En ung gutt roter seg inn i en mafiafamilie fordi besteforeldrene hans ble drept, og deretter skjer det mye ...
Selv om det skjedde mange fæle ting her, så ble det fortalt på en både humoristisk og overbevisende måte, og hovedpersonen, eksgangsteren, får man sympati med.
En fin avveksling fra andre mer seriøse bøker.
Handlingen rev meg med, og jeg kunne godt tenke meg å lese ei bok til fra Josh Bazell.

Det tok Lene Wold fire år å skrive denne dokumentarboka.
Det handler om æreskulturen. Hva får en far til å drepe sitt eget barn, sin egen datter?
I Jordan er det ikke lett å komme noen vei for en utenlandsk kvinnelig journalist, med søknader til myndighetene for å prøve å komme til bunns i hvordan rettssystemet fungerer for såkalte "æresdrap", der mennene som utfører slikt, ikke blir straffet. I stedet blir mange kvinner fengslet for å være "trygge".
En fengselsleder sier (sitat side 108):
"Vi setter kvinner i fengsel for å unngå at noe kriminelt finner sted. Ja, vi fengsler dem. Det er forebyggende arbeid. Hvis du spør meg hvorfor vi fengsler kvinner når det er de som er truet, vel, så er det jo åpenbart. Det er de som provoserer frem den kriminelle handlingen."

• Og mennene ser på seg selv som offer for omstendighetene, tradisjonene og kulturen, der det å opprette og beholde sin egen ære, betyr drap av en eller flere av familiens kvinner, som på en eller annen måte ikke har oppført seg ærbart nok.
  Denne faren hadde to døtre. Han skulle drepe begge. Den ene ble drept, den andre overlevde så vidt.
  Historien til den datteren som overlevde, havnet i fengsel, og som resten av livet må leve i skjul på et hemmelig sted i ørkenen, er sterke saker.
  Som Lene Wold skriver til slutt (side 171):
  "Æresdrap er for meg en handling som er like motstridende som begrepet i seg selv. Som om "ære" noen gang kan rettferdiggjøre "drap"."
  En virkelig sterk dokumentarbok.

Ikke den store leseopplevelsen dette her, må jeg nok si. Mange karakterer man ikke blir ordentlig kjent med og ikke kommer under huden på. Rett og slett for overfladisk, når det er med så mange personer i handlingen. Temmelig usmakelig og brutalt opplegg, som ikke ble overbevisende nok, etter min mening.
Dessuten er det ikke mulig å overleve i opp til 2 uker uten tilgang på vann. Når ofrene i boka var innestengt uten mat og drikke i ca. 2 uker og overlevde (og til og med klarer å vakle på sine egne bein ut av fangenskapet), blir det temmelig urealistisk. Det man først og fremst trenger er væske.
Ofrene drømmer om mat, like mye som de drømmer om noe å drikke etter ei uke innestengt uten tilgang på noen av delene. I virkeligheten går sulten fortere over enn tørsten. Man blir ganske fort uttørket/dehydrert etter 2-3 døgn uten væske. Det er mye viktigere å få i seg væske enn å få i seg mat for et normalt utrustet menneske. I krisetider tærer kroppen på opplagret fett og næringsstoffer. Uten vann er vi mye fortere ille ute.
Det ble altså en del ting jeg irriterte meg litt over i Elle melle, og jeg vet ikke om jeg gidder å trille terningen.

Hehe, denne diskusjonen burde få en ny sjanse.
Nå skal vi ikke lenger ha en statsreligion. Statskirka skal være en saga blott. Selv om den norske kirka fremdeles er prioritert i det offentlige Norge.
Men vi har andre utfordringer.
Sterke sekter i en ny og militant religion marsjerer for fullt inn i Europa og alle andre steder i verden. Vi ser galskapen sprer seg overalt. Hvor mye overtroisk sludder skal vi måtte fortsette å kjempe mot i årene som kommer, tro?
Noen prøver å kjempe mot den nye religiøse ideologien med bibel og kristendommens bibelsitater. Jeg tror det er ganske fåfengt.
Vi har avskaffet blasfemiloven offisielt. Endelig. Det beste er å kjempe mot religiøs overtro med kritisk tenkning, med sunn fornuft, sunt vett og rasjonelle argumenter. Den viktigste friheten vi har er ytringsfriheten. Uten den har vi ikke lenger noen frihet. - Den nye religionen på innmarsj er dessverre ikke for hverken tankefrihet eller ytringsfrihet. Tvert imot skal man underkaste seg fullstendig "den allmektige, allvitende og enerådende ørkenguden", uten å stille kritiske spørsmål.