Bokelskere.no

Kan vel ikke si annet enn at frøken Pettersen har gjort det igjen. Dette var til tider veldig spennende!

På samme måte som i Odinsbarn, får leseren ikke noen introduksjon til universet. Vi kastes ut i det og finne ut av ting sjøl og stole på at relevant info kommer når den trengs. Litt krevende, men jeg liker det. Alternativet blir ofte oppstyltede dialoger hvor personer forteller hverandre ting de allerede vet for at leseren skal henge med. Jeg foretrekker litt uvisshet.

Jeg elsker miljøet i denne boka. Det er mørkt og trist og kaldt og korrupt, men det er så levende! Det er sjelden jeg får så tydelige bilder i hodet. Og av karakterene også. De er mangefasetterte, og derfor troverdige. Juva er kul! Et sårbart forbilde.

En periode synes jeg kanskje Juva vingler litt mye fram og tilbake mellom hvem hun skal tro på, litt sånn enig med siste taler, der stopper flyten litt opp for min del. Men det er også det eneste jeg har å utsette.

Jeg er klar for neste bok! Når kommer'n?

Nydelig bildebok om å finne sin egen vei i livet og så la barna gradvis slippes løs for å finne sin. Veldig lite tekst og mange tolkningsmuligheter. Egner seg nok best som samtalebok med ganske store barn.

En bitteliten mann bor i skogen. Han finner en nydelig, blank skrue som han tar med seg hjem. Men roboten som skruen satt i, våkner og vil ha den. Her blir det dramatikk!

Enda en ordløs bok for småskolen. Her er det mye å ta fatt i om en vil det. Hvordan lever mannen i skogen? Er roboten trist eller sint fordi skruen er borte, eller har ikke roboter følelser? Boka har tegneseriepreg og en kronologisk fortelling, men en del rom for tolkning.

Cornelia har flytta til et nytt, stort hus på et øde sted og der er det ingen å leke med. På tur i skogen finner hun trehuset hvor Fredrik bor med alle oppfinnelsene sine. Dette blir nok bra likevel!

Flotte illustrasjoner med masse detaljer. Såpass lite tekst at den kan brukes som ordløs bok og utgangspunkt for egne historier og/eller samtaler om drømmer, fantasi, flytting og å kjede seg. For ca 6-9 år, vil jeg tro.

Ordfri bok! Men ikke for de minste. Forlaget sier 6-9-åringer, og det tror jeg er riktig. For den målgruppa er den nok veldig god.

En historie om en far(?) som vinner en pokal og er redd den skal bli stjålet. Selv om den voksne ikke har det minste tro på gutten og hunden i huset, er det de som redder pokalen når skurkene kommer!

Å lese ei hel bok gir mestringsfølelse, ord eller ikke. Dessuten er det mye moro som skjer i bildene. Fin som grunnlag for å øve på å fortelle historier også, uavhengig av språk. Mye å snakke om.

Fin og enkel bildebok som nok kan engasjere de minste. Krever at de voksne er kjent med borte-tittei-leken, da, og det er kanskje ikke alle som er? Stusser på hvorfor "beibi" skrives på denne måten, det står med liten bokstav, så er ikke ment som egennavn. Ikke greit å bruke til folk som ikke er så stødige i norsk, antagelig.

Jeg liker idéen om at vi skal møte de ulike følelsene gjennom Selmas uke. Og tegningene er fine, selv om jeg ikke er superbegeistra for at følelsene framstilles som noen slags dyr og ikke integrerte deler av Selma. Men det som ødelegger denne boka for meg, er idéen om at negative følelser som sinne og sjalusi må undertrykkes eller rasjonaliseres bort. Det kan da ikke være sunt?

Grei bok om kroppen og alle dens funksjoner. De gjennomsiktige oppslagene gjør at en kan se nervesystem, skjelettet osv samtidig, men jeg vet ikke hvor spennende det egentlig er. Det brukes latinske betegnelser for en del muskler ol, og det er det en del unger som liker. Egentlig er nok denne boka mest for unger i nerdealderen som vil lære rare detaljer om egen kropp.

Ei veldig grei bok som tar for seg alle endringene som skjer når kroppen vokser, med hovedvekt på puberteten. Den er innom fysisk, psykisk og seksuell helse, overgrep, vennskap og mobbing, personlig hygiene og kosthold, alt i et enkelt språk. Beskrivelsene bli verken kliniske eller påtatt kule. Boka er rikt illustrert med enkle tegninger som bidrar til å forklare teksten. Bortsett fra et par detaljerte tegninger som skal forklare hva som er hvor på kjønnsorganene, er det lite nakenhet, dette er ikke ei bok av typen "nakenhet er SÅÅÅ naturlig!", og det kan jo være fint for en del som synes dette er flaut nok som det er.

Bortsett fra at omslag og utforming får boka til å se mye eldre ut enn fem år (ok, originalen er fra 2008), synes jeg denne er god.

Kulten Dagons barn. Er de slemme? Bedriver de menneskeofringer? Eller er det ikke så skummelt som det ser ut? Jan, 14 år i Oslo 1939, må finne ut av det for å tjene penger til Amerika-billett og muligheten til å finne igjen foreldrene sine.

Det begynner riktig så guffent med monstre fra dypet og trusler om død og fordervelse. Tegningene er enkle, men effektive og riktig så mørke og dystre. Men slutter det ikke litt for ... snilt? Her er det superdramatisk med skyting og drukningsfare og svikefulle forskere og så er det plutselig hjem og familie og lykke? Med mindre det kommer et bind to med guggen fortsettelse, er jeg litt skuffa.

Hørte denne som lydbok på engelsk, og et par timer uti syntes jeg det var svært gjenkjennbare ting ... Ok, jeg hørte den for fire år sida også. På norsk. Ser at jeg likte den bedre i denne runden, neppe pga oversettelsen, det er nok mer min dagsform. Men en favoritt er det ikke, så håper jeg ikke kommer til å prøve meg på den en tredje gang. :-D

Jeg liker Lykke. Hun prøver å takle utestenging og mobbing ved å spøke med overvekta si sjøl. Venninna Liv prøver å få henne til å slutte å snakke seg selv ned, men med lite hell. Og det er jo på ingen måte bra for selvfølelsen det Lykke driver med, men det er lett å forstå at hun ikke ser noen annen løsning.

At det hjelper å sette seg selv i et positivt fokus, er noe som har gått igjen i flere barnebøker de siste åra. "Spotlyset gjør deg sterk", liksom. Det fine med Lykke, er at hun snubler inn i det mer enn oppsøker det. Og når hun først får suksess på scenen, holder det med den ene gangen. Det er ikke dette som er meninga med livet.

Ellers liker jeg de voksne i boka. De er synlige og tilstedeværende, det er realistisk. Også er de hele mennesker med gode og mindre gode sider. Moras hippietilnærming til livet, mormors forkjærlighet for hip hop og lærerens utapå-kulhet gjør dem til troverdige personer. Dessuten liker jeg at Lykkes hudfarge ikke er noe tema. Hun er mørk, hva så, det er ikke det som er problemet. Sånn ser vel hverdagen i større og større grad ut.

God bok! Underholdende, gir mulighet til å kjenne på mange ulike følelser og svært aktuell.

Om spiseforstyrrelser og hvordan ensidig fokus på vekt ikke hjelper på de bakenforliggende årsakene i det hele tatt. Janne er stor, føler at hun ikke passer inn og familiens hint om at hun burde spise mindre og bevege seg mer bidrar ikke til bedre selvfølelse. Ikke at den eneste venninna svikter og heller vil henge med de populære heller. Når de voksne gir Janne penger for å gå ned i vekt, hjelper det på vekta. Men ikke på noe annet. Janne må finne selvrespekt i det hun er god til og tørre å åpne seg for nye vennskap for å finne balansen. Om spiseforstyrrelsen forsvinner med det, tviler jeg litt på, slutten er ganske åpen, men det er en grei løsning i en barnebok.

Illustrasjonene er nydelige, enkle og effektive, særlig spiseforstyrrelsesmonsteret gjør inntrykk på meg.

Jeg er skeptisk innstilt til hestebøker i utgangspunktet, men ga denne en sjanse. Det gjorde jeg rett i! Hedda er ikke noen hestejente hun heller og begynner svært motvillig i stallen, dermed blir vi andre trukket inn sammen med henne. Og så handler det ikke bare om hester, men om å ikke passe inn, om at det ikke er så lurt å juge for å framstå bedre enn en er og om at det kan gå bra likevel. Jeg ble skikkelig engasjert!

Troverdig og spennende fortelling fra evakueringa av Londonbarn under andre verdenskrig. Fortelleren lar det bli alvor, en slipper ikke unna pga alder om en mistenkes for spionasje, nei! Samtidig skildres ungenes savn av foreldre og dagliglivet på en god måte. At det hele bygger på en sann historie (og at det redegjøres for hva som er hva i etterordet), trekker på ingen måte ned.

Jeg likte denne godt. Livet på slutten av 1600-tallet skildres i alt sitt slit og menneskenes fordommer, overtro og fokus på seg selv, kommer godt fram. Men det er også mye humor, mot og varme her, og hvem kan klandre noen for å slåss for seg og sitt i en såpass hard verden? Jeg liker at den unge hovedpersonen ikke bare er smart og vennlig, men også uhøflig og høy på seg selv innimellom, det gjør ham mer troverdig.

Denne serien blir bare bedre og bedre! Bok tre framstår som skremmende aktuell når den tar opp både smittsom sykdom og karantene og politisk splittelse i befolkningen.

På tide å repetere denne, denne gangen som hørespill. Fungerer utmerket når ulike skuespillere leser de forskjellige brevene og dagboksnotatene!

Underholdende, opplysende og passe alvorlig om døden og alt rundt. Mikkel er en fin hovedpersjon som er mer opptatt av zombier og spøkelser enn dødens realiteter, men når mamma blir syk, må han ta innover seg det kjipe også. Fin avslutning der Mikkel ikke gidder høre mer om at døden kan komme når som helst, han leker ute med mamma.

Men den delen der Mikkel møter to døde, bestefar og et barn, blir bare surr. Først snakker han med bestefar, lærer om hjerteinfarkt, og så dør bestefar en gang til, og da kan de ikke snakke sammen mer, for en kan ikke snakke med de døde. Som han nettopp har gjort. Og jenta er ikke død, bare i koma. Dette skjønte jeg ikke noe av.

Liker miljøet og karakterene, særlig hovedpersonen. Løsningen var kanskje ikke heeelt troverdig.