Bokelskere.no

Det er vanskelig å overføre fagstoff til tegneserieformatet, men jeg synes de lykkes ganske godt her. Det er ikke mye realisme i at forfatteren tar med seg niesa si rundt i verden for å snakke med forskere, men det gjør ikke noe. Grepet fungerer godt som kunnskapsformidling, synes jeg. Det eneste jeg har å utsette, er at når fagstoffet blir virkelig tungt, blir tekstbolkene for lange og formatet kommer mer i veien for formidlinga enn å støtte opp om den.

Litt usammenhengende, usikker på om jeg synes plottet var så spennende, men likevel nesten umulig å legge bort. Så da er jeg fornøyd, jeg.

Stor dramatikk! The High Council kommer og siden Jen kommer til å bli vurdert, vil hun ha alt perfekt. Men det er kommer magiske kattunger i veien og det hjelper ikke når en gigafugl kidnapper gjestene. Igjen blir vi bedre kjent med karakterer i serien og kreative løsninger er det ingen mangel på.

Fint om hvordan oppdragelse er en kontinuerlig prosess, ikke noe du driver med når problemene inntreffer. Fornuftig om straff, kjefting og å se barn, men er den ikke veldig... middelklasse? Har den noe å bidra med for folk som sliter og som ikke har overskudd til å analysere egen adferd og som er i sitasjoner hvor lørdagsgodt og å ikke skryte av barnet, men gå inn i samtaler virker som utopi? Jeg er usikker.

(OBS! Omtalen er farga av at den er et notat i jobbsammenheng.)

Tenkte handlingen var i overkant usansynlig helt til jeg kom til etterordet. Virkeligheten er sprøere enn fiksjonen.

Det har blitt til at jeg leser alt Scarlett Thomas skriver. Det er ujevnt, men aldri kjedelig. Denne gangen handler det om jenter på britisk internatskole. Er det klasse eller penger som gir status? Eller hvor kul eller tynn en er? Erfaring? Kontakter? Miljøet er i alle fall ikke sunt, og de voksne bedriver ansvarsfraskrivelse i alle retninger, de har nok med seg selv. Usikker på hvor forfatteren vil med denne boka. Men fascinerende er det. Og ubehagelig.

Olive, altså. Vanskelig, direkte og skarp, men så omtenksom når det trengs. Det er en sånn menneskekunnskap i bunnen her.

Med forbehold om at jeg ikke har testa noen av oppskriftene ennå - dette ser glimrende ut. Hver oppskrift følges av en liten tekst om hvorfor og hvordan akkurat denne retten passer inn i universet. Oppskriftene er ryddige og stort sett enkle og inneholder ingredienser det er greit å få tak i. Stort pluss for småartikler som «Food on the go», «Food and the Elves» og «Feasting in Tolkien» som gir bakgrunnskunnskap. Fine og stemningsfulle illustrasjoner. Og jeg ble sulten av å lese! Det sier litt på en første juledag...

Søt og ganske feminin bok hvor barna kan lære om fargene. Men tre kommafeil på ti oppslag? Det hører da ikke hjemme noe sted. Synes end et er for komplisert med komma i ei småbarnsbok, får en skrive om setningene så det ikke er behov for tegnsetting. Makan.

Hilsen indignert.

Litt tung i starten, det tar for lang tid før handlingen kommer i gang. Så ble jeg negativt overraska da boka gikk fra å være krim til å bli en nestenkopi av ei av bøkene til Stephen King. Men så tok den seg opp og ble både spennende og overraskende mot slutten. Det var likevel så vidt den redda firer’n.

Skal en biolog vurdere Brillebjørn, er det nok mer å henge seg opp i enn det.

Det er ikke greit å blir storebror. Babyer kan ikke brukes til noen ting, de voksne er slitne og kjedelige og en kan ikke bråke litt en gang! Men så er det noen ting bare store bjørner kan gjøre. Bestemme at det skal være is til middag, for eksempel. Så det går seg nok til.

Brillebjørn er en fin liten fyr, altså. Og han viser at vanskeligheter i hverdagen kan overvinnes. At han har to mødre uten at det gjøres det minste nummer ut av det, er også et pluss.

Klaffebok om å slutte med bleie. Mille og Mo vil begynne med potte, og de blir med i butikken for å kjøpe både det og truser. Og de øver seg. Enkel og fin bok med morsomme bilder under klaffene. Pluss for både jente og gutt som hovedpersoner og at de ser ulike ut. Og stort pluss for å understreke at det går helt fint å ha noen uhell. Men Mille får gullstjerne hver gang hun tisser i potta. Er det en metode vi liker?

Grei ordbok for de minste. Hvert oppslag gir eksempler i ord og tegninger på ting som tilhører ulike situasjoner - frokost, påkledning, lek, trafikk, se på dyr og reparasjon. Litt gammeldags utvalg av ting, kanskje, men så er den basert på Pekeboka mi fra 1999. Og ungene lærer vel hva en mobiltelefon er uansett.

Ei litt merkelig bok. Det at den er kartonert, og illustrasjonene, sier at den er for de aller minste. Men så bruker den ord som "plakk" og "syre", "regulering" og "tyggeflater". Det stemmer ikke overens. Pluss for at den har med fakta om hvordan dyr renser tennene sine og at de ulike typer tenner. Det er også fint at den er innom ulike tradisjoner rundt det å miste tenner, men det kommer ikke fram at det er tradisjoner det er snakk om. Bare at noen venter på tannfeen mens andre graver ned tennene sine. Det henger veldig i løse lufta. Nei, denne var rar...

Godt fortalt familiedrama som grenser mot krim. Datter kommer tilbake til Irland for å ordne opp i mors bo. Men det er mye hun ikke vet om mora. Parallelle historier følger, vi veksler mellom nåtid med datter og fortid med mor og historien om datteras opphav avdekkes gradvis. Og det er så godt gjort! Jeg tror ofte at jeg vet hva som har skjedd, hva som kommer, men så overraskes jeg gang på gang. Spennende og engasjerende.

Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.

Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.

Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.

Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.

Fantastisk! Tuva på 12 år har klare planer for sjuende klasse. Hun skal blant annet forelske seg og finne sin egen stil. Og bygge ferdig hytta i skogen sammen med venninnene. Jeg tror ikke jeg har følt på den vanskelige overgangen mellom barn og ungdom på denne måten siden jeg var der sjøl. For det er ikke enkelt når ei venninne har fått kjærste og begynt med lipgloss og den andre venninna synes det er superteit og heller vil leke krig med B-klassen og Tuva selv er på midten og ikke vet hva hun vil. Særlig ikke når Tuva faktisk forelsker seg og det blir sett på som å ta side i konflikten.

Selv om det er ei jente Tuva forelsker seg i, er det det vanskelige vennskapet i denne perioden som er fokuset. Og de voksne her er så fine! Læreren deres er muligens lesbisk, det er ikke noe tema. Det viktige er at hun stiller opp når Tuva trenger det, med praktisk hjelp, enkle råd og ikke noe stress. Jeg tror også vi møter en kandidat til Tidenes Far-prisen her. Han er akkurat så tydelig og til stede som Tuva trenger. Og han lar henne være i fred når det er det som er behovet. Premiepappa! Som visstnok også lager verdens beste lasagna.

Dette er delvis Tuvas dagbok, hun skriver og tegner mye selv, fortellingen som binder dagboknotatene sammen, er i tegneserieform. Jeg synes Tuvas og fortellerens språk og tegnestil står godt til hverandre, lesinga flyter lett og det enkle språket utfylles av illustrasjonene.

Det er nesten utrolig at dette er en debut, for noe mer helstøpt skal en lete lenge etter. Mer. Mer!

Herlig! Jeg er ikke noen zombieelsker, men denne likte jeg. Så er ikke zombiene (de heter shamblers her) hovedsaken, bare ramma rundt en fortelling om rasisme, klasse- og kjønnsdiskriminering på siste halvdel av 1800-tallet. I et USA hvor de hvite er de eneste med verdi, godt begrunna i bibelsitater, er det helt klart mest spennende å følge en med annen bakgrunn. Og 17 år gamle Jane er en ... interessant hovedperson. Intelligent, med en etter forholdene priviligert oppvekst, men et totalt fravær av evne til å holde seg i skinnet når hun møter urettferdighet og/eller dumskap. Og hun møter nok av begge deler.

Det er mye dramatikk i Janes bakgrunn, men det tar lang tid før leseren sitter med hele bildet. I del én begynner hvert kapittel med utdrag fra brev fra Jane til mora. Janes framstilling ligger mildt sagt et stykke fra sannheten. I del to kommer sitatene fra den andre sida av brevvekslinga. Og setter mye i ett nytt perspektiv. Et godt fortellergrep som gir leseren mye å grunne over samtidig som handlinga fyker av gårde sammen med avkappa zombiehoder.

Jeg hørte denne på lydbok og må si at innleser Bahni Turpin gjør en kjempejobb. De fleste snakker sørstatsdialekt, ja vel, men du store så mye klasse har å si for språket. Jane er en av dem som vet å utnytte det og Turpin formidler alle nyanser. Her gir lydbokversjonen noe ekstra.

Anbefales!