Bokelskere.no

Joda. Jeg synes boka er tung i begynnelsen, særlig på grunn av språket. "Beninstasjonen stengte klokka ni, dermed var den stengt nå" (ikke nøyaktig sitat) klinger dårlig. Hvilken 15-åring bruker "dermed"? Og om bensinstasjonen stenger ni, skjønner vi at den er stengt når hovedpersonene har sneket seg på natta. Det blir litt mange overforklarende passasjer.

Andre ting er derimot i overkant lett. Her har ungene i bygda holdt seg unna grotta, for det har de fått beskjed om. Men plutselig vil de dit og da bare gjøre de det. Finner fram og kommer inn og alt er lett som en plett. Det blir hinta om en forklaring mot slutten, men det er rart likevel.

Men mot slutten kommer det seg veldig! Nå er jeg en blasert, voksen leser, så jeg blir kanskje ikke veldig overraska, men jeg tror dette vil gjøre inntrykk på ungdommer som ikke er så lesevante. Og siden de sjelden er opptatt av språk og dramaturgi i den grad jeg er, kommer jeg til å anbefale denne.

Spennende og underholdende om å være en av de utvalgte 12-åringene som får begynne på den beste utdanningsinstitusjonen for kvinnelige spioner. Likner kanskje litt mye på andre «skolehistorier» (som Harry Potter og Nevermoor), men det skal vel godt gjøre å unngå det. Ikke vanskelig å anbefale til spenningssøkende tweens, i alle fall.

Her løses det tre saker på en gang, og en stund føles det ganske forvirrende. Men det knyttes godt sammen til slutt. Og så mye jeg lærer om Quebec!

Jeg synes denne serien er tung, men fascinerende og kompleks.

En av de bedre!

Historier om forfatteres besteforeldre pleier sjelden være interessante utenfor familien. Men når besteforeldrene dine faktisk var vertskap for kongen under Norgesmesterskapet på ski, blir det noe annet. Bestemor forteller og barnebarnet spør sånn at unge lesere får svar på alt de lurer på. Hva kan for eksempel en adjutant være? Morsomt og interessant både som fortelling og Norgeshistorie.

Jeg elska bok nummer en, nyskapende fantasy er sjelden vare. Og jeg tenkte bok nummer to sikkert ville være god, men nå skulle de begynne på skole og sånt har vi jo lest før. Neida! Det er en sånn fantasirikdom og sans for både spenning og humor her at jeg blir blåst av banen! Det er til og med livsvisdom og varme uten snev av kleinhet. Kommer ikke bok tre snart??

Uff nei... Altså, boka er jo spennende og jeg vurderte aldri å legge den vekk. Jeg liker supervoldelige drap og gjerningsmenn med vridd psykologi. Men jeg synes språket er dårlig. Det er pjattete og upresist og presensformen blir bare masete. Og karakterene er papirflate. Etterforskerne har krevende privatliv, men er tøffe og takler det, alle mannlige ledere sikler på kvinnelige underordnede og politifolk flest er macho idioter. Innvandrere er heller ikke noe særlig å samle på. Og det skurrer i logikken både her og der. Når du har fått kutta av ei hånd og så vidt fått sydd på den andre, står du da ute i vinden i nabolandet og drar i håndtaket på ei bildør fire dager seinere? Jeg tror ikke det. Så det blir ikke flere bøker av denne forfatteren på meg, tror jeg.

Først og fremst synes jeg boka er rotete. Den følger ulike personer som hadde med slavehandel å gjøre, men det hoppes i tid og rom så det er vanskelig å henge med. Slaveeiere, prester, slaver eller soldater, Amerika, Nord-Afrika eller Bergen, det er ikke så nøye, liksom. Peter W. Tordenskiold får hele fem sider, men bare en setning, om at han starta sin karriere som sjømann på et slaveskip, har sammenheng med temaet for denne boka.

Ett lite kapittel til slutt tar for seg moderne slavehandel. Det er fint.

Jeg er ikke begeistra for språket, heller. Det er mye gjentagelser og det samme sagt flere ganger med andre ord. Eksempel fra s 49: "I England har saka lenge blitt diskutert. [...] Då hadde dei diskutert saka i mange år." Det blir både skravlete og tunglest samtidig.

Genial tegneserieversjon av kvinnekampen, stort pluss for at den tar for seg hele historien og hele verden! Hvis du ikke er for likestilling eller klar for kamp etter å ha lest denne, er det noe alvorlig galt med deg!

Mindre fart og gørr enn jeg er vant med fra McDermid, men en veldig godt skrevet krim. Og godt tenkt!

Jeg har hørt radioteaterversjonen og har en følelse av at Aisatos tegninger ville tippe vurderinga i enten den ene eller den andre retninga. Jeg synes det begynner bra med nytt vennskap og gammeldags julestemning og en god skildring av foreldre som ikke makter å håndere sorgen over å miste et barn. Men slutten? Da blir det så sukkersøtt med saus og aspartam på at jeg ble litt uvel. Nei takk til den!

Nei, hva skal jeg si? Dette er vridd, sykt, morsomt, samfunnskritisk, kvalmt og underholdende. Og i alle fall umulig å sette terningkast på!

Spenningen tar seg opp utover, men det er jo nesten ingen grenser for hvor grotesk privatlivet til alle disse etterforskerne er. Det gjør at det bikker litt over for meg.

Vel er jeg ikke overmåte opphengt i realisme, men Gribb kan bli litt i overkant, altså. Og jeg klarer ikke helt å se sjarmen i så til de grader dårlig engelskuttale.

Herlig! Weifa er kanskje ikke den mest sympatiske personen jeg har møtt, men integritet, det har hun i bøttevis! Dette er morsomt, pinlig og en så drepende god karakteristikk av dynamikken i jentegjenger at den nærmest burde være obligatorisk lesing for alle fra 14 og oppover.