Bokelskere.no

II.4.I Fader Ferapont

Starets Sosima får den siste oljen og talar til dei som er samla i cella: «Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare erkjenner den og føler oppriktig anger.»

Folk klarte seg før mobiltelefon og fjesbok òg, Twitter er det visst òg noko som heiter, kva det nå kan vere: Raktin dukkar opp att, denne gongen med «et underlig brev fra fru Khokhlakova», om at ei av dei truande bondekonene har vorte bønnhøyrd.

Så blir det fortalt om møtet mellom han som har gitt namn til kapitlet, einebuarmunk og fanatikar far Ferapont, som er motstandar av Sosima, og ein framand munk. Dei snakkar om fasten, ein djevel og «Helligånden» (visstnok noko anna enn «Den hellige ånd»). Sosima sender Aleksej ut, der far Paisij talar om at det ikkje lenger er noko av det som var heilagt og at «også de som fornekter kristendommen, bærer Kristi uforgjengelige bilde i sin sjel, ennå har ikke visdommen maktet å skape et høyere bilde for mennesket enn det Kristus ga oss.»

Far Paisijs ord verkar positivt på Aleksej.

Fyrste delen inneheld tre bøker, «En families historie», «Et uheldig møte» og «Vellystinger» - det er jo det dei er, både den eine og den andre, «Vellystinger», med unntak av Aleksej. Dostojevskij har vist oss familien Karamasov, med alle dens motsetningar, spenningar og konfliktar. Litt i utkanten har Katerina Ivanovna og Agrafena Aleksandrova segla opp som aktive figurar. Men fyrst og fremst har vi møtt starets Sosima og læra hans. For meg blir Dostojevskij ein teolog som er fantastisk god til å skrive romanar; han bruker romanforma til å sette dei store spørsmåla i relieff - gudstrua og nådens makt.

I.3.XI Enda et ødelagt rykte

Kven andre enn Dmitrij møter Aleksej etter at han har gått frå Katerina Ivanovna - ikkje tilfeldig nær ein korsveg! Og Dmitrij behandlar Aleksej som Katerina fyrst behandla Grusjenka.

Tilbake i klosteret les Aleksej brevet frå Lise, dotter til fru Khokhlakova (jf. I.1.IV): «Kjære Aljosja, jeg elsker Dem» - denne tilståinga er altså det øydelagte ryktet.

Mottakaren av brevet ber («Herre, forbarm deg over dem alle, hjelp du disse ulykkelige og urolige, og led dem inn på dine veier») og sovnar roleg. Alt ligg vel nå til rette for ein samtale med starets Sosima.

Ja, det var dette ("Dette møtet og scenen mellom Katarina og Grusjenka der hun overøser sistnevnte med kjærtegn, virker på meg nærmest planlagt og arrangert av Katerina") eg sikta til. Så får vi sjå vidare.

I.3.X De to kvinnene sammen

Aleksej går til Katerina Ivanovna, og der er Grusjenka. Dei snakkar om forholdet til Dmitrij, og stemninga skifter sterkt og raskt frå «kjære engel» til «vemmelige hore». Aleksej får brev frå fru Khokhlakova. Kapitlet illustrerer Anita Lindbloms suksessong om at «Sånt är livet, sånt är livet. Så mycket falskhet bor det här».

I.3.IX Vellystinger

Dette kapitlet har gitt namn til heile tredje boka i fyrste delen. Den tredje boka har vel i grunnen lagt opp til dette dramatiske opptrinnet.

Grigorij og Smerdjakov kjem inn etter Dmitrij Fjodovoritsj, og det går vilt for seg. Dmitrij bryt med faren. Det er likevel Ivan faren er reddast for.

Ned dette slagsmålet med hard ordbruk og truslar har Dostojevskij skapt bakgrunn for spørsmålet (jf. Brotsverk og straff) «har virkelig mennesket rett til å avgjøre hvem som fortjener å leve og hvem som ikke fortjener det?»

Uttrykket «Æsops blod» gir ikkje Google-treff, men her er ei lengre utgreiing om fabediktaren, og her er stuttversjonen.

Ivan er vennleg mot Aleksej. Sikkert ikkje utan grunn.

I.3.VIII Ved et lite glass konjakk

Fjodor Pavlovitsj og Ivan Fjodorovitsj snakkar om Smerdjakov; den eldste av dei har som oppfatning at «[d]et er bjerkeriset som har gjort stort og mektig». Viktigare, i lys av hovudtematikken, er replikken «Ja, om Gud eksisterer, da må jeg selvsagt stå til ansvar, men om Han ikke er til, hva skal vi da med disse klosterfedrene dine? Da skulle man i det minste kappe hodet av dem, - de holder jo bare utviklingen tilbake. […] Si meg, Ivan: er Gud til?» Her omtalar forresten Fjodor Pavlovitsj seg sjølv som eit esel, men dette har kanskje ingen samanheng med Balaams esel…

Faren og dei to sønene diskuterer vidare om Gud er til. Her står Aleksej og Ivan står mot einannan. Om staretsen seier Fjodor Pavlovitsj at «il y a du Piron là-dedans», og dette er vel meint som ei anerkjenning, ein referanse til Alexis Piron. Fjodor trekker vidare inn romanen Герой нашего времени, «Vår tids helt», av Mikhail Jurijevitsj Lermontov, eit storverk i russisk litteratur, som eg har til gode å nyte.

Aleksej græt når Fjodor Pavlovitsj snakkar om mora - og faren gløymer at Aleksej og Ivan har same mor, Sofia Ivanovna. Så kjem Dmitrij, og Fjodor Pavlovitsj fryktar for livet sitt.

I.3.VII Kontrovers

Smerdjakov, «Balaams esel» (han blir kalla «esel», her vel i tydinga «idiot»), som har fornekta trua si, diskuterer med Grigorij og Fjodor Pavlovitsj når Aleksej kjem inn.

Smerdjakov blir skulda for å vere tilhengar av kasuistikken og jesuitt (som neppe hadde gode kår i Russland).

Eg synest at dette er eit vanskeleg kapittel.

Ja. Finn i alle fall ikkje noko innanfor ortodoks tru der desse utsegnene blir brukte. Sikkert Dmitrijs versjon.

Ja, har lurt på om det er slik det heng saman. Fint å lure før ein konsulterer andres gransking i sekundærlitteraturen.

Har ikkje den russiske teksta, men tviler på denne spesielle tolkinga av esel. Eg har sett at dette eselet såg meir og skarapare enn herren sin, og eg såg ei nettside som eg ikkje finn att der det stod at Herren tala gjennom Balaams esel.

I.3.VI Smerdjakov

Aleksej kjem til faren. Fjodor Pavlovitsj Karamasov kallar den fåmælte Smerdjakov for Balaams esel; Balaams - eller Bileams - esel, som Gud gav talegåver, blir det fortalt om i 4. Mos 22-24. Forteljaren kallar Smerdjakov for hoven og nyttar høvet til å fortelje om lite tiltalande episodar og karaktertrekk ved denne fjerde Karamasov-sonen. Men pent har han ikkje vorte behandla, så karaktertrekka har vel sine årsaker. Dostojevskij har forresten utstyrt han med epilepsi - som han hadde sjølv. Smerdjakov les Gogols prosadebutKveldar på ein gard nær Didanka, men liker ikkje boka fordi ho ikkje er sann - og ikkje liker han sakprosa heller. Forteljaren samanliknar Smerdjakov med ein mediterande bonde på eit måleri av Ivan Kramskoj: "Grublaren" (den opphavlege kommentaren min redigert etter innspel).

Nå har vi fått forhistoria - familiebakgrunnen kjente vi til frå før - og karakteren til denne viktige litterære figuren.

I.3.V Et brennende hjertes skriftemål. «Med hælene i taket»

Dmitrij greier ut om pengeproblema og er avhengig av hjelp frå faren for å komme seg ut av situasjonen han sjølv har skapt. Han fortel om brevet frå Katerina, som vil gifte seg med han, men sjølv vil han gå til Grusjenka.

Dette kapitlet varslar kva som vil komme, men gir ikkje svaret.

«I så fall begår jeg et mord», seier Dmitrij om faren - «Jeg hater dette strupehodet, denne nesen hans, øynene, denne frekke latteren.»

Dostojevskij viser oss at Dmitrij har eit motiv.

I.3.IV Et brennende hjertes skriftemål. I anekdoter

Dmitrij held fram, fyrst litt genrelt («jeg har alltid foretrukket sidegatene, de øde og mørke smugene bak torvet, - det er der man finner overraskelsene, gullet i skitten» […]. Jeg elsket lasten, også lastens skjensel.»), så om fantestrekane med Agafja Ivanovna og systera, som viser seg åbvere Katerina Ivanovna. Da er vel dette kapitlet opptakt til møtet mellom Aleksej og Katerina? Vel så interessant er orda om at Aleksej er på den same stigen som Dmitrij, berre mange trinn under («Den som setter foten på det nederste trinnet, kommer sikkert en gang til å stå på det øverste»).

Jeg er enig med deg og andre som har gitt uttrykk for at dette ikke er en god løsning.

I dag fikk jeg lyst til å sende en privat melding til en bokelsker jeg har kommunisert litt med i det siste. Privat fordi vi nå er utenfor det som er relevant for dette nettstedet. Da må jeg altså først skrive et innlegg og spørre om vedkommende vil være så snill og "følge" meg. Det føler jeg meg rett og slett ubekvem med.

Så ville jeg sende en melding til Andre (admin) og snakke med han om dette og annet. Men nei da, han kan jeg heller ikke nå privat lenger.

Det må da gå an å få lagt til en sperre for dem man ikke vil ha kontakt med, slik at vennlig og normal privat kontakt fortsatt kan foregå.

Andre -- jeg håper du leser disse innleggene og gjør en ny vurdering!

Ferden går ikke nordover før i slutten av mai :-)
Jeg er glad for alle gode tips, og for det jeg har fått lest om landsdelen. Interessant og nyttig!

I.3.III Et brennende hjertes skriftemål. På vers

Aleksej trur nå det han vil om farens avgjerd om klosterlivet og tenkjer meir på Katerina Ivanovna, som han meiner er så storsinna at ho vil redde Dmitrij. Forteljaren slår fast kva eg alt hadde tenkt om Rakitin og omtalar han som han som «visste alt om alle i denne lille byen»…

Men så er det ikke Katerina som Aleksej snakkar med; det er ein halvfull Dmitrij, som seier til Aleksej at han - Aleksej - er «en engel på jorden».

Kvar verselinjene

Ære være Gud på jorden, Ære være Gud i meg!...,

Tro ikke mengdens tomme løgner, glem tvilen i ditt bryst…,

Måtte mennesket være edelt!

og

Og Silenos med nesen rød rider på et ustøtt esel, -

er henta frå, veit eg ikkje (eg ville gjerne ha hatt ei kommentert utgåve for handa, men det er interessant å tenkje sjølv fyrst og så sjå kva ekspertane seier etterpå). Nordahl Grieg slo forresten derimot fast at mennesket er edelt…

Dmitrij både referer til og siterer frå Schillers «An die Freude». Det verkar som om Kjetsaa gjendiktar Schillers dikt frå russisk; eg har funne ei nettside som har den tyske originalen og ei dansk gjendikting ved sida av einannan.

Diktet han deklamerer («Naken, sky og vill seg skjulte / Troglodytten i sitt berg»…), klarer eg ikkje å plassere; ein troglodytt er vel ein holebuar, utan at det fører meg til noka oppklaring.

To interessante sitat frå dette kapitlet (det vanskelegaste til nå) er

Mennesket knuges av altfor mange gåter. Vi får prøve å løse dem så godt vi kan og forsøke å komme tørrskodd opp av vannet. Skjønnhet! Jeg orker ikke å tenke på alle disse edle og kloke menn som begynner med Madonna-idealet og slutter med Sodoma-idealet.

og

Fins det skjønnhet i Sodoma? Ja, det er nettopp her den finnes, for de aller fleste mennesker, - er du klar over denne hemmelighet? Det uhyggelige er at skjønnheten ikke bare er forferdelig, men også hemmelighetsfull. Her kjemper djevelen med Gud, og slagmarken er menneskenes hjerter.

Lagt til ønskelisten! Takk.

Da har jeg lest Inn i elden og synes absolutt det er en god bok. Innsiktsfull og godt skrevet. Spesielt er jeg imponert over hvordan Basso skaper en stemning som gjør at vi forstår, i hvert fall til en viss grad, hvordan disse heksebeskyldningene og forfølgelsene kunne oppstå. Hvordan mangel på kunnskap, rykter og fantasi veves sammen, hvordan skillet mellom virkelighet og overtro viskes ut.

Jeg kunne tenke meg å gå dypere inn i disse spørsmålene, og da er kanskje noen av dine andre anbefalinger verdt og ta utforske.

Jeg tittet på Willumsens Dømt til ild og bål på biblioteket. Willumsen skal være en kapasitet på feltet, men denne boken ble for stor og tung for meg. Kunne også tenke meg å se nærmere på Trondheims siste heksebrenning av Ellen Alm.

Hva anbefaler du eller noen av dere andre?