Bokelskere.no

Tusen takk igjen! Denne skal jeg kose meg med i helgen.

Bokelskere på sitt beste - så mye kunnskap på ett brett!

Det er ikke til å tro at jeg kunne glemme Norges nasjonalparker! Den står i bokhyllen, en gave fra en av mine døtre, som har designet dette praktverket. (Om jeg må få skryte litt :-)

Tusen hjertelig takk - også for dine andre tips.

Andre verdenskrig er jeg vel ikke så interessert i, men Einar Niemi er en forfatter jeg skal se nærmere på.

Jeg er enig med deg, dette er en bok man ikke så fort blir ferdig med. Mens jeg leter etter meldingen fra Spania (som jeg ikke klarer å finne igjen), begynner jeg på nytt å «lese» tegningene – de kan leses som en fortelling i seg selv. «Karikaturtegninger av landskap» synes jeg er en knakende god og treffende betegnelse!

Nå er jeg godt i gang med Salamanderkrigen - og det skulle ikke forundre meg om det er Capek selv som har tegnet omslaget på min utgave (Pax 1966). Sært nok er ikke omslagsdesigner navngitt. Den samme streken og noe av den samme underfundige, lokkende humoren.

Salamanderkrigen kom i 1936, samme år Capek reiser til Norden og borgerkrigen bryter ut i Spania. Litt av noen sammentreff.

PS: Ikke begynn å lete, men husker du litt mer bestemt hvor de befinner seg når meldingen fra Spania når dem? Hilsen Den nysgjerrige.

PS.PS. Tusen takk for gode ord.

Heilt einig med deg. Og det ville nok Dostojevskij vere òg.

II.5.I Forlovelsen
Over på femte bok, «Pro og contra». Fyrste kapitlet her er om ei truloving.

Karerina Khokhlakova fortel Aleksej om at Katerina Ivanovna fekk hysterisk anfall. Frua verkar ikkje heilt i balanse, ho heller. Aleksej diskuterer episoden med stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov med Lise: «- Det viktigste nå er å få ham til å innse at han står på like fot med oss, selv om han tar disse pengene, fortsatte Aljosja henrykt, - og ikke bare på like fot, men på en høyere fot… […] Vet De, Lise, Sosima sa en gang: menneskene må behandles som barn, og enkelte til og med som pasienter på et sykehus…»

Samtalen dreier seg deretter om «friarbrevet» frå Lise. «[…] men jeg er også en Karamasov», seier Aleksej. Han ber på «en hemmelig sorg», og brørne hans «styrter seg i undergangen», seier han, og han tek opp att at han òg er ein Karamasov. At han «kanskje ikke engang tror på Gud» kjem overraskande på oss.

Aleksej ser at han blir aleine når staretsen går bort - «Jeg kommer til Dem, Lise», seier han. Ikkje overraskande har fru Khokhlakova lytta, men brevet frå Lise til Aleksej får ho ikkje lese. «Datterens kjærlighet blir morens død», konkluderer ho. Aleksandr Gribojedov, som ho viser til, var ein russisk forfattar i fyrste delen av 1800-talet, og frua føler seg som Famusov i det komiske versedramet Горе от ума, som handlar om den ulykka det er å ha vett og forstand.

I.4.VII Og ute i frisk luft
Uttrykket «frisk luft» har jo her, som stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov så riktig nemner, dobbel botn. Offiseren fortel bakgrunnen for bitinga, sonen Iljusjka ville ta faren i forsvar overfor Dmitrij, og snakkar om forholdet sitt til Fjodor Pavlovvitsj og Agrafena Aleksandrovna, og ikkje minst om at Iljusjka vart mobba og forholdet mellom far og son («Det var ingen som så oss, ingen annen enn Gud; kanskje husker han det når jeg en gang skal stå til rekneskap for ham»).

Aleksej kjem fram med ærendet sitt, og det er ikkje måte på korleis Nikolaj Iljitsj meiner at dei to hundre rublane frå Katerina Ivanovna kan hjelpe på livssituasjonen til familien - før han krøllar sedlane saman og trampar på dei: «Si til dem som har sendt Dem at børsten ikke selger sin ære for penger!» Han har, for å seie det mildt, sterkt skiftande sinnsstemningar når han og Aleksej går frå einannan.

Eit ikkje heilt enkelt kapittel, dette.

Nei, ikke helt.

Faglitteratur er litteratur som omhandler bestemte fagområder, for eksempel sykepleie, matematikk, arkeologi osv.

Sakprosa er en videre betegnelse og har ikke en så klar definisjon. Grovt sett kan du vel si at alt som ikke er diktning, er sakprosa. Så ulike tekster som bøker om reelle hendelser, vitenskapelige artikler og offentlige utredninger kan defineres som sakprosa.

I.4.VI Spente scener i stuen

Aleksej kjenner seg utanfor i den delen av verda som gjeld forelsking og kjærleik: «Hva vet vel jeg om slike ting?» På veg for å utføre oppdraget frå Katerina Ivanovna tenkjer han, som vi lesarar, at han som beit, sikkert er sonen til den offiseren som Dmitrij hadde behandla dårleg, stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov. Dmitrij, på si side, er ikkje heime. Heime hos offiseren er det mange menneske (ei kvinne blir nemnd med namn; det er dottera i huset, Varvara Nikolajevna); kanskje møter vi fleire av dei seinare? Guten med dei skarpe tennene høyrer ganske riktig til her og har kjælenamnet Iljusjetsjka.

Om det er forteljaren eller offiseren som blir lyrisk og siterer

I hele skapningen var intet
Som nåde fant for dette blikk,

kjem ikkje så tydeleg fram, og kjelda klarer eg ikkje å finne. Offisersfrua, Arina Petrovna, møter vi òg, og den andre dottera, Nina Nikolajevna, («en Guds engel i kjøtt og blod»). Kapteinen seier to gonger at familien «tilhører de fattige i ånden». Han tek med Aleksej Fjodorovitsj ut for å prate i frisk luft.

Dostojevskij har trekt inn nye figurar akkurat da det var på tide med litt fornying. Og figurane får vi sikkert høyre meir frå sidan.

Tusen hjertelig takk, Tibba. Du må ikke legge for mye arbeid og tid i dette. Jeg ser jo at Vardø hotell ligger der, men tenker som deg at det kanskje finnes både billigere og bedre steder.
Send meg gjerne en privat melding :-)

Jeg kan kontaktes direkte på admin@bokelskere.no.

I mitt epostprogram, Microsoft Outlook finnes en funksjon som heter «Blokker denne avsenderen».

Jeg forstår at det finnes et behov for å beskytte seg mot uønskete, private meldinger her på bokelskere (selv om jeg aldri har møtt problemet selv). Etter min mening er det så mange ulemper med den ordningen som nå er innført, at den bør avvikles og erstattes med en «Blokker denne avsenderen». I tillegg til de momentene som jeg og andre allerede har nevnt, er dagens ordning udemokratisk. Jeg vil tro at mange, spesielt nye bokelskere, ikke får med seg at en bokelsker må «følge deg» for at du skal kunne sende vedkommende en privat melding. Private meldinger er, i de aller fleste tilfeller, en hyggelig og fin måte å knytte kontakter på.

Det er også et alvorlig problem at vi ikke kan kontakte deg, som administrator, privat lenger. Jeg har, som du vel husker, enkelte ganger kontaktet deg om useriøse og gufne profiler, som du straks har fjernet. Også i andre henseender kan vi ha behov for å snakke med deg, uten at denne kommunikasjonen ligger åpen for alle.

Jeg ber deg vurdere nyordningen en gang til. En ordning, som i Outlook, der du etter eget valg kan blokkere de avsenderne som du ikke ønsker meldinger fra, er etter mitt syn en langt bedre løsning. Så kan vi ha gleden av alle de uproblematiske private meldingene – meldinger som følger av felles interesser, men ikke angår alle på dette nettstedet.

Dette med ønske om at bokelskere.no skal fungere så godt som mulig, for så mange som mulig.

I.4.V Spente scener i salongen

Aleksej tenkjer på rivaliseringa mellom brørne – og at han er glad i begge. Vi lærer, med tanke på namnelista til kjellk, at fru Khokhlakova heiter Katerina Osipnova.

Aleksej trur på Katerina Ivanovna, men kva er sant av det som ho og Ivan Fjodorovitsj seier? Katerina Osipnova seier «Tro aldri en kvinnes tårer, Aleksej Fjodorovitsj», og dette kan vi vel, som lesarar av denne romanen, altså, legge oss på sinne.

Sitatet «Den Dank, Dame, begehr ich nicht, –» er frå Schillers «Die Handschuh». Dei gamle russarane, dei som kunne lese og skrive av dei (3/4 av innbyggarane var analfabetar ved slutten av 1800-talet; i 1940 hadde den sovjetiske regjeringa fått redusert prosentdelen til 20), kunne klassikarane sine – sjå – eller les, da – berre korleis adelen hos Tolstoj snakkar fransk…

Katerina Ivanovna fortel at Dmitrij hadde oppført seg dårleg mot ein tidlegare offiser, Snegirjov (var det sonen hans som kasta stein på og beit Aleksej?), og ho vil at Aleksej skal levere pengar til denne mannen. Igjen er Aleksej bodbringar (eg kom på at «engel», ἄγγελος, jo tyder «sendebod» – og rett etter seier fru Khokhlakova at Aleksej har opptredd som ein engel).

Det var fælt for IT-avdelingen også.

I dag har vi oppdatert programvaren som driver dette nettstedet.

Dette gjorde at vi fikk uventet nedetid.

IT-avdelingen håper at alt likevel har gått bra.

Vi har to tilleggsfunksjoner på bokelskere.no - med de kryptiske betegnelsene "API" og "widgets".

API'et tilbyr et grensesnitt til data hos bokelskere.no for programmerere.

Widgets lar deg vise bøker fra boksamlingen din på din egen hjemmeside.

Begge disse funksjonene legges ned med effekt fra 1.mai 2016.

Bakgrunnen for dette er at funksjonene har blitt bygget opp rundt et programvarebibliotek som ikke vedlikeholdes av forfatteren(e) lenger.

Dette skaper stadige problemer når vi skal oppdatere annen programvare.

Det er kun en håndfull brukere som vil berøres av dette, og jeg beklager til dem som berøres.

Jeg hører hva dere sier, og ser at flere misliker endringen.

Jeg ser at det er en kjekk funksjon å kunne snakke privat med andre selv om man ikke følger hverandre.

Kanskje det ikke var riktig å sperre på denne måten.

Allikevel har jeg vært lettet over å ha fått ut denne nye strenge funksjonen.

Det er få brukere som sender uønskede meldinger, men mange som berøres.

Uønskede internmeldinger er det flest tar kontakt med meg om. Nå er dette effektivt stoppet.

Kanskje en ignoreringsfunksjon er bedre.

II.4.IV Hos Khokhlakovs

Aleksej kjem til fru Khokhlakova og Lise (som mora seier fekk hysterisk anfall da ho høyrde at Aleksej var ventande). Har opptrinnet i II.4.III som funksjon å vise at Lise har rett når ho seier at «etter dette må man jo tro at De bare er en liten guttunge»)? Nå vil Lise, av forståelege årsaker, ha att brevet frå I.3.XI.

Katerina Ivanovna, er der òg, i samtale med Ivan; dermed er neste kapittel førebudd. «[…] hun elsker Deres bror Ivan Fjodorovitsj, men prøver å innbilde seg at det er Deres bror Dmitrij Fjodorovitsj hun elsker», seier fru Khokhlakova til Aleksej.

II.4.III Et møte med skolegutter

Det ville ha vore interessant å lage ei tidslinje med utgangspunkt i korleis Aleksej, for det er han vi følgjer, blir gjennomgangsfiguren frå det eine opptrinnet til det andre; etter besøket hos faren er han nå på veg til fru Khokhlakova. Han møter steinkastande gutungar; ein av dei bit, til og med. For meg, som for Aleksej, er dette ei gåtefull hending.

Du har overbevist oss! Om været er på vår side, legger vi inn en ekstra dag og kjøre ut til Hemningsberg. Siden du virker lokalkjent, spør jeg om du kan anbefale et hyggelig overnattingssted i området omkring Vardø. Dette hørs virkelig spennende og flott!

II.4.II Faren

For eit driv over forteljinga! Vi har følgt Aleksej frå den eine til den andre - faren og brørne, Dmitrij, dei to kvinnene, Dmitrij, munkane og nå tilbake hos faren. Ivan og Smerdjakov har gått. Fjodor Pavlovitsj er sur og tverr («jeg akter å leve et lastefullt liv til det siste»). Faren tek avstand frå tanken om evig liv. Han seier at han vil gifte seg med Grusjenka, og at Ivan prøver å få Dmitrij til å ekte henne så han sjølv kan ta over Katerina. Og drivkrafta bak alt dette er pengar.