Bokelskere.no

Tusen takk, Galatea! Veldig artig med reisetips "litt på siden".
Har notert meg antikvariatet, og vil absolutt prøve å få besøkt det.

Huff da! Beklager det, annelingua.
Godt at vi er enige, så jeg ikke tar deg til inntekt for noe du ikke står for :-)

Hanne Kristin Rohde har svart på bokelsker Geir Tangens åpne anmeldelse av Bare et barn. Rohdes svar finnes på bloggen til Geir Tangen, her.

La meg med en gang si at jeg ikke har lest noe av Rohde. Det er de prinsipielle sidene ved saken jeg ønsker å debattere, ikke forfatterens bøker.

Jeg synes Rohdes svar belyser flere svake sider ved en slik form for anmelderi som hun ønsker seg. Altså en form for anmelderi der, litt enkelt sagt, forfatteren føler seg fri til å forsvare sine bøker mot det Rohde kaller tilfeldige terningkast.

Rohde bruker en stor del av sitt svar til Tangen til å fortelle om alle de positive tilbakemeldingene hun har fått. Hun skriver som om hele opplaget på 68 000 bøker tilsvarer hennes lesere. Jeg vet ikke om opplaget er utsolgt, men opplag er ikke lik antall lesere. Hun tar de tilbakemeldingene hun har fått, utelukkende positive, til inntekt for hvordan hennes lesere ser på boken.

De 150 bokelskerne som har gitt respons på hennes bøker, avfeier hun glatt i et svar til annelingua:
“Takk f eksplisitt fokus på bøkene mine @krirein. Men 130000 i opplagstall går nok utapå de 150. Uansett er vi enig i at leseren er viktigst :)”

Bokelskerne har vært atskillig mer tilbakeholdne i sin begeistring enn de som har kontaktet Rohde direkte. Er det derfor hun ikke viser interesse for bokelskernes synspunkter?

Når det gjelder “folkets dom” er vi altså like langt.

Jeg stusser også over følgende utsagn fra Rohde: «… (Tangen) bidrar til å åpne for et motsvar basert på dialog (lytting) og ikke utelukkende diskusjon (kamp).» Betyr dette at Rohde ikke ønsker reelle diskusjoner om sine bøker? Diskusjon ikke ensbetydende med kamp slik jeg ser det.

Mitt utgangspunkt er at en bok må kunne stå på egne ben. Den må åpne for leserens egne refleksjoner og tolkninger, uten forfatterens forklaringer. Selvfølgelig kan kunnskap om forfatteren og hennes/hans motivasjon m.m. øke utbytte av boken, men det er ikke det det er snakk om her.

Min konklusjon i dette tilfellet er at forfatterens «forsvarstale» ikke har inspirert meg til å lese hennes bøker. Takk til Geir Tangen som gjennomførte dette eksperimentet.

Richard II

II.6.I Starets Sosima og hans gjester

Men starets Sosima var ikkje daud (godt å bli mint om det korte tidsspennet som handlinga strekker seg over). Vi møter to prestemunkar til, Mikhail og Anfim. Og så kjem kveitekornet, sjølve mottoet for heile romanen, og som eg har sitert tidlegare (Joh 12,24):

Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde.

På russisk:

Истинно, истинно говорю вам: если пшеничное зерно, пав в землю, не умрет, то останется одно; а если умрет, то принесет много плода.

Som å klage over for mykje grønsaker i vegetarretten, da.

Men vi kan sjølvsagt ha dei meiningane vi vil om religion generelt og hos Dostojevskij spesielt, men eg prøver å lese han på hans eigne premissar (dersom eg klarer å finne fram til dei), og da synest eg at han har interessante og inspirerande tankar. Kva eg sjølv meiner om desse spørsmåla, kjem i andre rekke - i denne samanhengen.

Jeg måtte lese Andsvær-skarven en gang til. I innledningen står det at Andsvær-skarven og de andre fortellingene av Jonas Lie i Sjøvær, er hentet «fra de to samlingene med særegen prosa under tittelen Troll (Lie sjøl kaller dem eventyr)».

Ja, eventyr er hva jeg vil kalle disse korte fortellingene. Veldig artig om du husket noe av de tolkningene dere gjorde av fortellingen på videregående, Gretemor!

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av to bøker, «Overspenthet» og «Pro og contra».

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett?

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Forfattaren av innlegget oppdaga i ettertid at andre delen på langt nær er ferdig ...

II.5.VII «Det lønner seg alltid å snakke med en klok mann»

Dette er Smerdjakovs ord til og om Ivan Fjodorovitsj. Smerdjakov svarar unnvikande på spørsmål. Ivan Fjodorovitsj er fylt av hat. Gorstkin blir introdusert (s. 354). Ivan skal ikkje til Tsjermasnja likevel, men til Moskva. Smerdjakov får epileptisk anfall, neppe utan grunn. Og Fjodor Pavlovitsj og Dmitrij Fjodorovitsj tenkjer på den same dama.

II.5.VI Fremdeles er det mye som er uklart

Jo, det er det vel, uklart, altså, men eg ser – på bakgrunn av det eg hugsar frå sist eg las denne romanen – at dette kapitlet som opptakt til det mest dramatiske innslaget i boka; jf. at Smerdjakov rår Ivan til å reise til Tsjermasjnja:

Er det meningen at jeg skal reise bort, og at det så skal skje et eller annet her? holdt Ivan Fjodorovitsj på å miste pusten.

– Ja, helt riktig, sa Smerdjakov stille og ettertenksomt.

Ivan Fjodorovitsj er tungsindig. Er det tilfeldig at eg ser ein allusjon til Bibelen og Joh 14,3 der forteljaren seier at endeleg «kom Ivan i elendig humør frem til sin fars hus» (s. 339)? Jo, det er vel det; huset til Fjodor Pavlovitsj Karamasov kan da ikkje liknast med Guds hus? Igjen saknar eg den russiske originalen …

Kapitlet tek opp forholdet mellom Ivan og Smjerdakov, som Ivan altså har lagt for hat – mens Smerdjakov på si side «av en eller annen grunn begynte å anse seg for solidarisk med Ivan Fjodorovitsj i et eller annet» (s. 341).

Den fortellingen står også i Sjøvær. Her er det absolutt rom for tolkninger!

Når har jeg lest Sjøvær, fornøyelige fortellinger jeg gjerne anbefaler videre! Gleder meg til å ta fatt på Isfjell. Tusen takk for tipset!

Jeg har skrevet en omtale av Sjøvær her, om du er interessert :-)

Gleder meg til å se innlegget ditt!

Jeg leste Rohdes innlegg. Flere ting der jeg syntes det var verdt å se nærmere på, men har ikke tid til å gjøre det. Lykke til i debatten!

Jeg har lånt dem på biblioteket, fjernlån siden mitt bibliotek ikke har dem.
Har som sagt bare lest den første, men dette er bøker jeg gjerne vil eie, om jeg bare får tak i dem.

Lykke til, til oss begge!

Fornøyelig fortellerkunst

Sjøvær – eldre nordnorske fortellinger i utvalg er den første av to "bruksbøker" utgitt av Nordnorsk forfatterlag og Tiden norsk forlag. Den andre er Isfjell – nordnorsk fortellerkunst i dag.

Sjøvær rommer korte, fornøyelige fortellinger fra hverdagslivet i nord, skrevet før 1950. Vi møter selvstendige og handlekraftige kvinnfolk, tapre unger som blir voksne i 12-årsalderen og «gode hjelpere». Her er mot og overtro. Her er «dødsens mørke» døgnet rundt, vær, som tittelen vitner om, og en nådeløs kamp for tilværelsen. Det er nesten ufattelig hvilke vilkår folk levde under. Og her er vakre naturskildringer.

«Hvor underlig han var, skarven, svart og urolig som han fór og flakset over havet. Kullsvart med et skittenhvitt stenk i bringen. Nei, jeg glemmer ham aldri fra revlene på Skomvær, når han skulle til å køye seg, eller når han i vær og vind danset henover grunnbrått og brenninger. Han syntes aldri å ha ro. Skarpt og skjærende stod hodet på den lange hals, blikket urolig tindrende; han fór liksom bærende på tusen hemmeligheter, flaskende, flaksende, – inntil han endelig havnet inne i de mørke, melankolske revler. Han ble min eventyrfugl på havet,» (side 109).

Slik skriver Theodor Kittelsen i den lille snutten Skarven, så jeg formelig ser fuglen for meg, spesielt i Kittelsens egen strek i boken Fra Lofoten.

Flere av fortellingene gjorde et sterkt inntrykk. Jeg vil trekke frem den rørende og nervepirrende Julkveita av Andreas Haukland, med et «den gamle mannen og havet»-tema. Cora Sandels Lort-Katrine, om klasseforskjeller og snobberi i ishavsbyen Tromsø. Tatt på kornet!

«Om Palmine Flor og Lilly Vogel skal vi ikke tale. De gikk i hatt. De hadde boa om vinteren og knapper i ørene. Og det var en avgrunn om så bare mellom sjal og hatt.» (side 178)

Jeg må også nevne Jonas Lies Isak og Brønnøypresten, om Isak som fisker sin druknede brors støvel opp av sjøen. Ikke kunne han ta den med seg hjem og forskrekke moren, og ikke fikk han seg til å kaste den på sjøen igjen. «Så fant han ut at han ville reise innom til Brønnøypresten og be han begrave den på kristelig vis. «Kan da ikke begrave en sjøstøvel,» sa presten. «Nei, nei,» mente gutten. Men så ville han likevel gjerne spørre hvor mye det skulle til av et menneske for at det kunne nyte kristsømmelig begravelse.» (side 124) Kostelig!

At mange av forfatterne var ukjente for meg, skyldes dels min uvitenhet, dels at disse dessverre har gått i glemmeboken (i hvert fall her sørpå). Av kjente navn nevner jeg Mikkjel Fønhus, Knud Hamsun, Theodor Kittelsen, Cora Sandel, Jonas Lie og Peter Wessel Zapffe. Den litterære kvaliteten er noe sprikende, men jevnt over er dette gode historier godt fortalt, mange i en muntlig, røff form. Noen er rene eventyrene. Jeg står inne for betegnelsen fortellerkunst.

Jeg fikk bøkene anbefalt av bokelsker Sunniva 83 og nøler ikke med å anbefale dem videre.

II.5.V Storinkvisitoren

Eg har grubla lenge på dette kapitlet - og er kommen fram til at eg ikkje får ordlagt meg betre enn Geir Kjetsaa, som skreiv om dette i ein kronikk i Aftenposten:

Særegenheten hos Dostojevskij kommer imidlertid også frem i tilgivelsesproblematikken. Mens vi streber etter å tilgi hverandre, kjemper hans mennesker med en adskillig vanskeligere oppgave - nemlig med å tilgi seg selv. I de følgende romaner blir Dostojevskij stadig mer opptatt av disse stolte opprørere mot Guds verdensordning. Vi møter dem i en rekke av hans verker, særlig i hans siste roman Brødrene Karamasov, hvor Kristus-skikkelsen trer levende frem for oss i "Legenden om Storinkvisitoren". Aldri er vel frihetens problem blitt reist med slik styrke som i denne "legenden". Vi står overfor en mektig konfrontasjon mellom to uforsonlige makter: Kristus og djevelen. Storinkvisitoren fremstår som selve fornekteren av den kristne idé, som selve antikrist. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et "tilstrekkelig" svar på det ondes problem, ville som Russland-kjenneren Erik Krag påpeker, være det samme som å kreve en løsning på selve verdensgåten. Men hvis vi betrakter hans svar som et "kunstnerisk bilde", vil vi neppe kunne avvise det som mislykket. Skal man belyse det ondes problem, bør han som filosofiprofessor Egil Wyller har påpekt, stille problemet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør. Når han spør hvor det onde kommer fra, svarer han ikke på det, men stiller et annet spørsmål: "Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?" Da følger man ikke det ondes negative vei, men det godes vei, og kan derfra ledes til Gud. "I lidelsen ligger det en idé," skriver Dostojevskij. "Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov, men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen, er en så stor glede at man kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen." Det er Kristus-skikkelsen som ligger til grunn for disse refleksjonene. Det er Kristus-skikkelsen som skaper og nærer Dostojevskijs visjon om at mennesket gjennom lidelsen kan bli gudmenneske.

Eg høyrde han eingong førelese (det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velfomulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet) om dette på Universitetet i Oslo. Det var stort.

Tusen takk!
Skal ha øynene oppe for denne forfatteren.