Bokelskere.no

Ja absolutt! Hjertelig takk, Ellen.
Herlige tegninger og artig om kvinners syferdigheter. Ferdigheter som i stor grad dessverre er gått i glemmeboken. For å mimre litt husker jeg godt da det en gang på 1980-tallet ble billigere å kjøpe barneklær i de store kleskjedene, enn å kjøpe stoff og sy dem selv. Nå er vel omsøm stort sett for de "spesielt interesserte".

PS: Interessant blogg.

VI.11.III Djevelungen

Aljosja er hos Lisa, som har noko «ondskapsfullt og samtidig noe troskyldig» over over seg; det er vel akkurat dette uttrykket som forteljaren bruker her, som vi tidlegare har tenkt passar på ungjenta - som Kolgakov har fridd til. Lisa vil gjere det vonde, seier ho, i ein slags allusjon til Paulus i Romarbrevet, som gjer det vonde som han îkkje* vil? Og Aljosja følgjer opp: «Det er stunder da menneskene elsker forbrytelsen». Lisa ber Ajosja om å levere eit brev til Ivan, det var derfor ho hadde bdt han om å komme; her møter vi kommunikasjon før mobiltelefonens og fjesbokas tid. Men framfor alt er dette eit veldig viktig kapittel pga. det som står om vondskap og brotsverk.

Fortell gjerne hva du synes om den når du kommer så langt! Artig å høre :-)

Vi har lest 1984 i lesesirkelen og hadde flere interessante diskusjoner om den. Tråden fra lesesirkelen finner du her. Som du vil se av innleggene, spriker synspunktene mye. Om den anbefales eller ikke, avhenger nok av hvem du spør!

Lykke til både med lesingen og helsen, Tibba!
Og god helg til alle!

Et lite, men forhåpentligvis tankevekkende sidesprang.

I sommer besøkte jeg Steilneset, Minnested for de trolldomsdømte i Vardø (jeg kommer aldri mer til å ta ordet heks i min munn om disse menneskene). Det var en gripende opplevelse. Minnesmerket fremsto svært enkelt; en lang, smal og mørk korridor og utenfor den en brennende stol. Ingen oppslag, inngangspenger eller, gud forby, salgsboder.

I den mørke korridoren fantes et minne over hver av de 111 kvinnene og 24 mennene som ble dømt for hekseri og brent i Finnmark fra 1600 til 1692. En liten glugge, en naken lyspære og et oppslag. Teksten på oppslaget er en transskripsjon av de gamle rettsdokumentene, utført av historiker Liv Helene Willumsen. Her kunne jeg for eksempel lese at Christen Skredder var anklaget for å ha praktisert trolldom sammen med samen Morten Olsen. Begge var videre anklaget for å kastet en dødelig forbannelse over embetsmannen Hans Olsen Kofoed. Både Christen Skredder og Morten Olsen ble dømt til døden på bålet. Deres eiendeler tilfalt Kongen.
Det samme går igjen i svært mange av rettsdokumentene. Den dømte er gjort til syndebukk for plager, ulykker og død som rammer en annen. Anklagene fremstår nærmest som påskudd. Mange har tilstått – etter å ha blitt torturert i kjelleren i Vardøhus festning.

Hvorfor ble hekseprosessene så omfattende i Finnmark? I kulde og mørke, langt mot nord og «utenfor folkeskikken» er det kanskje ikke så rart at disse tankene fikk spre seg. Her er også hull i fjellet, som skulle være direkte nedganger til helvete. Viktigere er det å se på prosessene som en religionskrig. Kirkens og kristendommens kamp mot den gamle folketroen, som det fantes rikelig av i nord. Prester og embetsmenn mot kvinner og menn som praktiserte gammel folkemedisin, ikke innrettet seg etter kirkens bud, eller var kommet på siden av samfunnet på en eller annen måte.

Vår «inkvisisjon» var virksom snaut hundre år etter at jeg-personen i Renhetens pris utfører sin tjeneste så nidkjært. Marit skriver at hovedhensikten i Spania var å renske ut jøder og muslimer. Det får vi tidlig hint om. Klosterets priorinne selger gavene fra dona Beatrize’s for en slikk og ingenting; «smykker av en så skremmende skjønnhet at enhver kunne se at de ikke var tilvirket av kristen hånd». De hadde noe østerlandsk over seg. Den slu juvelereren «stilte priorinnen overfor valget mellom å bli under den mauriske svøpe eller å skille seg av med smykkene til spottpris».

Snarvei til Peer Gynt viser seg ganske riktig som du sier, å være vanskelig å få tak i. Utsolgt fra forlaget og ingen ny utgivelse på trappene. På min bytur i dag sjekket jeg Norli og Eldorado bokhandel. Har også sjekket antikvariat.net uten hell. Forbasket at bøker forsvinner så fort ut av salg.

Portrettintervjuet med Vigdis Ystad har jeg tatt vare på.

Boka til Vigdis Ystad kjenner eg ikkje, men ho skriv sikkert godt og nyttig, mest som innføring, kanskje? Mannen hennes, Daniel Haakonsen, representerer nykritikken, mens Francis Bull står for det historisk-biografiske synet. Det er jo eit spørsmål om kva ein er ute etter. Otto Hageberg har redigert ei samling med ulike syn på det dramatiske diktet. Kanskje ville eg i denne samanhengen slå eit slag for Sverre Mørkhagens bidrag, som går inn på dei sagna som ligg til grunn for Ibsens Peer. Interessant lesing!

Takk! Med fare for å foregripe begivenhetene, har du noen anbefalinger?

Sikkert. Men det finst fleire, m.a. desse.

Kan denne snarveien være noe for oss når vi kommer så langt at vi skal i gang med Peer. Er det flere som kjenner boken?

Etter å ha "ligget på været" en god stund, stryker jeg nå Sett ut en vaktpost av ønske- og leselisten. Det finnes rikelig med gode bøker å ta av! Takk for saklig omtale, Marit.

VI.11.II Vondt i benet

Neste gamle kjenning er fru Khokhklakova, det er ho som har vondt i beinet, og dottera Lise, som har sendt bod etter Aljosja. Bladet Rykter (!) har ein artikkel om saka mot Mitja, og artikkelen er, så vidt eg kan skjønne, skriven av Rakitin, som da òg står bak nidvisa om frua. Ho fortel litt av kvart, også at Ivan har besøkt Lise. Ikkje rart da at Aljosja vil til Lise, som eg meiner ho har heitt heile tida, men som fyrst i neste kapittel blir omtala som Lisa. Om det eine namnet er kjælenamn for det andre, eller omvendt, veit eg ikkje.

Ønsker deg alt godt for rehabiliteringen! Håper du klarer å delta i felleslesingen :-)

VI.11.I Hos Grusjenka

Så arbeider forteljaren seg fram mot at han skal ta føre seg Ivan. Da treng han Aljosja, sjølvsat, og Grusjenka, ikkje noko(n) mindre. Og polakkane, som vi hugsar. Grusjenka meiner at det er «denne tjeneren» som må vere drapsmannen. Katerina Ivanovna blir òg brakt på bane, og dermed er trådane i gang med å bli nøsta opp til vi kan møte Ivan; han har alt besøkt Mitja, får vi vite.

Jeg gleder meg! Alltid spennende å møte en ny forfatter, og spesielt en jeg ofte har hørt om, men vet lite om. Renhetens pris ligger klar :-)

VI.10.VII Iljusja

Eit stutt kapittel avsluttar den tiande boka. Det dreier seg om sjukdommen til Iljusja og den noko merkelege dokteren, som blir provosert av Kolja, og Kolja vil berre lystre Aljosja. Også Kolja blir rørt av orda til Iljusja på dødsleiet. Aljosja kan oppklare uttrykket «Glemmer jeg dig, Jerusalem», og eg kan tilføye at uttrykket stammar frå salme 137:

Gløymer eg deg, Jerusalem,
så lat mi høgre hand bli gløymd!

Store norske leksikon har ein artikkel om Jerusalem i jødedommen her.