Hjertens takk! Det kan jeg trenge, ha, ha.

I denne tråden om Folkeskribenten Muus og hans forleggere dukker Muus’ oldebarn opp, som bokelsker altså. Han hevder at Muus har opptil åtti romaner på samvittigheten, under ulike pseudonymer.
Jeg har hatt boken på ønskelisten en god stund. Kanskje tiden er inne for å legge seg på jakt etter den.

Ellers begynte jeg denne helgen på min første bok av Jon Fosse, Naustet som jeg hadde stående. Etter anbefaling av Strindin. Litt tidlig å ha noen oppfatning om den enda.

Rudolf Muus??

Denne boken gikk rett til hjertet på meg. Skrevet med en sånn varme og kjærlighet og en stillferdig humor. Så skarpe personskildringer, mennesker med styrke og svakheter, gode og dårlige sider; med andre ord, levende og troverdige mennesker til å bli glad i. Skildret i et miljø du nærmest kjenner på kroppen. Etter litt ettertanke – det kan ikke bli annet enn terningkast 6.

Det er litt vanskelig å anbefale når jeg vet såpass lite om hva du liker. Men her er mine tips!

Ser du har Britt Karin Larsen på ønskelisten din og benytter anledningen til å slå et slag for henne, både bøkene om Finnskogfolket og Tatertrilogien. Gripende gode og velskrevne alle sammen. Jeg har skrevet noen tanker om Tatertrilogien her.

Jeg ser at du også har en annen av mine favorittforfattere i hyllene dine, José Saramago. Vil kanskje anbefale deg å begynne med En flåte av stein eller Beleiringen av Lisboa. Ikke la deg skremme av Saramagos særegne skrivestil (fravær av punktum), du kommer fort inn i det.

Du har også Ifølge Pereira, som Monica anbefaler deg. Den har jeg nettopp lest etter hennes anbefaling. Velskrevet og med et eget driv over seg.

Av norske forfattere setter jeg Johan Falkberget høyt. For eksempel Den fjerde nattevakt.

Jeg er forresten nesten i mål med Betty Smiths Det vokser et tre i Brooklyn - en bok jeg har fått anbefalt her og ikke nøler med å anbefale videre!

Lykke til!

Og la oss gjerne høre hvordan det går :-)

Ha, ha, vi får se om Dylan kommer og takker for sin pris.
Jeg tror faktisk ikke jeg vedder imot, selv om innsatsen er lav :-)

Den nære forbindelsen mellom kanadieren Leonard Cohen (1934 -) og Spania er kanskje ikke så godt kjent, men den begynner etter hvert å gå opp for meg.

Denne videoen viser en sterk og gripende takketale Cohen holdt etter å ha mottatt en spansk kulturpris i 2012. I talen takker Cohen Spania for hele sitt virke – sin musikk og sin poesi. Han takker sin gitarlærer fra tidlig på 1960-tallet, en ung, ukjent spanjol som kom til Montreal, og poeten Federico García Lorca (1898-1936). (Lorca ble for øvrig drept av general Francos styrker tidlig under borgerkrigen 1936-38.) Legg spesielt merke til Cohens ord om poesien innledningsvis.

VI.11.VII Annet besøk hos Smerdjakov

Smerdjakov er heime frå sjukehuset; om han har simulert anfallet veit vi ikkje. Ivan kjem til Smerdjakov, som har briller, og det synest Ivan er uttrykk for noko lite høgverdig; han kallar Smerdjakov eit krek. I grunnen er temperaturen høg i diskusjonen mellom dei to. Poenget til Smerdjakov er at Ivan ønskte faren daud. Ivan, på si side, seier at det var Smerdjakov som drap han. Ivan tenkjer

Ja, jeg gikk bare og ventet på dette, det er sant! Jeg ønsket at
mordet skulle skje! Gjorde jeg virkelig det, på alvor?... Jeg må slå i
hjel Smerdjakov!... Om jeg ikke har mot til å drepe ham, er det ikke
verdt å leve lenger!...

Ganske sterkt om at vi alle har skyld? Så dreg Ivan til Katerina Ivanovna. Her får vi lese eit brev frå «D. Karamasov» om at Mitja skal betale tilbake dei tre tusen rublane - dersom han hadde hatt dei - og at det er han - Mitja - som er mordaren, og Ivan trur det.

Og så blir det veldig innvikla mot slutten av kapittelet. Kven har sagt kva? Og kven er skyldig? Ivan skal til Smerdjakov - «'Nå kommer eg kanskje til å drepe ham,' tenkte han underveis.»

Jeg ville satt pris på om du la inn et spoilervarsel når du røper så mye av hvordan historien ender. Etter at jeg leste innlegget ditt, cirka halvveis i boken, mistet teksten noe av den drivende nerven i den. Det ødela dessverre noe av leseopplevelsen for meg.

Ellers er jeg enig i din vurdering av boken.

Kristendommen - naken og avkledd

Det sier sitt om kirkens makt i Portugal at José Saramago måtte bo i eksil, på Lanzarote, etter utgivelsen av Jesusevangeliet. Og det for bare omkring 25 år siden (boken kom i 1991).

Er det fordi Saramago forteller Jesus’ historie som en blanding av en realistisk historie og et fabulerende eventyr? At han tar sitt materiale fra Bibelen, uten å behandle det med den ærbødighet som sømmer seg en «hellig» skrift?

Jesusevangeliet er i partier en krevende bok. Jeg har opplagt gått glipp av en del poeng fordi jeg er lite bevandret i testamentene, spesielt det gamle. I omtalen fra Bokdatabasen heter et at forfatteren gir «de grunnleggende spørsmål om synd og soning og om offerets dypeste betydning en helt ny vinkling». Tja, jeg må innrømme at jeg er usikker på om jeg har fått med meg denne vinklingen. Jeg er til og med usikker på om dette har vært forfatterens intensjon.

For meg fremstår Jesusevangeliet som en bok som «kler av» kristendommen. Ikke med en uttalt kritikk, men som en tekst som tar Bibelens ord bokstavelig og viser oss innholdet i all sin gru. «Jeg ror dere i land,» sier Jesus, han har både gud og djevelen i båten, «så alle endelig kan få se Gud og Djevelen i egen person, hvor godt de kommer ut av det med hverandre, hvor like de er» (s. 337). Det er ikke vanskelig å forstå Jesus’ reaksjon når vi hører hvilke planer Gud har for ham, hvilke motiver han har. Og hvor utallige mange mennesker som skal lide den mest pinefulle død for at Gud, ved hjelp av Jesus, skal utvide sitt rike og legge under seg «all verdens folkeslag». Jesus vil ikke være med på dette, selv om han loves både «makten og æren» - riktignok etter sin død. Men, «Du er blitt utvalgt, så du har ikke noe valg,» sier Gud, «har du da enda ikke fattet at du er i min makt» (s. 336). Jesus er dødsdømt.

Boken inneholder vakre partier, som utlegningen av Juleevangeliet. Forholdet mellom den 15 år gamle Maria og ektemannen, snekkeren Josef, «alminnelig dyktig i faget». Marias, og kvinnenes, underlegne og samtidig sterke posisjon. Det er ikke til å unngå å få en godhet for disse to.

Så poetisk forfatteren lar oss skjønne at noe spesielt skal skje den morgenen Jesus blir unnfanget: «Josef så opp på himmelen, og ble forferdet. Ennå er ikke solen kommet opp, ingen steder på hele himmelhvelvingen finnes de mest utvaskede tegn til morgengryets røde skjær, ikke det minste penselstrøk av rosenrødt eller halvmodne kirsebær, ingenting, annet enn fra horisont til horisont, alt det som murene rundt gården lot ham se, over hele det vidstrakte taket av lave skyer, som var som små flatklemte nøster, helt like, et skjær av fiolett som så smått ble sitrende og skimrende på den kanten hvor solen skal komme, der blir det nå bare mørkere og mørkere, til det glir i ett med det som på den andre kanten finnes av natt. Ikke i hele sitt liv hadde Josef sett en himmel som dette.» (s. 20).

Marias bebudelse. Den forunderlige tiggeren som sier til Maria, før hun har rukket å fortelle ektemannen at hun er gravid: «Kvinne, du bærer en sønn i ditt skjød». Tiggeren sier han er en engel (erkeengelen Gabriel i Lukas’ evangelium?). Men som det senere skal komme frem, han sier ikke at han er en Herrens engel, og «det ikke lar seg gjøre å skjelne en Herres engel fra en Satans engel». Så hvem er denne mannen/engelen egentlig? Det mangler ikke på uløste mysterier i boken.

Og heller ikke på Saramagos umiskjennelige humor. Jeg nevner bare et eksempel fra historien da Jesus mettet flere tusen mennesker med to fisk og ett brød. «Det man vet med sikkerhet, er at det hadde samlet seg mellom fire og fem tusen menn på stedet, og da har vi ikke regnet med kvinner og barn, og alle disse menneskene oppdaget, på et gitt tidspunkt at de ikke hadde noe å spise. Hvordan kan det ha seg at et folk som er så påpasselige, så vant til å reise og utruste seg med niste, også når de hadde tenkt seg herfra og til det hinsidige, plutselig stod der uten en brødskalk eller noe å spise ved siden av, det er det i dag ingen som greier å forklare.» (s. 326).

Og den vakre kjærlighetshistorien mellom Jesus og skjøgen Maria fra Magdala.

Her er det lag på lag. Terningkast 6.

En verdig vinner! ¨Så mye flott.

Dylans protest mot krigstjenesten i form av en kjærlighetssang. Vi er fortsatt i Vietnamkrigens tidlige fase.

Så vakkert fremført av Joan Baez, som en sang om kjærlighet og ekteskap.

Én tekst, to budskap.

In a many dark hour
I've been thinkin' about this
That Jesus Christ
Was betrayed by a kiss
But I can't think for you
You'll have to decide
Whether Judas Iscariot
Had God on his side.

Nest siste vers i With God on our side. Skrevet tidlig under Vietnamkrigen, 1964, på LP'en The Times They Are A'changing.

Gratulerer til Margfolket! Selv om jeg håpet i det lengste på Jesusevangeliet, stemte jeg på Margfolket i første runde. Ville gjerne ha vært med på den, men rekker dessverre ikke å skaffe den før avreise.

Lykke til med felleslesingen! Kanskje jeg rekker å henge meg på mot slutten.
Noe av min motivasjon for å være med i leseklubben er jo nettopp å få lest bøker jeg ellers ikke ville ha lest :-)

Tusen takk til dere alle for mange gode forslag! Denne feien kan det ikke bli bom!
I tillegg har jeg fått et solid tilskudd til ønskelisten.

Tao - Atle Næss står i hyllene mine :-)
Har lest Den tvilende Thomas og likte den godt. Noterer titlene du foreslår.

VI.11.VI Første møte med Smerdjakov
Ivan går til Smerdjakov. Ivan var borte frå gravferda til faren; han kom ikkje tilbake «til oss» før etter gravferda, seier forteljaren, som er del av fellesskapet i landsbyen. Vi får vite om det dårlege forholdet mellom Ivan og Mitja. Og Smerdjakov: hadde han anfall på ordentleg da gamle Karamasov vart drepen, eller simulerte han? Det blir kraftig diskusjon mellom Ivan og Smerdjakov om situasjonen som oppstod etter mordet. Ivan seier at han er sikker på at Mitja er mordaren og argumenterer grundig for synet sitt. Seinare møter han Aljosja på gata. Og vi les:

Fra den dagen la Aljosja merke til at Ivan likesom begynte å unngå
ham. Han følte at broren ikke lenger var glad i ham og sluttet derfor
å besøke ham.

Tusen takk for en grundig og overbevisende anbefaling!
Jeg tror også Naustet må få plass i feriekofferten, den også :-)

Og jeg som ikke har fått lest Fosse! Enda så mange anbefalinger jeg har fått, og så lenge jeg har hatt han på ønskelisten. Oppdaget forresten at jeg har Naustet i bokhyllene, noen av dere som kjenner den?

Vinner har prisen, rykker han i hvert fall opp på leselisten min. Men det er jeg neppe alene om :-))