Bokelskere.no

Jeg skal ikke blande meg mye inn i denne omfattende debatten, vil bare knytte en kommentar til følgende, Simone.

“I følge sitatet bygger jo altså en personlighet BARE på arv og miljø og IKKE noe annet, så da burde jo tvillingpar som har vokst opp sammen alltid ha en tilnærmet identisk personlighet. Siden både DNA'et deres og miljøet jo er tilnærmet identiskt.”

Ingen, selv ikke tvillinger, har vokst opp i et identisk miljø. Forskjellene begynner allerede i morens mage. En tvilling kan ligge slik at den får mer næring enn den andre. En kan ligge slik at den klemmer mot den andre. En må nødvendigvis fødes først, og dermed ta den hardeste støyten, mens fødselskanalen er åpen for nummer to. Dette høres kanskje bagatellmessig ut, men allerede ved fødselen kan det være forskjeller i hvor sårbare eller robuste eneggete tvillinger er.

Tvillingene vil derfor ikke reagere nøyaktig likt på ytre stimuli (miljøet). De vil heller aldri få nøyaktig de samme miljøpåvirkningene. Selv om foreldrene tilstreber å behandle barna likt, vil det alltid være forskjeller i måten de omgås dem på. Og videre, blant andre barn og voksne, vil barna bli møtt på ulike måter og høste ulike erfaringer.

Vi er alle et produkt av arv og miljø i den forstand at de ytre påvirkningene (miljøet) virker gjennom våre indre forutsetninger (arvestoffet/DNA'et). Vi vil derfor alle utvikle vår egen, og spesielle, personlighet, uten at det er noen uforklarlig eller overnaturlig komponent inne i bildet. Det gjelder også eneggete tvillinger, selv om de for omverdenen synes aldri så like!

Hjertelig velkommen!
Så trivelig med mange - nye og gamle - deltakere.

Mitt forslag er Kongens fall av Johannes V. Jensen, en historisk roman utgitt i tre deler fra 1899 til 1902.

Boken har fått veldig gode omtaler her hos oss, er kåret til Århundrets roman i Danmark og er tatt opp i Den danske kulturkanonen. Johannes Jensen fikk Nobels litteraturpris i 1944.

Og det var eit fint arrangement.

Da får jeg bare følge godt med og se hva jeg får til! Du skal vite at det ikke er lysten det står på.

Bare Bestialitets historie (Bjørneboe) leser jeg ikke en gang til, selv ikke ett bind. Sist gjorde det fysisk vondt. Ikke bare følelsesmessig.

Dette høres midt i blinken for meg! Mye her jeg kunne tenke meg å lese/gjenlese sammen med andre. Men, dessverre må jeg si (selv om jeg egentlig liker det), er jeg inne i en svært travel periode som kommer til å vare utover våren og forsommeren. Jeg har allerede signalisert min interesse for Peer Gynt og vil prøve å henge med (prioritert lesestoff!).

Så var det Kristin Lavransdatter da. Den leste jeg for første gang som 20-åring, som andre gang som 40-åring, og det med et helt annet utbytte. Interessant hvordan identifiseringen og perspektivene endret seg med årene. Et kvalitetsstempel, spør du meg. Nå er det for lengst tid for en tredjegangs lesing. Spendt på hvordan jeg vil oppleve den som 60 + …
Hva synes du om å ta den utpå høsten en gang?

PS: Jeg ser at du bare har satt opp Kransen. Når jeg først går i gang, skal jeg lese alle tre bøkene.

Spennende initiativ, Kjell!

Kjell K har invitert til felleslesing av Peer Gynt og Markens grøde over nyttår. Kanskje det kan være noe for deg. Slike lesesirkler og felleslesinger er det bare å hive seg på, om du ønsker!

Alle gode ønsker, gretemor. Ta den tiden du trenger.

Jeg har ikke kapasitet til å være så aktiv for tiden, men følger med fra sidelinjen. Dine gode innlegg og ledelsen av lesesirkelen er en berikelse for oss bokelskere. Ser frem til du er tilbake :-)

Dvergen, som Bjørg anbefaler, kan jeg virkelig skrive under på. Noe av det beste jeg har lest. Nå fører jeg Barabbas og Bøddelen opp på leselisten. Takk for tips både til deg og Bjørg.

VI.11.VIII Tredje og siste møte med Smerdjakov
Vi kan velte oss i viktige kapittel! Vi legg merke til at forteljaren, i presens, er med; «I den bydelen hvor Smerdjakov bodde, finnes det nesten ikke gatelykter». På veg til Smerdjakov møter Ivan ein bonde som han kjem i klammeri med; dette blir ramma for kapittelet, til slutt møter vi denne bonden på ny. «'Han kommer sikkert til å fryse i hjel!' tenkte han og fortsatte videre til Smerdjakov.» – ganske kaldt. Smerdjakov er ikkje bra og opptrer hovmodig. Han har boka Vår hellige fader Isak Syrerens ord, ein ikkje uviktig nykel til å begynne å forstå Dostojevskij univers.

Smerdjakov seier at «denne tredje» er saman med dei – det er vel Gud, det. I strømpa har han dei tre tusen rublane som vi har høyrt så mykje om. Om mordet har han nå dette å seie til Isak: «Jeg drepte ham sammen med Dem», og minner gjesten om utsegna «Alt er tillatt»: Spørsmålet om alt er tillate dersom Gud ikkje finst, er jo hovudspørsmålet i romanen. Er det derfor Ivan er medskyldig?

Så kjem dei inn på mordet og at Smerdjakov hadde simulert anfallet fyrste gongen og fekk mistanken over på Dmitrij, men det er, seier Smerdjakov, Ivan «som er den virkelige morder i lovens rette mening». Smerdjakov fortel altså om mordet, om kva som skjedde om natta og om pengane. Ivans replikk «du har vel hatt fanden selv til medhjelper» kan vi oppfatte som bokstavleg meint! Også seinare i kapitlet kjem vi tilbake til utsegna om at «alt er tillatt».

Ivan møter som sagt bonden att og kjenner eit «isgufs i sjelen». Han vart sittande

med hodet støttet i begge hendene, og stirre mot sofaen som sto ved
veggen midt imot ham. Det var visst noe der som irriterte ham, en
eller annen gjenstand som uroet og pinte ham.

Neste kapittel skal, heldigvis, forklare meir om sjukdommen hans.

Ifølge Pereira ga meg heller assosiasjoner til Dürrenmatts Uhellet, enda så forskjellige de er. Det er noe uhellsvangert over begge historiene, noe vi ikke riktig vet hva er har skjedd/vil skje. En undertone av noe gruvekkende.

I og med at forfatteren hele tiden referer til hva Pereira har sagt, «det og det skjedde, ifølge Pereira», får vi en indikasjon på at historien ikke er slutt når sist blad er vendt. Måten dette er skrevet på gir, i hvert fall meg, inntrykk av en forsvarstale.

Selv er jeg i gang med Den gode jord av Pearl S. Buck. Virker lovende.

Ja absolutt, en fantastisk musikk som vil leve videre og videre.

Også jeg var så heldig å oppleve Cohen for et par år siden, da i Oslo Spectrum. Så rørende da han takket og, om ikke direkte, tok avskjed med sitt norske publikum. Jeg var ikke den eneste i salen som følte at Cohen selv visste at dette var hans siste besøk i Norge.

Til Leonard Cohens minne hever jeg denne tråden.
Tusen takk, Cohen.