Bokelskere.no

Fantastisk! Jeg slutter aldri å forundre - og glede - meg over hvilken kreativitet som finnes blant folk. Virkelig en inspirasjon til å lese Peer Gynt på nytt!

Veldig artig man litt tilfeldig finner en ny forfatter, og det er full klaff!
Kristian Kristiansen er absolutt lesverdig, enig med deg i det. Så hyggelig at du likte boken.

Jeg kan også anbefale Jomfru Lide, begrunnelsen finner du her.

Jesper nattmann har jeg i hyllene, det blir nok tid for han også en gang.

Jeg er med!

Mikkel Thøgersen er en mann å få godhet for. Han kommer inn i historien med bena først – en vanskelig fødsel.

«… et par lange ben skjøv seg forsiktig ned (fra høylasset) og kjente etter skjekene, fyren selv lå på maven og gryntet anstrengt. Ned kom han da og sto og rystet på seg – et langt knoklet menneske med hette over hodet.» (s. 7)

En troskyldig, nesten litt naiv mann (men kanskje skal vi ikke la oss lure …, i Serritslev kro oppfattes han som «en mann med filosofi»). En fattig studiosus, som ikke eier noen ting og «lever som spurvene». Sønn av en smed ved Limfjorden. Vennlig og godmodig, stadig plaget av sjenanse og skamfullhet. Folk godter seg over han. De kaller han Storken, og Mikkel hater sitt eneste par busker, de røde skinnbuksene, storkebena. Han henger med nebbet og pines i sin lengsel etter den uoppnåelige Susanna.

Mikkel gir inntrykk av å være en som står på siden av samfunnet, en som aldri tar riktig del. En betrakter.

Hvem er du, Mikkel Thøgersen? Hva har livet å by deg?

Det første som slår meg ved lesingen av Kongens fall er det rike og sanselige språket. Johannes Jensen skriver så jeg føler at jeg er tilstede i handlingen, ser, hører, lukter, føler. Med enkle ord og metaforer skaper han en spenning og en atmosfære som jeg lever med i.

«Et høylass kom kjørende fra landet og inn i Serritslev by, langsomt og gyngende på den dårlige veien. I tussmørket i den trange landsbygaten lignet det et stort ullent, lavbent dyr som lunter av sted i sine egne tanker og snuser mot jorden.» (s. 7)

«Landet lå stille der ute i mosegrønt mørke, langt ute fra sjøene kom det en tett myldrende musikk fra froskene. Byen var falt til ro. En erotisk katt jamret seg langt borte på et eller annet tak.» (s. 14).

Det mest om nettene vi er ute sammen med Mikkel Thøgersen, så langt. Om nettene, da ting blir forstørret og fordreid. Jensen skildrer dramatikken i naturen, i tilsynelatende ubetydelige hendelser og opplevelser. Å lese denne boken er nesten som å lese et eventyr.

VI.11.IX Djevelen. Ivan Fjodorovitsj' mareritt
Tittelen lover ikkje godt, men innhaldet vart førebudd på slutten av kap. VIII. Dette med djevelen minner meg om Luthers møte med hinmannen, noko som blir stadfest mot slutten av kapittelet: «Du tenker vel på Luthers blekkhus!». Her kjem forteljaren fram att for fullt for å fortelje om sjukdommen til Ivan Fjodorovitsj, «nervefeber», altså tyfoidfeber. Den nye dokteren som Katarina Ivanovna har tilkalla frå Moskva, seier at det ikkje er uvanleg med slike hallusinasjonar som Ivan har hatt.

Forteljaren bruker god plass på å skildre ein kar som sitt i rommet. Dette er vel ein ny figur som Dostojevskij bruker for å halde den store diskusjonen gåande («Men sjølv om djevelens eksistens er bevist, så betyr vel ikkje det at Guds eksistens er bevist?»). Ivan oppfattar denne karen som den materialiserte sjukdommen. Når mannen seier at han er «en fallen engel» og «Om jeg noensinne har vært en engel», tenkjer vi på Satan, engelen som gjorde opprør mot Gud. Her er fullt opp av parallellar med både Peer Gynt (knappestøyparen) og Bulganov (Meisteren og Margarita), for ikkje å seie ein direkte referanse til Dostojevskijs diktarkollega Tolstoj. Om det er Dostojevskij eller omsettar Kjetsaa som skriv «n'est ce pas» i staden for det korrekte «n'est-ce pas», er ikkje så godt å seie. Viktigare er replikken «for lidelse, det er jo nettopp livet» – dette er kjernen i verka til Dostojevskij. Dei to diskuterer om Gud er til; det skulle jo berre mangle, for det er dette som forfattarskapet handlar om. «Je pense, donc je suis» er sjølvsagt ein referanse til Descartes. Neste del av samtalen har referansar til Jesu likningar, historia om døyparen Johannes, jesuittane, om «alt er tillatt» – og «Storinkvisitoren».

Dostojevskij held koken. Og nå kjem Aljosja og fortel at Smerdjakov har hengt seg.

«Det er lenge siden vi har hatt en kulturminister som motiverer så sterkt til å nylese Ibsen som hun vi har nå.» Catrine Sandnes i Dagbladet.

Godt nytt år!

Ha, ha! Ikke noe i veien med spørsmålet, bare jeg som har en plagsom tendens til å henge meg opp i detaljer ...
Enig med deg, svarene rommer så mange gode bøker. Artig og fin tråd.

Tusen takk for hyggelige ord!
Jeg har jo prøvd, og gitt opp, De drog til fyret i en annen oversettelse flere ganger. Enig i din vurdering av Merete Alfsen. Jeg kom over dette glitrende foredraget der Alfsen forteller om sitt arbeid med å oversette Virginia Woolf. Hun siterer Woolf: «Å skrive er å få ord til å ri på rytmer. Faller de av, går det galt.» Meget treffende!

Jeg har flere Bojer i hyllene og han vil bli lest. Lurer på om de du nevner, i hvert fall Læreår står på hytta.

Stiller du egentlig to spørsmål her; den boken som gjorde størst inntrykk på deg, er ikke nødvendigvis den beste boken du har lest.

Kister av sink av nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj er én bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg i år. Aleksijevitsj lar soldater som har deltatt i Sovjetsamveldets invasjon i Afghanistan, 1979-89, og deres mødre, komme til ordet. Vond, rystende og lærerik lesing – og dessverre i høyeste grad dagsaktuell.

Den siste viking av Johan Bojer kommer høyt på listen over både størst inntrykk og beste bok. Skal ikke se bort fra at det henger sammen med min egen reise langs norskekysten på forsommeren, inkludert Trollfjorden. En velskrevet og billedskapende klassiker til innsikt i og forståelse for kystbefolkningens liv på slutten av 1800-tallet.

Det vokser et tre i Brooklyn av Betty Smith gikk rett til hjertet på meg!

Og endelig fikk jeg lest Virginia Wools Til fyret i Merete Alfsens oversettelse. En leseopplevelse som sitter, og da må den vel komme inn under bøker som har gjort inntrykk. En spesiell og meget god bok.

Jonas Lie var et trivelig bekjentskap! (Jeg må da ha lest noe av ham på skolen, men kan ikke huske det.)

Familien på Giljes gjøren og laden er beskrevet så man virkelig ser det hele for seg, hører, lukter og smaker! Og så mange herlige gammelmodige uttrykk. Ett eksempel: «Det er ikke godt at være ung og have meget Liv i sig, som kan lide! Jeg siger Dig, at det er som med Tænderne; det er ikke Fred, før man har dem alle i Bordskuffen.»

Spesielt er jeg imponert over Lies kunnskaper om og evne til å skildre kvinnenes arbeid. Og selvfølgelig også hans evne til å forstå og formidle kvinnens stilling på midten av 1800-tallet.

Hjertens takk for et godt tips!

PS: Gogols Julenatt og andre fortellinger er lagt til ønskelisten. Enda et spennende tips!

Inspirert av dere sveipet jeg innom biblioteket og plukket med meg Familien på Gilje. I håp om at den kan bringe julero i et lettere forkavet hode :-)

Så inspirerende passasjer du har gitt smakebiter på, Ingunn!

Riktig god jul til deg også!

Godt! Da kan vi enes om at du har din virkelighetsoppfatning, og jeg har min.

Jeg kan ikke gå inn i alle sidene ved denne debatten, men oppfatter at du stiller meg to konkrete spørsmål.

For det første, om sitatet som utløste debatten, uttrykker en vitenskapelig sannhet. Til det er å si at sitatet uttrykker det som er (og har vært i flere tiår) en anerkjent og utbredt kunnskap innen medisinsk forskning og vitenskap. Det er også slik jeg oppfatter det.

For det andre om jeg mener at det er opplest og vedtatt en gang for alle at materien er det eneste som finnes, om det er vitenskapelig bevist at dette er tilfellet. Jeg regner meg som materialist og tror at det meste av det vi oppfatter som åndelig eller overnaturlig har en naturlig forklaring. Det er, som du er inne på, mange sammenhenger her vi enda ikke har innsikt i.

Nå vet vi jo at vi stadig utvikler vår kunnskap; det som var vitenskap i går, er ikke nødvendigvis det i morgen. Det er derfor selvfølgelig vanskelig/umulig å si at noe er vitenskapelig bevist en gang for alle.

Jeg ser at dette blir et litt enkelt svar, beklager det, men det slik det må bli nå.