Bokelskere.no

Å det er så frustrerende! Mockingbird wish me luck fjernlåner jeg fra et annet bibliotek og da jeg kom til side 53 ser jeg den er revet ut! Ahh! Noen ulemper må det nesten være når vi er så heldige å få låne gratis bøker. Da skal jeg lese diktsamlingen Be angry at the sun av Robinson Jeffers ved siden av Reisen til nattens ende fram til jeg har vært på biblioteket på mandag og sendt tilbake og bestilt en ny Mockingbird. Be angry at the sun er også en bok som Bukowski nevner i et dikt i boka Mockingbird, faktisk er det derfor jeg leser Mockingbird på nytt; jeg husker ikke hvilket dikt det var.

Jeg synes ikke den var ekkel. Den var tankevekkende og litt skremmende, fordi med menneskenes ondskap, så kan faktisk sånt plutselig en dag skje. Men jeg elsket de bøkene, de var underholdende, lettleste (leste de på engelsk), engasjerende og tankevekkende. Og spennende da. For det var stadig vekk jeg ikke klarte å legge de fra meg når jeg skulle fordi det var ett eller annet spennende som skjedde, så jeg bare måtte lese litt til. Jeg har fått tre nye favorittbøker, og det er den trilogien her.

Jeg leser Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine fordi Charles Bukowski nevner romanen i diktet the inquisitor som du finner i diktsamlingen Mockingbird wish me luck. Ved siden av leser jeg(og oversetter til norsk alle diktene jeg ikke forstår) diktsamlingen Mockingbird wish me luck av Bukowski for andre gang i år.

Har selv konto i svensk bank da jeg av og til selger bøker på Tradera, og har også konto hos Bokbörsen men har kun kjøpt bøker der så langt.

I mars leste jeg” La de gamle drømmene dø” av John Ajvide Lindqvist. Det er en bok pakket med forskjellige tekstsamlinger, både noveller og radioprogram som Lindqvist har skrevet. Med andre ord litt av hvert. I La de gamle drømmene dø er det en novelle som heter ”Kjenner du Rudi Schimmerz?” og den liker jeg aller best av alle tekstene i boken. Lindqvist skriver at Kjenner du Rudi Schimmerz er den første historien han noen gang fullførte og at den er inspirert av Antonio Lobo Antunes i siste redigering av teksten. Lindqvist skriver også det er typisk for Antunes med ”den stilistiske ideen om å la alle tider eksistere samtidig.” Siden jeg liker novellen inspirert av Antunes så godt bestemte jeg meg for å skrive ned forfatteren og dra på biblioteket og låne en bok. Det ble en bok som heter Hinsides helvete.

Det er alltid fryktinngytende å starte på en ny bok. Tanker som ”vil jeg forstå hva som står på papiret?”, ”vil jeg like boken?” kverner rundt i hodet mitt. Da jeg startet på Hinsides helvete var jeg redd. Jeg hadde lest saker og ting om den på nettet og i tillegg hadde jeg Lindqvists ord på at den hopper i tid og dermed også er mest sannsynlig forvirrende.
På baksiden av den innbundne romanen står det at ”Antunes har en ordfantasi og en innfallsrikdom som slår og sjokkerer.” Og dermed er alt som kan sies sagt. Dette så jeg selv allerede i det første kapittelet. Det gikk flere uker før jeg plukket opp den lille romanen igjen (etter å ha lest bare ett kapittel), og da jeg endelig gjorde det slo det meg at første kapittel var så forvirrende å huske at jeg måtte begynne på nytt. Min andre tanke før jeg kom så langt som å begynne å lese side nummer to var at dette er en roman som må leses i en setting eller i løpet av kort tid, hvis ikke vil historien flyte over og inn i hverandre i et hav av små historier og der blir det umulig å padle tilbake til land uten å finne sammenhengen først eller lese hele romanen på nytt.

Hovedpersonene (som vi aldri får vite navnet til, det har ikke noe å si) er utdannet lege og bor i Lisboa (hovedstaden i Portugal). Han sitter i en bar med en begynnende halvmåne på hodet med en fremmed kvinne og forteller historier fra krigen han ble sendt ut i for seks år siden. Romanen på nesten to hundre sider er hans muntlige fortelling til den stille, lyttende kvinnen som vi aldri får høre si ett ord. Han og mange andre portugisere ble sendt til Angola i Afrika (han som feltlege) der det var rød sand så langt øyet kunne se, jungel og eukalyptustrær som tar vare på seg selv og hjemme er det en gravid kone som også må klare seg uten hans selskap og legen (vi vet fortsatt ikke navnet hans) vil ikke være i Afrika, vil ikke være i Angola, han vil ikke stå med blod opp til albuene, han vil ikke se han som spiste frokost med ham om morgenen bli lagt i en likkiste om kvelden. De befinner seg hinsides helvete. Krigen har gjort legen til ”en tungsindig og dyster ungkar som ingen ringer til, og som ingen venter noen oppringning fra.” Da jeg leser om hans opplevelser i krigen begynner jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor, ”Å gurgle tjære”, der en gutt som bor på barnehjem i Tsjekkoslovakia blir tvunget til å delta i krigen. Snart fører tilfeldighetene til at han jobber for den andre siden, og har det egentlig noe å si, begge sider kjemper for noe og det er like blodig på begge sider. Etter hvert som historien utvikler seg mister krigen og alt mening og gutten sitter foran på panseret på en tanks som kjører rundt og ser etter rømte dyr fra et sirkus. Jeg lånte Å gurgle tjære på biblioteket fordi jeg likte omslaget som var fult av mange forskjellige dyr. Sjelden har jeg lest en så mørk og trist bok og det demret for meg der jeg satt sammen med Antonio Lobo Antunes roman at Hinsides Helvete tilhører samme kategori som Å gurgle tjære.

Legen er en ufrivillig okkupant i et fremmed land, han deltar i en krig han ikke tror på og alt han ser rundt seg tynger han ned. Horisonten er pyntet med mangotrær og eukalyptustrær ellers er det lite pynt. Etter hvert som historien til legen som sitter og forteller til kvinnen i en bar (hvor sannsynlig er det at en kvinnfolk hadde orket å sitte og høre på en fremmed mann fortelle en hel roman på nesten to hundre sider på en kveld, jeg bare sier det) utvikler seg blir legen mer og mer sint på regjeringen sin, politikerne, dommerne, politiet, angiverne og biskopene; alle dem som sendte dem ut i en krig han ikke trodde på og ikke ville delta i. Han kjenner hatet mot de rike som slapp å sende de voksne sønnene sine ut i krig og han kaller dem mordere de som satt trygt hjemme i Lisboa og nippet i vinglass og stakk nåler i et kart over Angola og sendte dem på kryss og tvers over elendigheten. De sendte oss hit, og dermed drepte oss her, i Afrika, lar oss sulte og se sulten, lar oss drepe og bli drept, lar oss tråkke på miner, forså når vi kommer hjem uten ben og armer – nekte å se på oss, nekter å se oss i øynene. Det var ikke motstanden, det er ikke de med geværene i hendene som skyter som er morderne. Det er regjeringen, det er de som sitter og trekker i trådene. De dreper. Dette tenker legen når han befinner seg i Angola i Afrika. Han savner datteren sin med de grønne øynene. Kona. Hele krigen er for han meningsløst. Etter å ha kommet hjem sliter legen med selvfølelsen. Han føler seg dårlig fordi han ikke gjorde motstand mot sitt eget land. At han ikke satte ned foten, han som er så heldig og fortsatt har to føtter. Krigen ble med han hjem og han ser den overalt, ikke bare når han lukker øynene. Legen kaller krigen idiotisk, han sier han oppholdt seg syvogtyve måneder i ”Judas rævhøl, syvogtyve måneders angst og død hinsides helvete”.

Jeg forstår det nå som boka er lest, jeg forstår hvor Lindqvist vil hen når han skriver ”den stilistiske ideen om at alle tider eksisterer samtidig”. Akkurat den setningen kan jeg utenat, jeg trenger ikke å se i den lille brune notatboken i skinn(som jeg kjøpte på en festival) hvordan det er skrevet. Jeg har lest det så mange ganger og grublet på hvordan det er mulig og nå vet jeg det, Antunes har visst meg det. Det er en forvirrende stil å lese, spesielt for meg som leser som en skillpadde fordi jeg skal få med meg absolutt alt, likevel er det veldig bra. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si; det slår an.

Prøve denne linken til Paypal, her for Payson

Det koster 30 kr å overføre til land i Europa, og ved betaling på Paypal er det vanlig kortgebyr som når du bruker kortet i butikken. Hvis du har penger innsatt på din Paypal konto er overførelsen gratis, mens hvis du betaler med kort blir transaksjonen belaste med et gebyr som mottaker betaler. Det er det samme på Payson, den svenske versjonen.

Dere kan betale med Paypal hos noen selgere på Bokbörsen og Tradera også, men det er ikke alle som sender ut av Sverige.

Nå har jeg vært her inne hver dag i en ukes tid siden den ble endret, og jeg liker den fremdeles ikke. Jeg er her inne en gang om dagen nå, mot 3-4 ganger om dagen før. Merker jeg har mistet lysten til å gå inn her, synes alt er så utrolig lite brukervennlig. Man må trykke og trykke og trykke før man kommer seg dit man skal, mot ett trykk før. Beklager, men designet vokser ikke på meg, heller motsatt.

Det må være Twilight bøkene. Det vil si, jeg leste to av dem, begynte på nummer tre og måtte bare legge de fra meg, da orket jeg ikke mer. Jeg led meg gjennom de to første. Historien i seg selv er grei nok, men språket er elendig og det er så klisjefylt at jeg tror jeg hadde fått mer ut av å lese noen av de dårligere Harlequinromanene.

En absolutt god og fornøylig krimbok. Liker middelaldermiljøet og atmosfæren i slike bøker. Ser frem til å lese neste bok i serien. :O)

Jeg savner også å kunne se hvor mange bøker andre folk har lest i år på framsiden av profilen deres. Jeg er litt opptatt av det, å se hvor mye folk leser. Det synes jeg er fryktelig inspirerende for ikke å si fascinerende. Hvis jeg har forstått det rett må jeg gå omveien for å se antall lest i år ved å trykke på boksamlingene.

Jeg savner at når jeg plasserer pilen over bøker i bokhylla så står det hvilken bokhylle boken er sortert i. Jeg savnet ikke "Hva skjer", jeg irriterte meg over at folk aldri leste ferdig boken de begynte på, hi hi hi.

Har begynt å ha alle biblioteksbøkene i Leser nå hylla i tillegg til et par av mine egne (kun 2 True Crime, begge heter Hanged in Error) for tiden.
Men i allefall leser jeg på den ene Hanged in Error av Leslie Hale og Gåten om de greske gudene av Erich von Däniken denne helgen.

Foreløpig leser jeg, Et lik for mye av Ellis Peter, også venter; Askepott, Kristina Ohlsson og Nokturner, fem fortellinger om musikk og skumring av Kazuo Ishiguro. :O)
God lesehelg til alle 8O)

Det her likte jeg ikke i det hele tatt. Synes det er uoversiktelig og rotete. Og det går så tregt at jeg omtrent rekker å lage middag mellom hvert sidebytte. Litt satt på spissen så klart, men ja, det går myyyyye tregere enn den gamle layouten. Er søren ikke sikker på om jeg kommer til å klare å venne meg til det her heller. Dessverre, for jeg elsket bokelskere før, så er jeg ikke sikker lenger. Hva er vitsen med å ta noe som fungerer å gjøre det om til noe så rotete som det her?

Har lest 2, Tatt av vinden & Airport (Lufthavn) og skal lese Wheels (Bilbyen), de 2 siste av Arthur Hailey.

Det varierer veldig egentlig. Jeg har dager jeg kun er her på morgenen og på kvelden og da er innom fem minutter. Også har jeg perioder hvor det er mange spennende debatter som fenger meg. Og da er jeg gjerne innom 4-5 ganger i løpet av dagen og bruker 10-15 minutter her inne hver gang. Noen ganger enda mer om jeg legger til bøker og sånt også. Så veldig varierende.

Har for øyeblikket 17 bøker på 'leser nå', det er alle biblioteksbøker som forfaller denne uka. Skal se hvor langt jeg kommer frem til lørdag, resten blir fornye og går tilbake til 'skal lese'.