En skjønn roman om kjærlighet

Ved et slumpetreff oppdaget jeg forfatteren Odd Klippenvåg (f. 1951) for et års tid siden. Da kom jeg nemlig over romanen "Et personlig anliggende", en bok som virkelig var en flott leseopplevelse! Rett og slett en annerledes norsk roman - en slik man ikke snubler over for ofte. Og stor var min forundring over at dette er en forfatter med en formidabel produksjon av romaner og noveller, og så hadde jeg virkelig aldri hørt om ham ... " (For fullstendig bibliografi - se Wikipedia.)

"Ada" er Klippenvågs 20. bok, og da jeg hørte om den sist lørdag, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg hadde lest den ut før kvelden var omme. Klippenvåg vant for øvrig Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 for nettopp denne romanen. Det sier ikke lite!

På forlagets nettsider kan man lese følgende om forfatteren:

"Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter - det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk."

Paul er pensjonist og er gift med Bodil, som er 15 år yngre enn ham. Noen felles barn fikk de aldri, men Paul har like fullt - eller nettopp derfor - vært som en far for datteren Harriet som Bodil hadde fra før av. De har hatt et godt ekteskap, selv om forholdet nok stort sett har holdt seg på det jevne. Han introvert og mest bekvem i bøkenes verden - hun livlig og utadvendt og med "ansvar" for parets sosiale liv. Kanskje er det dette - den lille ubalansen i forholdet - som gjør at trangen til å kjenne på det som skjedde på midten av 1950-tallet, presser slik på ... Den gangen Paul var 20 år og kom til et lite kystsamfunn i Nord-Norge som lærer. En spesiell hendelse har satt sine spor i ham - kjærlighetsforholdet han innledet til den nesten dobbelt så gamle Ada, som hadde et stort skjemmende fødselsmerke i ansiktet og et hareskår som ikke var særlig pent operert. Kvinnen han elsket, men ikke kunne tillate seg å få fordi de to ikke stemte med bildet de fleste hadde (og fremdeles har?) på kjærligheten og et normalt parforhold.

"Skrivingen har vært en stor sjelelig påkjenning. For hvor mye husker man egentlig etter så mange år? Det meste husker man episodisk, har jeg kommet til, ikke de lange linjer. Man husker lyder og lukter, og synsinntrykk naturligvis. En og annen replikk. Derfor må mye på disse sidene nødvendigvis være diktning. Men oppriktig og sann diktining, vil jeg hevde. I et forsøk på å forstå ... "

"Ada" handler om forstillelse og skam, hemmelighold på grunn av stor aldersforskjell, og forholdene på et lite sted. Alt i en tid da Norge var et fattig land. I en tid hvor det relasjonelle betydde mer enn det materielle. I en tid hvor livet handlet om ikke å gjøre seg bemerket, men helst gli sømløst inn i omgivelsene uten å sette spor etter seg. I en tid hvor det handlet om å passe inn og ikke stikke seg ut. Alt i en tid hvor hemmeligheter mellom mennesker likevel oppsto, men hvor de ikke ble snakket om. Så vender Paul og kona tilbake til Nord-Norge, og til bygda som en gang var uten veiforbindelse og som kun hadde forbindelse med omverdenen via havet. Ingenting av det Paul husker er der lenger. Spor fra fortiden blir likevel påtrengende synlig ...

Paul er bokas jeg-person, og måten han minnes det som en gang preget ham så sterkt som ung mann, er både vart og rørende fortalt, uten noen gang å bli sentimentalt. Det forventes at han skal innlede et forhold med den unge, vakre og vitale Mette, men det er Ada han faller for - til tross for at hun har et ansikt som ikke akkurat kan sies å svare verken til datidens eller ettertidens skjønnhetsideal. Så er likevel ikke dette det som blir avgjørende for den unge Paul. Forholdet blomstrer i et bitte lite samfunn der alle vet det meste om alle, og hvor det eneste de i grunnen kan skjule seg bak er mørketiden, det absolutte mørke i vinterhalvåret. Men etter hvert som forholdet utvikler seg og våren og sommeren nærmer seg, opphører mørket og erstattes av et allestedsnærværende og avslørende lys ... Og er det noe forholdet ikke tåler, så er det avsløring. I periferien er Finn, som vi aner er homofil, men som ikke kan leve ut sin legning i de trange forholdene i bygda, og som derfor er beredt til å forlate hjemstedet, reise ut.

Klippenvåg er god på å tegne troverdige mennesker og tilhørende miljøer. Hans nordnorske bakgrunn gjør at han har førstehånds kjennskap til hvordan forholdene i en nordnorsk bygd var den gangen Norge var et fattig land med dårlig infrastruktur, umalte hus, bygder uten veiforbindelse og den lett schizofrene smålige rausheten som i grunnen preger et hvert bygdesamfunn, den gangen som nå. De litterære kvalitetene i boka løfter det som ellers kunne ha blitt enda en kjærlighetsroman av det mer ordinære slaget, til noe atskillig mer og annet. Er det noe denne boka ikke er, så er det ordinær. Tvert i mot finner jeg poesi mellom linjene etter hvert som kjærlighetsforholdet utvikler seg mellom de to, Paul og Ada, hvor en aldrende mann memorerer over sitt livs kjærlighetsforhold, det aller, aller første ...

Jeg anbefaler boka på det varmeste! Og så lover jeg mine lesere at jeg skal komme tilbake med flere Klippenvåg-omtaler!

Brevromanen er jo en egen sjanger. Jeg har av alle ting faktisk tatt to fordypningsemner om brevroman på universitetet, det ene om den «sentimentale roman», romaner fra 1700-tallet med «sentimental» med i tittelen, mange av dem brevromaner, og det andre om brevromanen som form. Det er ikke mange titler jeg vil anbefale fra det første emnet, men fra det andre var det mye saftig, om enn ikke av det nyeste slaget. Jeg har også noen andre jeg ønsker å nevne.

• Rousseau, Den nye Heloise.
• Henri-Pierre Roché, Deux anglaises et le continent, som finnes i svensk oversettelse som Den långa kyssen. Dette er en personlig favoritt. Jeg orker ikke å si så mye om den, men den er veldig fin. Også gjort til film av Truffaut.
• Austen, Lady Susan. Langt fra det beste Austen har skrevet, men verdt å få med seg hvis du (som meg) er begeistret for henne eller interessert i sjangeren.
• Portugisiske brev, en klassiker. Ukjent forfatter.
• Cholderlos de Laclos, Farlige forbindelser. Denne er artig! Og helt utrolig god òg, da!
• Aphra Behn, Love letters between a nobleman and his sister. Behn regnes vel som den første profesjonelle kvinnelige forfatter.
• Dracula naturligvis.

Dette er hva jeg slår om meg i farten. Gode bøker alle sammen, skal jeg si!

Ett semester og én sommerferie er nå gått siden jeg la frem listen min, og jeg ser at den opprinnelige planen ikke er blitt fulgt helt etter i sømmen. Det meste av samsvaret kommer av at jeg tok et emne i antikkens historie, hvor mange av ønskene faktisk var på pensum (er det ikke herlig med studier hvor man får lese bøtter med bøker?). Det jeg har lest begynner fra Bartleby på side tre i "har lest" her på siden. Jeg vet ikke om utvalget er bedre enn det tidligere (det er fortsatt mange gamle menn), men selv er jeg sæl over mengden poesi.

Det beste med Yoko Onur er de to hovedpersonene Yoko og Kara, 12 år. De er helt suverene og man skal lete lenge etter deres like. Historien om hvordan de to starter ReVolusjon for å få orden på mammas liv er morsom, bustete, sår og full av overskudd.

Gode refleksjonar, tidvis glitrande med humoristisk snert.

Jeg pusler litt med oversettelse fra tid til annen mellom studiene. Jeg vil si med deg at skillet mellom oversettelse og gjendiktning går der oversettelsen "gir opp" i møte med mer enn innholdet. Jeg formulerer meg enkelt her, enkelt fordi innholdet jo alltid er knyttet til teknikk/stil og man kan egentlig ikke skille dem. Men alle vet vel hva som menes når jeg her sier "innholdet".

Iallfall, når jeg selv prøver å oversette så holder jeg meg borte fra rim hvis jeg kan, for jeg får vondt av å gjøre en dårlig jobb; og hvis jeg tar meg store friheter i oversettelsen av et dikt, mener jeg at jeg har gjort nettopp en dårlig jobb. Man må imidlertid ta seg friheter i oversettelse fra et språk til et annet, da særlig av poesi, hvor det er så mye av det du kaller "effekter" man må rette seg etter, det må med, hvis ikke er det ikke det samme diktet - men kan det, samme hvor god jobb man gjør, bli det samme diktet? Nei, fra et språk til et annet forandres for mye (diktet er ikke en pølse før den går ned i kverna, for å tale i bilder), og her kommer "gjendiktning" inn. Ordet bærer vel på en beskjedenhet: "Oppgaven er umulig, derfor [...]". Å oversette rytme og metrikk synes jeg imidlertid er kjempeartig; det er en utfordring, men i det minste mulig, og man slipper å måtte gjøre de verste kompromissene i overføringen av litteraturen.

Forskjellen mellom gjendiktning og oversettelse vil jeg derfor hevde at bunner i frihetene man har tatt seg i arbeidet. Man kan kanskje innvende mot meg og si at alt av oversettelse i grunnen er gjendiktning, men det synes jeg er for strengt: noe kan vel være mer oversettelse enn det er gjendiktning?

Bare mine to ører ... (kan det oversettes?)

Det er et skille der, men samtidig ikke. Med det mener jeg at all oversettelse (av skjønnlitteratur eller litterær sakprosa) inneholder et betydelig element av gjendiktning. Lyrikk må selvsagt gjendiktes, men det er heller ikke mulig å oversette en roman eller en essaysamling ord for ord. I alle fall ikke om oversettelsen skal være god. Forfatteren har en stemme, og skal denne overføres til et nytt språk må teksten gjendiktes i større eller mindre grad. Forskjellen ligger kanskje primært i at gjendiktningsarbeidet er mer gjennomført, at teksten nærmest plukkes helt fra hverandre og settes sammen på nytt, i lyrikk.