Bra og spennende story som kommer til å sitte i "systemet" mitt en god stund. Interessant å lære litt om Gaustad og denne bransjen for øvrig. Anbefales!

Jeg har hatt boka, en norsk utgave i bokhylla en stund, og nå var tiden kommet for å lese den. Enig med deg at boka er en liten perle, en ekte Provence bok.
Menneskene vi blir kjent med har virkelig sine særegenheter, ingen fremstår som A4 mennesker i det hele tatt, de sliter og strever og kommuniserer på sin måte. Jordbrukerne her strever med jorda og innhøstingen, og kjærligheten til den er en fornøyelse å lese. Men så skjer det noe urovekkende som forstyrrer det daglige arbeidet...... sier ikke mer.
Finner dere boka kan jeg anbefale å ta den med.

To musikkportretter

Med en produksjon på mer enn 40 bøker og over 50 musikk-innspillinger, ruver Ketil Bjørnstad (f. 1952) godt i det norske kultur-landskapet. Hver gang jeg leser meg gjennom bibliografien hans på Wikipedia, vekker det gode lese-minner og et voksende ønske om å begynne å lese noen av romanene hans om igjen. Og ikke minst omtale dem her på bloggen min, i håp om at stadig flere nye lesere skal finne frem til ham! Jeg har i årenes løp omtalt en rekke av Bjørnstads bøker på bloggen min.

Aller best liker jeg nok bøkene som handler om det Bjørnstad kan alt om (har jeg inntrykk av), nemlig musikken. Dessuten liker jeg godt hans biografier. I "Veien til Mozart" slås to fluer i et smekk. Med på kjøpet får vi også et godt innblikk i forfatterens eget liv, spesielt i hans oppvekst på Røa og hans forhold til musikken. Det var klassisk konsertpianist han skulle bli, inntil han gjorde en helomvending og satset på jazz og rock og dessuten ble forfatter. Et møte med Ole Paus var medvirkende til denne endringen i hans liv.

For oss som har lest det meste av det Bjørnstad har skrevet fra før av, finnes det mye gjenkjennelse fra hans eget liv. Selv lurer jeg ofte på hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon i forfatteres bøker, når det kommer til stykket ... I "Veien til Mozart" forteller Bjørnstad om sin egen fascinasjon for den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve (som vi finner igjen i Alveberg-triologien), om det å debutere som konsertpianist (som vi finner i Vinding-triologien), om å bo ute i havgapet med sin kunst (jf. Alveberg-triologien), fascinasjonen for Paris ... bare for å nevne noe. Dessuten er mannspersonene som går igjen i bøkene hans til forveksling lik i alle fall flere sider ved ham selv. Bjørnstad har også skrevet mye om Kristiania-Bohemen (biografiene om Oda og Jæger - og selvsagt om Munch), og dette har inspirert ham i musikken ("Leve Patalgonia" fra 1978, et prosjekt hvor også Ole Paus var med - alle studenter med et minimum av kulturell ballast hadde selvsagt den i LP-samlingen sin på 1980-tallet).

Jeg har hørt mye positivt om "Veien til Mozart", ikke minst fra en sjelefrende hva gjelder Ketil Bjørnstads forfatterskap og musikk, Reading Randi. Etter å ha vært i Wien og ikke minst vært på en Mozart- og Schubert-konsert i Schönbrunns orangeri (nettopp der Mozart og søsteren debuterte i sin tid) like før jul, rykket boka nokså fort opp over leselisten min.

Wolfgang Amadeus Mozart (f. 1756 d. 1791) var et vidunderbarn av de sjeldne. At han også hadde en meget begavet søster - Nannerl - som kom helt i skyggen av ham, er derimot ikke fullt så kjent. I Bjørnstads biografi blir vi kjent med familien Mozart og fremfor alt faren Leopold, som desperat reiste Europa rundt med barna i håp om først selv å få fast stilling ved et hoff, og dernest at denne gleden skulle bli sønnen til del. Dette ga skuffende lite inntekter å lene seg tilbake på, for mange steder var den eneste lønnen de fikk noen ubrukelige småting, som snusdåser i mengder. Prisen barna betalte var en tapt barndom. Det er like fullt barn med en sterk lidenskap til musikken som beskrives.

Parallelt følger vi den unge Ketil Bjørnstad, som i motsetning til Mozart følte seg tvunget av moren til å spille piano. Han hatet det.

"Motviljen mot alt nytt. Den satt dypt i meg. Men Mozart var geni. Han ønsket å lære. Tryglet og ba. Leopold underviste ham i engelsk, latin og fransk. Tysk var morsmålet. Han lærte seg å skrive i alle former. Høykirkelig, smigrende, sjikanerende, og med den grove bondedialekten som inneholdt mye analhumor." (side 42)

Ketil Bjørnstad byr rikelig på seg selv og sin families historie i boka. Som leser merker man at han tross sin autoritetsangst, tross sine nerver før konserter, tross tankene om ikke å holde mål, likevel ikke er engstelig for å vise frem sin sårbarhet. Nettopp dette gjør historien om hans eget levde liv så spennende - samtidig som han også beskriver et musikk- og kulturmiljø i datidens norske hovedstad som er interessant på flere nivåer.

Om det Bjørnstadske hjem skriver han følgende på side 62:

"Mor hørte på musikk. Far leste bøker. Slik var det. Skjønt, mor leste bøker hun også. Og allikevel var det ikke et kulturelt hjem i den forstand. Ikke betydelig kunst på veggene. Ikke møbler med en historie. Ikke presise middager med hovedrett og dessert. Da pølsebodene begynte å selge rekesalat til wienerpølsene, var mor blant de første kundene. Og juletreet ble hvert år pyntet med så mye billig juggel at det ofte veltet av sin egen vekt. Men de skilte alltid godt fra dårlig når det kom til det som virkelig betydde noe. Vi, de to guttene som vokste opp i dette hjemmet, visste tidlig hva kultur var. Det var noe konstant, fordi den omringet oss. Mor og far var hevet over moter og tidens smak. De hadde aldri noe de skulle bevise."

Nettopp dette - ikke å skulle bevise noe - preger også Bjørnstads tilnærming til Mozart og musikken, der han skiller mellom "musikanter" og "mussikanter". Like fullt imponerer han stort med sin kunnskap om Mozart, som preges av et møysommelig arbeid med å gjennomgå spesielt Mozarts brevveksling med alle han var glad i - også faren Leopold, som han med årene skulle få et mer og mer anstrengt forhold til. Bjørnstad gjør også et poeng av det etter hvert åpenbare: hvordan farens ønske om å kontrollere sønnen og hans karriere kom i veien for Mozarts suksess.

Bjørnstad hadde i en del år et anstrengt forhold til Mozart - helt til han overvar Tryllefløyten i Operaen, der moren var sufflør. Oppdagelsen av at de slemme dessuten hadde de flotteste ariene, var dessuten tankevekkende. For hvordan kunne man da vite hvem som var snille og hvem som var slemme? Han hadde selv for lengst sluttet å tro på julenissen, for det var jo faren. Men hva om far ikke var far?

Den 13. oktober 1762 debuterte Mozart og søsteren i Schönbrunns orangeri, og tilstede var erkehertuginne Maria Theresia og en rekke andre adelsfolk.

"Hva tenkte de, Nannerl og Wolfgangerl, akkurat da? Følte de forventningspresset? Nannerl var i alle fall synlig nervøs. Hun hadde ikke lillebrorens nesten ureflekterte tillitsfullhet. Var det fordi hun var kvinne? Visste hun allerede da, at jenter og gutter spilte sitt spill på ulike arenaer, at kortene ikke var like? Hun hadde heller ikke brorens direkthet. Hennes nervøsitet var et tegn på at hun forsto situasjonens alvor. Denne reisen kostet faren penger, mange penger. Han var helt avhengig av at disse pengene kom tilbake til ham. Men det var barna som skulle sørge for at det skjedde." (side 75-76)

Vi får høre hvorfor Mozart ikke har med en eneste trompet i sine musikkstykker, og hvordan presset fra faren om å innbringe penger fikk ham til aldri noen gang å hvile, hele tiden prestere noe, komponere musikk, gjøgle og spille en slags narr under opptredene - til stor fornøyelse for dem som overvar konsertene. Etter hvert som barna vokste til, forsvant underet som vidunderbarn er forbundet med, og publikum krevde mer. Det nyttet heller ikke å fortsette å lyve barna yngre enn de var.

Hjemme på Røa levde Ketil og broren Tormod "i en verden der østerrikske komponister, som hadde levd to hundre år tidligere, var våre selvfølgelige referanser. Og dette skjedde uten at mor og far fremsto som spesielt unormale. Det hadde vært flere barn i salen den kvelden vi så Tryllefløyten i Operaen." (side 141)

Det er imidlertid først da Ketil Bjørnstad begynner å ta pianotimer hos Amalie Christie at det skulle løsne for alvor. Fra at musikken hadde vært en plikt og en pine, ble den en lidenskap han ikke kunne leve foruten.

"Det var som om et teppe ble trukket til side, og en helt ny scene åpnet seg for meg. Amalie fikk meg til å høre musikken på en annen måte. Da ble den en besettelse for meg. Ingen tvang meg til å øve. Dette var min egen lidenskap. Som når du forelsker deg i en person og vet at fra nå av er det alvor, uansett hva alle andre sier. For det er plutselig dine egne følelser. Ditt eget valg.

Fra da av gikk det fort." (side 149-150)

Vi følger Mozart der han til slutt forlater fødebyen Salzburg, som er blitt for trang og provinsiell for ham. Han bosetter seg i Wien, hvor han etter hvert også skulle gifte seg, før han døde så altfor ung - i en alder av 35 år. Hele tiden var han på jakt etter inntekter som kunne holde fattigdommen fra livet. I Wien ble han imidlertid motarbeidet av sine misunnelige konkurrenter, som mobbet ham da han var i ferd med å gjøre suksess. Også her trekker Bjørnstad paralleller til sitt eget liv, der han i en periode av skolegangen opplevde mobbing, kanskje fordi han var overvektig og fordi han spilte piano. Utålelige ting i et miljø hvor man ikke for sitt bare liv skulle skille seg ut på noe vis, og hvor lærerne så en annen vei, ikke ønsket å blande seg. For Mozart ble løsningen å reise ut, blant annet til Praha, der han opplevde en helt annen suksess enn hjemme.

Forholdet mellom Mozart og faren ble etter hvert uoverstigelig vanskelig. Bjørnstad er stadig innom temaet "hva frembringer talentet - medgang eller motgang". Selv opplevde han at hans eget talent ble forløst når hans lærer og mentor hadde fokus på det han fikk til, mens det ble vanskelig når alt fokus var knyttet til det han gjorde feil. Dette fikk ham til å velge å skifte lærer, selv om den mest kritiske av dem åpenbart var den beste.

"Leopold er som en kritiker som har låst seg fast i sine fordommer. Han kan ikke se på sønnens arbeid med et åpent sinn. Han må overbevises, overtales, hver eneste gang. Fraværet av entusiasme er påfallende og sikkert også en forklaring på den minimale kontakten mellom dem. Han ser ingen muligheter for Figaros bryllup. Leopold Mozart, som gjorde så mye for sin sønns talent, hans musikalske utvikling og hans berømmelse, er nå en negativ autoritet i Mozarts liv, og ikke en autoritet engang, for Mozart har for lengst sluttet å høre på ham. Hadde han gjort det, ville kanskje Figaros bryllup aldri blitt skrevet." (side 338)

Riktig morsom er Bjørnstad når han skriver om Glenn Gould og hans arroganse overfor Mozart.

"I 1976 ga den kanadiske pianisten og radiomannen Glenn Gould et etter hvert svært berømt intervju med den franske filmregissøren, forfatteren og fiolinisten Bruno Monsaingeon. Der sier han at "Mozart døde snarere for sent enn for tidlig". Det går frem av denne bemerkelsesverdige samtalen at Gould mener alvor. Han mener at han egentlig avskyr Mozart, og hvis han må si noe mer detaljert, han har tross alt spilt inn Mozarts klaversonater på plate, verdsetter han den aller første symfonien (KV 16) svært mye mer enn den nest siste, symfoni 40, g-moll-symfonien, som han gir uttrykk for at han hater. Et utsagn som han sier at han vet vil skade ham, men som han fremfører allikevel, fordi han selvsagt også vet at det vil både styrke ham og mytifisere ham. Han gir g-moll-symfonien kreditt for åtte takter av "bemerkelsesverdig karakter". Resten er omgitt av "en halvtimes banaliteter". (side 89-90)

Bjørnstad vender stadig tilbake til Gould, som han mener tok feil. For han vet noe som Gould ikke visste ... Og at det er Gould som gikk glipp av noe ...

Som alltid når jeg leser bøker av Ketil Bjørnstad, blir jeg imponert over kunnskapene hans og evnen til å formidle dette på en interessant og spennende måte. Bjørnstad er en meget erfaren forfatter og han skriver med letthet og eleganse. Fortellergrepet han har valgt i denne boka, der det veksler mellom Mozart og forfatterens eget liv, er særdeles vellykket. Begge så til de grader forskjellige, og likevel med så mye felles. Den ene et vidunderbarn, den andre definitivt mer en hardt arbeidende sjel, men med sterke talenter. Begge med en ektefølt lidenskap for musikken, som riktignok våknet noe senere hos forfatteren enn hos Mozart.

Det er noe intenst og ærlig ved teksten, som gjorde at portrettene virkelig grep meg, hva enten det handlet om Mozart eller Bjørnstad. Nå har ikke jeg lest så mye om Mozart tidligere, men jeg har i alle fall fått med meg at Bjørnstad baserer sitt stoff om ham på nyere forskning, som viser et mer nyansert bilde av komponisten og musikeren enn hva vi har fått servert tidligere. Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok! Og bare for å ha nevnt det: "Veien til Mozart" er morsom! Den lune humoren ligger nemlig der, hele veien.

Alle preferansene til Mozarts musikk fikk meg til å ønske å bli bedre kjent med denne, og jeg spilte derfor mye av musikken fra Spotify mens jeg leste. Jeg gjenoppdaget også noen gamle perler av Ketil Bjørnstad selv, som "Natten" fra 1985 (den bør virkelig utgis på nytt!) og "Messe for en såret jord" fra 1992 (som jeg har hatt i platesamlingen helt siden utgivelsen) ...

Jeg mener at "Veien til Mozart" er en av de beste norske bøkene som ble utgitt i 2014!

Jeg er på ferie og har dessverre ikke boka Gøsta Berlings saga her. Tok med meg Kimen for den sto i bokhylla, ulest, så det får bli den som blir min ferielektyre blant flere andre spennende bøker.

Richard Siken - War of the Foxes

Av denne grunnen er jeg svært glad i å lese tospråklige samlinger, noe jeg har gjort bl.a. med Goethe, Rilke og Eluard, så kan man følge med f.eks. på endringer i syntaksen. Grove omskrivinger i syntaks er noe jeg virkelig hater, jeg forstår det ikke; man sier det blir bedre norsk, men jeg ser ofte at det heller blir dårlig poesi. Takk for å oppklare at det er slik her i odene, for da skal jeg lese dem med litt mer mistenksomhet og en gang i tiden skaffe meg en spansk versjon.

Og jeg er uenig med dere begge. Eller er vi egentlig uenige? Dette er en av de friskeste samlingene jeg har lest på lang tid, og jeg sammenligner odene her gjerne varmt opp mot mye av den selverklært banale norske samtidspoesien hvor ingenting får lov til å ha verken noe betydning eller engang adjektiver. Jeg synes mye av disse odenes styrke er at "det pompøse" her holdes akkurat der det skal, så å si, jeg mener, lovtalene er akkurat på sin plass og springer ut av noe virkelig. Poetiseringen av hverdagen mener jeg han her får til; kanskje er det enda bedre i spansk drakt, men det kan jeg ikke si noe om. Jeg tror imidlertid dere har rett i å påpeke det at de mer prosaiske diktene er de beste, men da handler det ikke om et prosaisk språk, men et prosaisk startpunkt, f.eks. den glimrende oden til løken. Kanskje grunnen til at disse er så gode er nettopp det at selve den poetiske bedriften kommer tydeligere til syne, alkymien så å si, å vise alle ting - selv det små og hverdagslige - sin betydning. Om en elsket sine hender er det mer selvsagt. Jeg liker også odene til kjærligheten, ensomheten og ordboken, for ikke å nevne det innledende "Det usynlige mennesket".

Boka vert kalla eit meisterverk og ein perfekt roman. Det kan vera mange motiv for å seia slikt, men det er ikkje sant.

Det er vel ikkje umogleg at boka prøver på å vera ein slags "perfekt roman" eller ein slags sjablongroman, men boka seier ikkje det. Det påfallande for meg er kor "konvensjonelt" eller "logisk" alt er. Til og med språket, som for øvrig er godt handverk, klart og utan unødvendig dilldall. Og den kronologiske fortellinga av eit liv. Kor opplagte ting som skjer, og ubalansen i komposisjonen som kjem av dette, det vil seia at dei 160 første sidene verkar for det meste unødvendige når ein ser på siste del av boka, der dei få "saftige" delene kjem (då er eg usikker på om det er ein slags kiosklitteraturhunger som gjer dei interessante for meg, eller om det er noko anna).

Det var ting eg likte i siste delen av boka, innsikter og "klokskap", svært gjenkjennbart, kanskje så enkelt og opplagt gjenkjennbart at det kunne forvekslast med det geniale, det vil seia det som alle trur dei kunne ha sagt om dei berre kom på det først. Eg lurar på om det er desse tinga som får folk til å lika boka.

Her er liste over Sørafrikanske forfattere fra Wikipedia Jeg har lest flere bøker av Nadine Gordimer Her er noen gode boktips

Jeg har som deg også lest boka før. Begynte på den nå igjen men la den bare bort for jeg kom på at den ikke appellerte til meg den gang og jeg orket rett og slett ikke å slite meg gjennom den en gang til. Ser jeg ga boka en 4 den gang, det må ha vært en snill en tror jeg.
Har hatt problemer med å finne gode bøker den siste tiden så det har blitt litt lettere humor-bøker. Godt det også en gang i blant.

Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere lesere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at
fuglane syng.
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea.
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det.
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun.
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim.

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går.

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan.

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig.

Hvis jeg får blod på tann etter den første, så vil det være vanskelig å utelukke. Men jeg er begrenset til oversettelser.

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust".

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende:

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene.

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen.

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust.

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ...

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det.

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate."

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene.

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide.

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg.

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.

Krevende og interessante tekster av Sebald!

W.G. Sebald (f. 1944 d. 2001) var tysk forfatter og litteraturviter, kan jeg lese på Wikipedia. Fra 1970 og i resten av sitt liv, bodde han i England. Blant mange litteraturkritikere ble han regnet som en het kandidat til Nobel-prisen. Sånn sett føyer han seg greit inn i rekken av potensielle kandidater som skriver om eksistensielle og kontroversielle temaer, gjerne fra andre verdenskrig.

I henhold til bibliografien på Wikipedia (hvor den engelske siden er mer komplett enn den norske), er ikke antall Sebald-utgivelser overveldende. Dette skyldes nok dels at Sebald først debuterte i 1988, samt at han ikke ble veldig gammel (kun 56 år). Flere av bøkene hans er utgitt etter hans død. Dette gjelder også "Campo Santo", som inneholder en samling av tekster funnet blant Sebalds etterlatenskaper.

Jeg siterer fra bokas smussomslag (og forlagets presentasjon av boka):

"Denne siste samlingen av tekster som W.G. Sebald etterlot seg, inneholder dyptpløyende betraktninger om mange temaer som er gjennomgående i arbeidene hans - kraften i erindringer og personlig historie, forbindelsen mellom kunstens avspeilinger og det virkelige livet, og tilstedeværelsen av gjenferd i naturen, på steder og i kunsten.

Fire av tekstene er en hyllest til Korsika og snor seg elegisk mellom fortid og nåtid. Sebald utforsker også arbeider til forfattere som Franz Kafka, Vladimir Nabokov og Günter Grass, og viser både hvordan litteratur kan bøte på urettferdighet i verden og hvordan det kom seg at denne type litteratur fikk så stor innflytelse over ham.

Campo Santo er et passende minnesmerke over W.G. Sebald, som selv betraktet minnets og tidens omskiftelige natur med slik følsomhet."

Det fremgår av bokas etterord at Sebald planla å skrive en bok om Korsika, som aldri ble ferdig. "Korsika-prosjektet er det siste, aldri avsluttede verket til et tidlig endt dikterliv." (side 246) Disse er samlet i del en av "Campo Santo" (der også bokas tittel er en av kapitteloverskriftene), mens del to inneholder essays, en annen side ved Sebald - "essayisten og kritikeren".

Selv fikk jeg mest ut av del to, fordi del en hadde noe uforløst over seg, uferdig som dette prosjektet jo tross alt var. Når det er sagt må det legges til at enkelte av essayene må rubriseres under kategorien meget krevende, fordi mange av referansene til disse var på et helt annet nivå enn hva jeg føler er min banehalvdel. Som analysen av Peter Handkes skuespill Kaspar. Her bør man kjenne til skuespillet fra før av for å få særlig utbytte av teksten. Aller best likte jeg når krigen - andre verdenskrig - er tekstenes preferanse. Og dem er det en hel del av - også her. Og det er det nasjonalsosialistiske marerittet som er gjenstand for Sebalds dyptpløyende analyser. Om hvordan litteraturen kan fungere som et viktig og sentralt verktøy for bearbeidelse av alle de traumer som oppsto i forbindelse med nazismen ...

I essayet "Mellom historie og naturhistorie" - om den litterære beskrivelsen av total ødeleggelse" - stiller Sebald et meget interessant spørsmål:

"Hvorfor ødeleggelsen av de tyske byene mot slutten av annen verdenskrig verken den gang eller senere med få unntak, som bekrefter regelen, er blitt gjenstand for litterær beskrivelse, finnes det til nå ingen fullgod forklaring på, skjønt det temmelig sikkert ville kunne trekkes betydelige slutninger om litteraturens funksjon av det riktignok komplekse problemet. Man skulle jo tro at luftangrepene, som ble gjennomført med stor planmessighet over flere år og umiddelbart berørte store deler av den tyske befolkningen, samt den radikale forandringen av de samfunnsmessige livsformene som ødeleggelsen medfører, rett og slett ville ha provosert fram et behov for å skrive om en slik erfaring. Mangelen på litterære vitner som kunne ha latt oss få vite noe om omfanget og konsekvensene av ødeleggelsen, alt det som er så påfallende for senere generasjoner, mens de som ble rammet, åpenbart ikke følte noe behov for å minnes, er desto mer forunderlig som det i kommentarene til den vesttyske litteraturens utvikling jo snakkes mye om den såkalte ruinlitteraturen. Således heter det for eksempel i den bekjennelsen til sjangeren som Böll forfattet i 1952: "Vi skrev altså om krigen, om hjemkomsten, og om det vi hadde sett i krigen, og som møtte oss da vi kom hjem: ruiner. Og i Frankfurter Vorlesungen av samme forfatter finnes bemerkningen: "Hvor hadde det historiske øyeblikket i 1945 vært uten Eich og Celan, Borchert og Nossak, Kreuder, Aichinger eller Schnurre, Richter, Kolbenhoff, Schroers, Langgässer, Krolow, Lens, Schmidt, Andersch, Jens og Marie Luise von Kaschnitz. Tyskland i årene 1945-1954 ville for lengst ha vært forsvunnet, hadde det ikke kommet til uttrykk i samtidslitteraturen." (side 65-66)

I essayet "Uskikkethet til sørge. Underskudd i etterkrigslitteraturen" stiller Sebald spørsmål ved fraværet av det han kaller "sorgreaksjoner etter en nasjonal katastrofe av enormt omfang" og "den påfallende uberørtheten som det ble svart med på spørsmål om likhaugene i konsentrasjonsleirene, den tyske hæren som forsvant i fangenskap, nyheten om millioner av mord på jøder, polakker. russere, om mord på politiske fanger fra egne rekker" osv. Kanskje handlet det om biologiske overlevelsesmekanismer og ikke rent lite fortrengning?

I essayet "Det skyldbevisste hjerte" skriver Sebald følgende:

" ... tydeligere enn noe annet samtidig verk demonstrerer Peter Weiss at en abstrakt erindring om de døde kan gjøre lite mot hukommelsestapets forlokkelser, hvis den i utforskningen og rekonstruksjonen av pinselens konkrete øyeblikk ikke også legger for dagen en medlidelse som er noe mer enn bare medlidenhet ..." (side 122-123)

Sitatfaktoren i boka er stor, fordi den inneholder et vell av kloke tanker som fikk meg til å bli sittende å fundere og tenke. Derfor er dette en bok som krever at man bruker litt tid på den, legger den fra seg innimellom, før man igjen tar den frem igjen. Tekstene er sterke og levende, og det forhold at Sebald stiller en del spørsmål om forhold i alle fall jeg ikke hadde tenkt på tidligere, gjør at den tilfører noe nytt, beriker og gir ny innsikt. Boka er krevende, og som jeg nevnte innledningsvis - en del fikk jeg rett og slett ikke fullt utbytte av fordi jeg ikke kjente alle de tilgrunnliggende preferansene for tekstene. Desto morsommere da når Sebald foruten krigen også skriver om Fitzcarraldo-filmen i essayet "Moments musicaux" - en film jeg faktisk har et forhold til! Og så kan man selvsagt kose seg med essayene om Kafka på bordell og Kafka på kino ...

Helt til slutt på side 233 skriver Sebald at "Det er mange former for skriving; men bare i det litterære dreier det seg, hinsides registreringen av fakta og vitenskapen, om et forsøk på restitusjon."

Det er et dypt alvor i Sebalds tekster, og det er dessuten et høyt presisjonsnivå i alt han befatter seg med. Min personlige mening er at samlingen hadde stått sterkere dersom de uferdige tekstene om Korsika ikke hadde vært med, men det er mulig at det er å banne i kirka å si dette høyt. De øvrige tekstene ga meg imidlertid mye, og jeg satt igjen med en opplevelse av at dette er stor litteratur. Når jeg i tillegg leser om Sebald at romanen "Austerlitz" er hans hovedverk, en bok som jeg faktisk har stående ulest et eller annet sted, så blir jeg oppildnet til å lese denne. Det hadde kanskje vært lurt å lese "Austerlitz" først også ... jf. NRK-anmelder Knut Hoems anbefaling:

"Det er både forståelig og prisverdig at forlaget også utgir disse etterlatte tekstene, men den leser som ønsker å tre inn i Sebalds særegne univers gjør klokt i å begynne andre steder."