Jeg gjør det i pensumbøker, men jeg holder på å lære meg selv å gjøre det i andre bøker også. Jeg blir alltid glad av bøker med understrekninger og notater i margen - det viser så tydelig at boken har engasjert på et eller annet vis, og det tydeliggjør også at bøker er bruksgjenstander, ikke dekorasjon. Det er i tillegg utrolig praktisk å notere i selve teksten om man skal analysere den.

Og det er selvsagt lov å ha innvendinger! :-) Dette er forfatterens eget syn på krigen, ut fra det hun har fått tilgang på av opplysninger. Det finnes garantert flere vinklinger på denne i aller høyste grad kompliserte konflikten. Og jeg - jeg er bare i startfasen på å lese meg opp på temaet Syria, og er på ingen måte "utlært". Jeg regner med at det kommer til å bli skrevet atskillig flere bøker om denne konflikten etter hvert!

Fordypningsoppgaven (som det heter nå), kan i grunnen handle om det meste - så lenge det er relatert til norskfaget. Det heter vel noe sånn som at oppgaven skal ha et "språklig, litterært eller annet norskfaglig emne". Man kan altså skrive om skjønnlitteratur, eller om sakprosa, eller om dialekter, eller om navn, eller om språkhistorie, eller hva enn man ellers måtte interessere seg for.

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette.

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!

Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ...

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.

Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn.

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)

Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine.

Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ...

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet.

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper".

"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter.

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem.

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)

Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri.

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom.

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ... De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ...

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ...

Francesca Borris´ "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå.

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

For første gang foreligger en komplett oversettelse. Islendingsagaene er det vel noen som ønsker seg til jul.

Slik har det dessverre vært hele tiden og det er visst ikke noe å gjøre med det. Du kan bare gå inn å slette den du har registrert hvis du vil det. Da klikker du på det grønne feltet (under "bildet" av boka) der det står boksamling vil det komme opp "fjern".

Hvis du googler boka Dolinskijs liv av Nikolai Leskov så vil du se at jeg har lagt den til i hylla her hos bokelskere.
Fint hvis du henger deg på min bok så blir vi flere som har den i bokhylla

Denne pocketboka kom jeg over ved en tilfeldighet, hadde hørt boktittelen før og derfor ble den med meg hjem.
Handlingen foregår i slutten av 1600 tallet i Trondheim. Der blir en liten nyfødt gutt funnet på en trapp av en gatepike som bor sammen med likesinnede i Verkhuset, som det ble kalt. Vi følger denne gutten som heter Adrian framover til han er ungdom.
Her får en et innblikk i den tids mennesker som ikke levde på solsiden, det er nesten som å lese en dokumentar. Koste meg med boka sammen med de menneskene i sine miljøer.
Med humor og alvor tegner forfatteren et usminket bilde av forholdene i denne fortellingen.

En roman om hverdagslykke

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis´ novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent.

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann.

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt.

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær.

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia.

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da.

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Agnes Ravatns debutbok

Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53".

Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad.

"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)

Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne.

"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge.
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)

Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?

Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben.

Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ...

Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig.

Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på.

Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?

"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!

For en flott bok! En liten perle, rett og slett. Julie er 19 år og skal bo i London en sommer. Her skal hun bo og jobbe på en restaurant sammen med Ida. Hjemme i Norge venter kjæresten Martin på henne. Sammen skal de bo i en leilighet på Torshov og studere juss. Hun skal bare få unna denne sommeren først, så er hun klar for det virkelige livet.

London er stort og annerledes. Engelsken er ikke så god, og det er veldig varmt. Når det viser seg at "restauranten" Julie skal jobbe på viser seg å være en geishaklubb, får hun hetta. Og alt begynner å føles feil. Sommeren i London, Ida, studiene, Martin... Hva er det hun egentlig vil?

Forfatteren får veldig godt fram hvordan det er å være ung og usikker. Jeg merker at jeg kjenner meg igjen. Man legger store, viktige planer for framtiden og lurer på om det er det riktige. Følelsen av å overbevise seg selv om det er dette man vil, om det er dette man skal. Den vonde magefølelsen man får når man blir med på noe man egentlig ikke har lyst til eller ikke føler seg trygg på. Følelsen av å ta valg som skjærer i hjertet og gjør en kvalm. Som man er sikker på når man bestemmer seg, men som gjør en usikker når det gjennomføres. Og selv om hele dette følelsesregisteret spilles av underveis i boka, føler man seg likevel trygg når siste side er lest. Det skal gå bra.

Vel verdt å lese.

Næmen hei. Jeg har bare skrevet et kapittel - omtrent 30 sider. Så det er jo ikke så mye å skryte av egentlig. :) Og det er jo faaaaaglitteratur dette da.

Definitivt en av mine yndlingsbøker. Hovedpersonen i denne boken sier: «Kreftbøker suger». Det stemmer overhodet ikke for dette vedkommende. Hazel Grace er 17 år gammel og har i flere år visst at hun skal dø. Hun har kreft i skjoldbruskkjertelen med spredning til lungene, og som følge av dette må hun gå rundt med en slange i nesa og en oksygentank på slep. At hun skulle treffe sin store kjærlighet på et møte i den lokale støttegruppen hadde hun aldri trodd. Gutten i hennes liv heter Augustus Waters og har mistet et ben i kreftkampen. Begge er fast bestemte på at de ikke skal være den tapre kreftpasienten som aldri slutter å smile eller klager til siste slutt. De vet begge hvor dritt kreft er, og hvor enda mer dritt det er at de har vært så uheldige å bli rammet av det. Og det må være lov å si høyt!

Så blir de forelsket, selv om hun nøler litt i starten. Hun vet ikke om hun vil slippe Gus så tett inn på seg når hun vet hun skal dø, hva da med sorgen hans når hun er borte? Men hun klarer ikke å la være. Kjærligheten deres er så fin, så ung, så vakker, så ekte. Dette er en bok som først og fremst handler om kjærlighet, ikke kreft, selv om den handler om det også. Den er morsom, fordi Hazel og Gus er morsomme. Og den trist. Veldig trist.

John Green skriver så levende og så bra som få personer mestrer. Jeg synes egentlig det er vanskelig å forklare hvorfor denne boka er så bra, den bør bare oppleves, for dette er virkelig en leseopplevelse av de sjeldne.

Noe merkelig foregår i Stockholm. Været er ubehagelig varmt og ting føles bare ikke normalt. Så skjer noe så sprøtt og så usannsynlig som at de døde våkner, gjenoppstår. Ikke som de klassiske zombiene vi kjenner til, men som forvirrede, skrøpelige sjeler som lengter hjem.

Vi følger et knippe mennesker som blir berørte av denne utrolige hendelsen. De har til felles at de alle har mistet noen, og må ta stilling til at personen de elsket er kommet tilbake. Konen, sønnen, bestefaren, barnebarnet – de fysisk til stede, men likevel ikke der, sammen med dem. Hvordan skal de takle dette? Og ikke minst, hvordan skal samfunnet takle dette? Leger og eksperter prøver å finne en forklaring på hvorfor dette har skjedd og på hvordan man skal håndtere de udøde, uten at de får det til. «Løsningen» blir å opprette et midlertidig boligkompleks som mest av alt minner om en konsentrasjonsleir.

Til tider er handlingen så skummel og ekkel at jeg måtte lukke boken. Det er grøssende og underfundig, det er originalt og smart. Lindqvist skriver om dette så realistisk og naturlig som om det skulle vært sant.