Jeg har lagt merke til at du leser mange bøker som ser veldig interessante ut, men som jeg går glipp av siden de ikke er oversatt til norsk. Men siden denne er oversatt, blir den føyet til lista mi over bøker som det kan være verd å snuse på ;)

Jeg har ikke lest boka, men kanskje du kunne satt på et spoliervarsel her siden du røper hva som skjer på slutten?

En klassiker innenfor naturalismen

Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)

(Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke.

"- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel").

Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke.

"Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

"Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike.

"- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122)

... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker".

Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke.

"Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser.

For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre.

I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ...

Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden.

I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand".

Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...

"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det.

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk.

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli så engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det uansett!

Nei, eg har papirutgåva i eit bind som også inneheld Fröken Julie.

Jeg har gitt terningkast 6 til 5 bøker i Juni:

• 80 romaner för dig som har bråttom
• 96 romaner för dig som fortfarande har bråttom
• 99 filmer du slipper se

Disse 3 kjøpte jeg meg på AdLibris, og synes de var så kule, så de beholder jeg.

• 100% bergenser - alt du ikke visste at du visste om Bergen
• 100% nordlending - en helvetes effektiv innføring i banning, drikking og subsidier

Disse 2 fant jeg i mammutkatalogen, og lånte på biblioteket.

Men er ikke han fyren i No Country for Old Men en sosiopat? Det kommer vel med jobben! - men nå gjør jeg det vanskelig igjen. The Joker er jeg imidlertid enig i. Som Kierkegaard vittig og jeg tror korrekt presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet. Jeg vil forresten anbefale Kierkegaard over Sartre any day!

Og Alex DeLarge er herlig, om enn jeg bare kjenner ham gjennom Kubrick.

Nei, du har nok rett hva angår Dorian Gray. Det er rart, jeg leste den for noen år siden, og av en eller annen grunn er det eneste jeg husker sitatene fra den. Men det handler åpenbart om en mann som kan leve og handle uten (iallfall umiddelbare) konsekvenser, slik som når typen i American Psycho dreper uteliggere for moro. Hva gjør det med et menneske? Ikke en eksistensialistisk skurk, men i det minste eksistensielt interessant. Et slags 'companion piece' er kanskje Fellinis La Dolce Vita. Kjenner du til den? Lettferdighet, dekadanse (da særlig aristokratiets), konsekvenser av et liv uten kanskje tilbørlig alvor og beslutning. Jeg reduserer en fin film ved å prøve å si noen ord om den, så jeg skal la være.

Har også disse (Thorkild Hansens trilogi) på ønskelista mi, fikk tak i en av dem på et biblioteksutsalg og har de 2 andre på huskelista på Sarpsborg bib.

Igår la jeg inn Prins Valiant album bind 1-40 på dansk som jeg kjøpte via QXL for noe av det jeg fikk igjen på skatten, ville ikke bare betale regninger. Ga 1000 kr for 40 album softcover, det er 25 pr stk + porto, når softcover full pris koster 65 minst, fant også ut hvor mange som har kommet ut hittil (73). Elsket de 14 som kom på norsk på 70-tallet, og leste ca 6 til på dansk senere. Har bestemt meg for å begynne å spare på dem nå som jeg fikk meg så mange på en gang, men skal låne den innb norske utg på biblioteket da det er div biografisk stoff og intervjuer i dem, finner de fleste på FrStad, Halden og Eidsberg (sjekket i går).

Når man tror at lykken finnes et annet sted ...

Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk.

Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ...

Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København.

" - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor.

Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende.

• Det handlar vel strengt tatt om å kome seg opp om morgonen.

Ho drikk og ser rett på meg.

• Eg har lese deg. Du skriv godt.

Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk.

• Og livet ditt?

Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

"Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ...

Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmonien, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ...

"Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman.

Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

Eksistensialisten som skurk, hmmm, nei det er ikke lett, for det meste eksistensialistiske/opprørske er jo satt i førsteperson. Det er mange tanker som må vises frem og overveies. En skurk er gjerne satt i romanen for å motarbeide protagonisten eller for å føre protagonisten frem til grensen, grensen av en selv og det en kan tåle (angst og overlevelse), men dette vet du naturligvis allerede, - du har lest bøker og sett film. Straks en skurk fascinerer oss har skurken antakelig beveget seg bort fra ren ondskap og ubetvilelig umoral (selv om jeg må si at jeg kan begeistres av slike idiotisk ondskapsfulle fyrer i 80-tallsfilm). De tvinner ikke barten, men følger sin egen moral, så å si. Ozymandias i Watchmen f.eks. Nietzscheanske skikkelser gjerne.

Men når du sier eksistensialist og forvirret, blir det flere muligheter, for da mener du vel egentlig nihilisten. Der kan du plassere The Joker eller noe litt mer blindt: Frank Booth i Blue Velvet. Jeg vet faen ikke hvorfor jeg ikke kommer på flere (trøtt og 25 varmegrader?), det er en nesten utømmelig kilde, men avhenger kanskje av hvor streng man vil være i utplukkingen.

Et nytt eksempel falt ut av kaninhatten: Dorian Gray.

Jeg har lest et par Sherlock Holmes-historier, men har ikke løpt inn i Moriarty ennå, så det kan jeg ikke svare på. Jeg tror likevel serien tok seg noen friheter da de skrev ham som en slags artig galning.

Jeg vet jeg gjør det vanskelig for deg, og det er ikke meningen. Hvis det er eksistensialistisk litteratur du er på utkikk etter, kan jeg vise til en liste jeg laget her på forumet for en hundre år tilbake da jeg var mer fjollete enn jeg er idag og leste litt for mye misantropisk litteratur. Som 'gode samfunnsborgere' er vel selv en antihelt egentlig en skurk, er han ikke, så hva er forskjellen? Neida. Men antihelten er problematisk, og det er dét som er fint. Her er en link, og bær over med den teite beskrivelsen:
https://bokelskere.no/lister/59707/

Ahab i Moby Dick? Men om han faktisk er en skurk, er en diskusjon i seg selv. Satan i Paradise Lost er kanskje det første eksempelet i litteraturhistorien (iallfall hvis vi utelukker Shakespeare, f.eks. Edmund i King Lear), men også der har vi mer en helt. Det beste eksemplet jeg kan tenke meg i farten er Kurtz i Heart of Darkness. Jeg kommer vel på flere etterhvert. Det kjeder meg at jeg ikke kommer i hug noen ferskere!

Men så er det et spørsmål om du leter etter rene skurker à la Moriarty eller antihelter à la Raskolnikov.

Ja, fint hus, der eg kjøpte både Keats og Shelley.

Her er det fortsatt valpen Emma som tar det meste av oppmerksomheten , men lese noe får en alltid til hvis en vil.Meldt litt dårlig vær så når Emma sover har jeg funnet frem "det som ventet meg"avParinoush Saniee.Gleder meg til å lese den, ser den har fått gode skussmål fra mange hold.Riktig god helg til alle bokelskere:-)

Amerikansk småby-feelgood

Nickolas Butler (f. 1979) debuterte med romanen "Shotgun Lovesongs" tidligere i år, og Pax Forlag står bak den norske oversettelsen av boka, som er i salg fra 7. august i år. Selv har jeg fått boka tilsendt fra forlaget i forkant av utgivelsen.

Av forlagets nettsider fremgår det at boka er under utgivelse i ti land, og at filmrettighetene til boka allerede er solgt til Fox Searchlight.

"Shotgun Lovesongs" handler om vennene Henry, Lee, Ronny og Kip, som har kjent hverandre siden de var barn. De har tilhørighet til småbyen Little Wing i Wisconson. Nå har de så vidt rundet 30 år, og livene deres har tatt nokså ulike vendinger. Henry er en tidligere rodeo-stjerne, som skadet seg for en tid tilbake. Hans liv har derfor på mange måter stoppet litt opp. Lee er en verdensberømt sangartist, som stort sett er på turné, men som pleier å lande på småbruket sitt i Little Wing når han har behov for å skjerme seg mot offentligheten. Debut-plata hans het "Shotgun Lovesongs" - derav tittelen på boka. Henry driver en gård og giftet seg for ti år siden med ungdomskjæresten Beth, som han i mellomtiden har fått unger med. Og Kip, som lenge har bodd utenbys, har kommet tilbake for å drifte den gamle mølla, som lenge har stått og forfalt.

Hver av kameratene og Beth, kona til Henry, veksler mellom å være jeg-person og forteller. Dette fortellergrepet, som er hyppig benyttet i samtidslitteraturen i dag, gjør at vi kommer veldig tett på hele persongalleriet. Kapitteloverskriftene angir hvem som er forteller - gjennom at forbokstaven i vedkommendes navn er nevnt.

"Vi inviterte ham til alle bryllupene våre; han var berømt. Vi sendte invitasjonene til plateselskapets skyskraper i New York City, sånn at de glorete, glimrende konvoluttene kunne bli videresendt til ham på turné - i Beirut, Helsinki, Tokyo. Steder utenfor rekkevidden av våre begreper og begrensede midler. Han sendte tilbake gaver i medtatte pappesker prydet med utenlandske frimerker - kostbare sjal og parfymer i bursdagsgave til konene våre, små utsøkte leker eller pynteting når barna våre ble født: rangler fra Johannesburg, matruskadukker fra Moskva, små silkesko fra Taipei. Noen ganger ringte han oss, med skurr og ekko på linja, og et kor av fnisende jenter i bakgrunnen, og alltid med en stemme som ikke hørtes så glad ut som vi forventet.

Det kunne gå flere måneder uten at vi så ansiktet hans, og så kom han hjem, skjeggete og dratt, med utmattelse, men også glad lettelse i blikket. Vi så at Lee nøt å treffe oss, å være blant oss igjen. Vi ga ham alltid tid til å komme seg før vi gjenopptok livet med ham, vi visste at han rengte tid til å bli nykter og gjenvinne balansen. Vi lot ham sove og sove. Konene våre lagde gryteretter og lasagne til ham, og salater og nybakt pai." (Henry - side 9)

Hvordan forholder man seg når en i vennegjengen har gjort en helt annen karriere enn resten? Når de som ble igjen preges av litt misunnelse ... For Lees jetsetliv i New York virker så forlokkende og spennende, og samtidig så fjernt. Lee blir på et vis et slags midtpunkt i kameratenes liv, selv om han for det meste er alle andre steder enn i Little Wing.

Vennskapet mellom gutta er sterkt, og de holder sammen i tykt og tynt. Underveis følger vi dem gjennom en del brylluper. Først er det Kip som gifter seg med Felicia, deretter er det Lee selv som gifter seg med filmstjernen Chloe - og til sist får også Ronny, han som trodde at livet egentlig var over, en sjanse på ekteskapsmarkedet. Mens altså Henry og Beth fremstår som selve inkarnasjonen på det perfekte ekteskapet.

Hva er det som gjør at noen forhold holder, mens andre ryker før man får snudd seg? På mange måter kan man si at dette er noe av essensen i hele boka. Hva er sann og ekte kjærlighet? Noe mye mer enn et øyeblikks tiltrekning, selvsagt. Men hva ER egentlig kjærlighet? Ja, hva er det som er viktig og som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt? Og tåler gamle vennskap virkelig alt? Også når gamle hemmeligheter graves frem? Og hvem har egentlig mest grunn til å misunne hvem når det kommer til stykket?

"Hva synes du?" sa hun til slutt og snudde seg mot meg.

Jeg snudde meg og gikk bort til henne, og skjønte akkurat der og da at vi allerede var begynt å bli eldre, at vi kom til å bli gamle sammen.

"Jeg synes du er vakker," sa jeg. Jeg kyssa henne.

"Hei, du - forsiktig med leppestiften," sa hun og klapset lekent til meg før hun trakk meg inntil seg igjen. Hun la haka på skulderen min, og sånn danset vi sakte på soverommet, med det slitte teppet under de velbrukte penskoene våre. "Jeg elsker deg," sa hun, "selv om du ikke er rockestjerne." (Henry - side 37-38)

Bokas språklige kvaliteter er gode, og jeg vil også anta at oversetteren har en del av æren for dette. Jeg opplever dessuten persongalleriet som meget troverdig fremstilt, og det tidligere nevnte fortellergrepet gjør at vi kommer tett inn på enkeltpersonene og får innblikk i deres ståsted i en liten by, hvor det egentlig skjer svært så lite. Kjønnsrollemønsteret i en småby som Little Wing er nok akkurat slik det fremstilles; et sted hvor menn er menn, og hvis viktigste egenskap er at de er i stand til å forsørge familien sin og ta vare på kvinner og barn. Tradisjonelle verdier står i fokus, og preger menneskene som lever der. I spenningsfeltet mellom dem som ble igjen og dem som dro, skal det vise seg at det ligger en hel del angst for endringer fra det vante og normale. Kjærlighetsforholdet mellom Henry og Beth er nydelig beskrevet, også når ekteskapet utsettes for prøvelser som ryster det i grunnvollene.

Det tok litt tid å komme ordentlig i gang med boka, men så snart jeg hadde vært gjennom et kapittel med hver av hovedpersonene, våknet min interesse for å lese videre for alvor. Etter at siste side var vendt, ønsket jeg mer. Det eneste jeg derfor beklager er at boka sluttet så brått, og at jeg gjerne skulle visst mer om hva som skjer i Little Wing. Kanskje kommer det etter hvert en oppfølger?

Entusiasmen din smitter så jeg får nesten lyst til å finne fram boka og lese på nytt, jeg også. Lenge siden jeg leste den, men husker den som veldig god. Takk for en inspirerende omtale!