Gufs fra den kalde krigen, norsk etterretning og Lund-komisjonen

Ett av sommerens leseprosjekter har vært å lese flere bøker av Roy Jacobsen. Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i lydbokutgavene av noen av hans eldste romaner, skjønt denne gangen lurer jeg på om jeg burde ha forholdt meg til papirutgaven. Hvorfor skal jeg komme tilbake til ...

Roy Jacobsen utga romanen "Ismael" i 1998, tre år etter at han var ferdig med en biografi (1985) om Trygve Bratteli (f. 1910 d. 1984), en sentral norsk Ap-politiker og også statsminister gjennom to Stortingsperioder (1971-1976). Det var nok ikke tilfeldig at denne boka kom akkurat da, fordi forfatteren kom borti mye overskuddsstoff om norsk etterretning og ikke minst Lund-komisjonens arbeid mens han jobbet med biografien.

Romanen "Ismael" handler om norsk etterretning under den kalde krigen. Hovedpersonen Tor har trukket seg tilbake på et lite småbruk, der han lever sammen med kjæresten Susi, som tidligere var prostituert. Det er et ganske brutalt og rått forhold mellom de to, som mer ser ut til å ha funnet en nødhavn hos hverandre enn noe som som kan ligne sann og ekte kjærlighet. Tor har en fortid innenfor etterretningstjenesten, og vi skjønner at han har hatt en høy stilling, inntil man ikke lenger hadde bruk for ham. Legenden Ismael både er og ikke er til stede i handlingen, og spørsmålet man kan stille seg er om Tor og Ismael egentlig er den samme personen.

Litt dramatikk blir det underveis, men det helt store blir det likevel ikke. Derfor blir det kanskje litt søkt å tenke på denne boka som en kriminalroman, tenker jeg. Underveis finner Tor tilbake til en datter som ikke ante at han var faren, og vi introduseres for en del personer i ulike roller i etterretningstjenesten. Sånn sett kan man si at det oppstår noen flere lag i historien, men uten at det virkelig tar av.

For meg ble dette en leseopplevelse helt på det jevne. Det er helt klart ikke denne romanen som vil bli stående blant Roy Jacobsens beste. Samtidig har Roy Jacobsen skrevet en roman om den kalde krigen som er litt annerledes enn det meste annet som er skrevet om temaet.

Vanligvis synes jeg Per Frisch er en flott oppleser, men her glitret han ikke. Derfor angrer jeg på at jeg ikke leste boka selv. Jeg utelukker heller ikke at dette kunne ha gitt meg en litt annen opplevelse av boka.

Om eksistensielle kriser og spaltede sinn

Hermann Karl Hesse (f. 1877 d. 1962) var både en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler (kilde: Wikipedia). Han mottok Nobels litteraturpris i 1946, og var for øvrig en prisbelønt forfatter (på den engelske Wikipedia-siden er hans priser listet opp). Han skrev 18 bøker i løpet av sitt liv. Jeg siterer fra den norske Wikipedia-siden (med mine kommentarer i kursiv):

"Hesses mest kjente litterære verker er Peter Camenzind (1904 - på norsk i 1979), Demian (1919 - på norsk i 1947), Siddhartha (1922 - på norsk i 1972), Der Steppenwolf, (Steppeulven) (1927 - på norsk i 1971), Narziß und Goldmund (1930 - på norsk i 1981) og Das Glasperlenspiel (Glassperlespillet) (1943 - på norsk i 1970). Hovedtemaer er selvrealisering, selvaktelse, selvrefleksjon og enkeltmenneskets «transendens», og bøkene preges av Hesses interesse for eksistensielle, esoteriske og mystiske temaer, samt av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I tillegg til de mer kjente romanene var Hesse også lyriker: Hans samlede dikt fyller mange hundre sider, men bare et lite antall er gjendiktet til norsk av André Bjerke, se litteraturlisten. (Min bemerkning: denne ligger på Wikipedia-siden.)

Hermann Hesse har hatt en sterk innflytelse på mange forfattere av senere generasjoner. Ikke minst Der Steppenwolf (Steppeulven) var en inspirasjonskilde for eksistensialister, og for beat-generasjonen og Storbritannias «sinte unge menn», slik blant annet Colin Wilson skriver i The Outsider. Etter Hesses død i 1962 og framveksten av en ny bølge av motkultur, først og fremst knyttet til hippie-bevegelsen, fikk Der Steppenwolf og de orientalsk-inspirerte verkene som Siddharta en ny renessanse."

Det er med mye ydmykhet jeg skriver om en roman som så mange har ment så mye om før meg. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg har skjønt alt - kanskje først og fremst fordi romanen er svært kompleks og inneholder mange lag, og nok derfor bør leses flere ganger før man i rettferdighetens navn feller en dom over boka i det hele tatt. Det som likevel overrasket meg er at boka ikke er spesielt tung å komme gjennom. Her vil det sikkert være ulike oppfatninger, men jeg opplevde at selve historien - eller plottet om man vil - er så fascinerende at boka nærmest ble en pageturner. Man må videre, videre, videre ...

I det prakteksemplaret av boka som jeg har hatt tilgjengelig - utgitt av Bokklubben i serien Mestermøter i 2008 og med flotte illustrasjoner av Gino Scarpa (født i Italia i 1924, og bosatt i Norge helt fra 1970) - har forfatteren selv gitt følgende råd i innledningen:

"Jeg kan og vil selvfølgelig ikke tvinge mine lesere til å forstå boken på den eller den måten. La enhver få det ut av den som passer best for ham, som han kan ha mest nytte av! Men det vil glede meg hvis riktig mange av dem kom frem til den oppfatning at riktignok er Steppeulvens historie en beretning om sykdom og krise, men ikke en sykdom og krise som fører til død og undergang, men til det motsatte - til helbredelsen."

Selve oppbyggingen i boka er et kunststykke i seg selv. Først presenteres vi for utgiverens forord, som også er en del av romanen. Utgiveren har i likhet med Steppeulven - eller Harry Haller - vært leietaker i samme hus, og fra denne posisjonen - som en nabo - har han kunnet betrakte denne noe merkverdige mannen på avstand.

"Allerede ved denne denne første samtalen, ved araucariaen, kalte han seg Steppeulven, og også det fikk meg til å ta avstand fra ham og føle meg litt urolig. Hva var nå det for et uttrykk? Men det var ikke bare tilvenning som etterhånden fikk meg til å godta uttrykket. Snart kalte jeg ham for meg selv, i mine egne tanker, overhodet ikke annet enn Steppeulven, og jeg kan fremdeles ikke tenke meg en mer treffende betegnelse. En steppeulv som hadde forvillet seg inn til oss, inn i byen, inn i hjorden - et mer slående bilde av ham kunne man overhodet ikke finne, av hans sky isolasjon, hans villskap, hans uro, hans hjemlengsel og hans hjemløshet." (side 29)

Fra side 39 i boka og utover presenteres vi for Harry Hallers opptegnelser, som en slags bok i boka. Og midt i Harry Halles opptegnelser møter vi "Traktat om steppeulven", som enda en bok i bok i boka. Her har traktaten til og med fått sin egen sidenummerering fra 1-43, før vi igjen føres tilbake til Harrys - eller Steppeulvens - opptegnelser.

Hvem er så Harry Haller alias Steppeulven? En svært dualistisk personlighet, skal det vise seg. I traktaten er dette beskrevet som følgende:

"Steppeulven hadde altså to naturer, en menneskelig og en ulvenatur. Det var hans skjebne, og det kan vel tenkes at denne skjebnen ikke var noe så helt for seg selv. Det skal ha eksistert mange mennesker som hadde meget av en hund eller rev eller fisk eller slange i seg, uten at de hadde særlige vanskeligheter på grunn av det. I disse menneskene levde mennesket og reven, mennesket og fisken ved siden av hverandre, og den ene gjorde ikke den andre noe vondt. Tvert imot hjalp den ene den andre, og i mangen mann som har drevet det vidt og blitt gjenstand for misunnelse, har det vært reven eller apen i høyere grad enn mennesket som har gjort hans lykke. Det er noe alle vet. Men når det gjalt Harry, forholdt det seg ikke slik. I ham løp ikke mennesket og ulven side om side, og enn mindre hjalp de hverandre. Nei, det var krig på kniven mellom dem, den ene levde utelukkende for å gjøre den andre vondt, og når det er krig på kniven mellom to i ett legeme og én sjel, da er det ikke godt å leve. Nå, enhver har sin skjebne, og lett har ingen det." (side 6-7 i traktaten)

Og videre på side 12:

"Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sitt mål, han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet. Nå ble det slik at ensomhet og uavhengighet ikke lenger var hans mål, men hans skjebne, hans fordømmelse, at trolldommen var gått i oppfyllelse og ikke lenger lot seg tilbakekalle, at det ikke lenger hjalp når han full av lengsel og god vilje strakte armene ut, beredt til å binde seg, beredt til fellesskap. Nå lot man ham være alene. For øvrig var det på ingen måte slik at menneskene hatet og avskydde ham. Tvert imot hadde han svært mange venner. Det var mange som satte pris på ham. Men det han fant, var alltid bare sympati og vennlighet. Man inviterte ham til seg, man skjenket ham gaver, man skrev hyggelige brev til ham, men ingen kom ham ordentlig nær, han ble ikke virkelig knyttet til noen. Ingen var villig og i stand til å dele hans liv. Det som nå omga ham, var den ensommes luft, en stille atmosfære som omverdenen gled bort i, en manglende evne til å knytte forbindelser som hverken vilje eller lengsel kunne gjøre noe med. Dette var et av de viktigste kjennetegn ved hans liv."

Harry Haller lever et dobbeltliv. På et vis preges han av sin borgerlige og intellektuelle bakgrunn, der han tilbringer så og si nesten all ledig tid med å lese, omgi seg med bøker, akademiske sysler - mens han selv skriver. På den annen side lever han som en outsider, helt på siden av samfunnet. Traktaten blir på et vis forløsende for ham, fordi gjenkjennelsen til hans eget liv er så stor. Til og med navnet hans er nevnt i traktaten, og man kan lure på om det fortellermessige grepet - at han finner denne - tilslører at han egentlig har skrevet den selv. I alle fall var det noen tanker jeg gjorde meg underveis i lesingen.

Etter hvert søker Steppeulven ut, og han gjør kur på to kvinner, samtidig som han har en svært løs forbindelse med Erika, kvinnen han møter svært sjelden og som han alltid kom opp i krangel med. I en slags drømmetilstand møter han Goethe, som han samtaler med. I en samtale med Hermine tilstår Harry at han egentlig er en Steppeulv.

"Hermine", sa jeg, "jeg har nylig opplevd noe virkelig fantastisk. Et ukjent menneske ga meg et lite hefte, et småtrykk av billigste sort, og i det sto en nøyaktig beskrivelse av hele min historie og alt som angår meg. Var ikke det merkelig?"

"Hva het det lille heftet" spurte hun lett henkastet.

"Det het Traktat om Steppeulven."

"Å, Steppeulv er storartet. Og du er altså steppeulven? Skulle det være deg det dreiet seg om?"

"Ja. Jeg er slik at jeg er et halvt menneske og halvt ulv, eller i hvertfall innbiller jeg meg at jeg er det."

Hun svarte ikke. Hun stirret meg granskende inn i øynene, så på hendene mine, og et kort sekund fikk hennes blikk på ny det dype alvor og den mørke lidenskap som det før hadde hatt. Jeg mente at jeg kunne gjette hennes tanker - nemlig om jeg var ulv til å kunne utføre hennes "siste befaling".

"Det er selvfølgelig bare noe du innbiller deg," sa hun og ble igjen munter og glad, "eller - om du vil - fri diktning. Men det er noe i det. I dag var du slett ingen ulv, men sist, da du kom inn i restauranten, som om du hadde falt ned dra månen, da var det noe av dyret i deg. Det var nettopp det jeg likte så godt." (side 133-134)

Og slik fortsetter dialogen dem i mellom om hva det vil si å være menneske og/eller et dyr - hvem er mest "riktige" når det kommer til stykket ... Og så begynner vår hovedperson å gruble over hva som egentlig er det sanne liv ... Er det å leve som en eremitt, forgapt i åndelige sysler, eller å delta i samfunnet som en "levemann"?

"Harry Haller hadde iført seg en flott forkledning som idealist og verdensforakter, som melankolsk eneboer og som dommedagsprofet, men i bunn og grunn var han en småborger som tok avstand fra det liv Hermine førte, som ergret seg over netter som ble kastet bort på kafé, og over pengene han sølte bort der, som hadde dårlig samvittighet og på ingen måte higet etter befrielse og fullendelse, men tvert imot følte en heftig lengsel etter de gode gamle dager da hans åndelige puslerier hadde atspredt ham og skjenket ham berømmelse. På nøyaktig samme måte lengtet avisleserne som han foraktet og hånte, etter den ideelle tid før krigen, fordi det var mer bekvemt enn å lære av det man hadde gjennomlidt. Fy pokker, han var til å brekke seg over, denne herr Haller! Og likevel klamret jeg meg til ham, eller til den larven av ham som det snart ikke var noe igjen av, til hans koketteri med det åndelige, til hans besteborgerlige redsel for det usystematiske og tilfeldige (som døden også hører til) og sammenlignet hånlig og misunnelige den kommende, nye Harry, denne beskjedne og komiske dilettant fra dansesalen, med det gamle, falske idealbildet av Harry hvor han i mellomtiden hadde funnet alle de fatale trekkene som hadde gjort ham så opprørt da han betraktet professorens Goethe-portrett ..." (side 156-157)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere, fordi de gode sitatene i denne boka er uten noen ende. De bare fortsetter og fortsetter. Mens Harry Haller selv kjemper en indre kamp om hvem han egentlig er, ja, hva han vil være ...

"Du har rett, Steppeulv, tusen ganger rett, og likevel må du gå til grunne. Du er altfor fordringsfull og sulten for våre dagers enkle, bekvemme verden som slår seg til tåls med så lite. Den spyr deg ut av sin munn. Du har en dimensjon for meget for den, Den som vil leve og nyte livet i dag, må ikke være et menneske som du og jeg. Den som krever musikk istedetfor støy, glede istedetfor moro, sjel istedetfor penger, ekte arbeide istedetfor mas, ekte lidenskap istedetfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden ..." (side 188)

Klimakset i boka er et maskeradeball som ender med Harrys vandring i Pablos magiske teater, der han kan velge hvilken virkelighet han ønsker å gå inn i. Eller som jeg leste et sted: Her får Harry møte sin egen sjels billedverden. Som rommet med påskriften "Opp til munter jakt! Alle biler er lovlig vilt" eller "Fabelaktig Steppeulv-dressur" - bare for å nevne noen. "Det var en pine å se i hvilken fantastisk grad denne ulven hadde lært å tvinge sin natur, og håret reiste seg på mitt hode", tenker Harry mens han ser på. (side 252) Men så snur det - og det er ulven som befaler og mennesket som må adlyde. Det blir en uhyggelig oppvisning, og Harry flykter - dypt rystet, og kanskje også renset? "Jeg innså at dette magiske teater ikke var noe rent paradis. Alle helveder lå under dets vakre overflate. Å Gud, fantes det da ingen frelse her heller?"(side 253)

"Fy pokker, så bittert lovet smakte. Jeg spyttet på Harry i speilet, jeg sparket løs på ham og sparket ham i småbiter. Langsomt gikk jeg bortover den rungende gangen, meget oppmerksomt betraktet jeg dørene som hadde lovet så meget vakkert. Det sto ingen innskrifter på dem lenger. Langsomt skrittet jeg forbi de mange hundre dørene i det magiske teater. Hadde jeg ikke vært på maskerade i dag? Det var gått hundre år siden. Snart ville det ikke finnes noen år mer." (side 272)

Helt til slutt fullbyrder han Hermines forutsigelse - og skjønner ikke før det er for sent hva han har gjort. Den bildeverden som det magiske teateret representerte har med ett blitt virkelig - i all dets gru ... Samtidig som Harry Haller kommer ut av det hele, renset og frigjort for tidligere tiders byrder, og kan - hvis han velger det - starte på nytt med blanke ark.

Hans H. Skei har i etterord i boka skrevet følgende:

"Gjennom et langt liv inntok Hesse outsiderposisjoner i forhold til forståelsesmåter og livsformer som var preget av to verdenskriger og en total omveltning av alle verdier. I en verden der han følte at han hadde mistet alle holdepunkter, søkte han - både blant ruinene av sitt hjemland Tyskland og sine egne personlige kriser - å holde fast ved enkeltmenneskets ukrenkelige verdiger. Han arbeidet ut fra personlighetskrisene, og transformerer med stort dikterisk overskudd, sine sammenbrudd til diktning." (side 289-290)

Mange av svarene på hvordan Herman Hesses litteratur må forstås, er å finne i hans livshistorie, fordi hele hans forfatterskap kan oppfattes som selvbiografisk, skriver Skei. Hesse vokste opp i et pietistisk hjem, hvis verdier han etter hvert skulle ta avstand fra. Likevel var det krefter og motkrefter i ham som han slet med resten av livet. Hans opprør kostet dyrt.

"Dype personlighetskonflikter, selvmordstanker, valget av livsveien der han inntok rollen som outsider, preget ham helt fra ungdomsårene. Bare ved å fri seg far etablerte mønstre og autoritære systemer kan mennesket vokse og utvikle seg, mente han, Gjennom kamp og trengsler - mens han arbeidet i bokhandel og leste verdenslitteraturen med særlig interesse for de tyske romantikerne - forberedte han seg til diktergjerningen. Debuten fant sted med en diktsamling i 1898, og gjennombruddet kom med romanen Peter Camenzind i 1904." (side 290-291)

Dype kriser preger persongalleriet i Hermann Hesses romaner, og i så måte er ikke "Steppeulven" noe unntak. I sitt forfatterskap søkte han innover mot "sinnets skjulte irrganger og mot det ubevisste", i sin desperate søken etter hva det ville si å være menneske - gjennom å finne svar på hva som former og skaper det. Det er det opprørske i "Steppeulven" som har gjort den til en kultbok for flere generasjoner av unge mennesker, presiserer Skei etterordet, før han avslutter med følgende på side 292:

"Steppeulven utforsker og utdyper mange ideer fra tidligere faser i forfatterskapet. Her er imidlertid dybdeboringen alvorligere og fortalt mer indirekte. Lag på lag av Harry Hallers bevissthet avdekkes for at denne "tilværelsens utledning" skal kunne forstås. Hesse stiller, i forhold til så vel tidens krise som Harrys personlige krise, spørsmålet om det ikke under gitte historiske betingelser og kulturelle forhold er mer edelt å bli psykotisk og ofre alle sine idealer enn å tilpasse seg de rådende forhold. Med sin motstand mot den moderne teknologi og de germanistiske og nasjonale strømninger i tiden, har Harry Haller en krevende utfordring, men med suveren kontroll og fortellerglede gjør Hesse beretningen om Harry Haller til en betydelig og viktig roman i det 20. århundre."

Oppsummeringsvis vil jeg si at "Steppeulven" er bemerkelsesverdig roman med mange lag, og hvor sitatfaktoren er stor - rett og slett fordi presisjonsnivået og bokas litterære kvaliteter går langt utenpå de fleste bøker. Måten plottet drives fremover på gjør boka nærmest til en psykologisk thriller. Ja, det er til og med et mord med i boka også. Gjennom billedspråket og symbolikken i boka, setter Hesse fingeren på mye av det som er galt i vårt samfunn, enten det handlet om 1920-årenes Europa eller dagens samfunn. Og der er vi ved kjernen av det som kjennetegner klassikerne i litteraturen: deres evigvarende gyldighet, utover sin egen tid.

Illustrasjonene i denne boka av kunstneren Gino Scarpa, som Nina Aspen har skrevet om helt til slutt, gjorde lesingen av boka til en ren fest! Et lite søk på Bokklubbens sider viser at Mestermøte-utgaven dessverre ikke er tilgjengelig for salg lenger. Det er synd!

Og helt til slutt tar jeg med et sitat fra Traktaten i boka (side 36), som sier noe om det å være menneske:

"Menneskets innerste bestemmelse trekker det i retning av det åndelige, trekker det mot Gud - dets innerste lengsel trekker det i retning av naturen, tilbake til moderen. Mellom de to kreftene svever dets liv i angst og beven. Det som menneskene nå og da forstår ved begrepet "menneske", er hele tiden bare et forgjengelig, borgerlig kompromiss. Enkelte av de mest brutale driftene blir tilbakevist og lyst i bann av denne konvensjonen. Det kreves en viss grad av bevissthet, dannelse og avbestialisering, en antydning av ånd er ikke bare tillatt, men endog obligatorisk. "Mennesket" ifølge denne konvensjonen er som ethvert borgerideal, et kompromiss, et engstelig og naivt-listig forsøk på å avvise de strenge fordringene både for den onde urmoder Natur og den besværlige urfader Ånd og å bo i den tempererte sonen midt mellom dem. Derfor tillater og tolererer borgeren det han kaller "personlighet", men utleverer samtidig personligheten til enhver "stats"-molok og spiller alltid de to ut mot hverandre. Derfor er det slik at den som borgeren reiser minnesmerker for i overmorgen, vil han i dag brenne som kjetter, henge som forbryter."

Her går det unna med "hvit panter" av Øystein Wiik. Den mannen er bare rå på krim, det er ikke et dødpunkt. Siste helg med ferie før jobb, hatt tre uker med fantastisk sommerferie, første gang på 20 år vi ferierer i Norge og så den sommeren! En fin sommer å skaffe seg hundevalp, vi har kost oss veldig og siden lille Emma sover mye har mamma fått lest masse , helt perfekt! God lesehelg til deg og håper på at du føler deg bedre:-)

Så bra!Kos deg meg katten og boka, den boka er skjønn!

Jeg har tidligere i år lest 3 bøker av Per Hohle,

• De endte på skafottet om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gamme l
  tid
• Skrømt
  og senest igår
• Folk og skrømt i Vassfaret

og er nå igang med Manndraperen i Nerdalsjuvet - Sagaen om Sevleguten og vil gjerne lese mer av ham, har reservert 3 bøker av ham til neste gang jeg skal til Fredrikstad bibliotek.

Også etter å ha lest fiskehistoriene i Folk og skrømt i Vassfaret har jeg tenkt å starte på Monsterfisk - fra myter til rekorder. I tillegg har jeg 8 småhefter med så og si bare lokalhistorie jeg skal lese på:

• Et vel og trivs vel 1 - om dyr og mennesker i Østfold- tradisjonen
• "Fra Elins verden" - En barndomsskildring fra Greåker i mellomkrigsårene
• Folkemedisin i Østfold - før og nu
• Frieri og bryllup i det gamle Østfold
• "En aasgaardsrei over byen" - Alkoholdebatt i Sarpsborg 1897
• Med lut og kaldt vann - Renhold og hygiene i gamle dagers Østfold
• "Bær ikke ut jula!" - Juleminner fra Rolvsøy i mellomkrigsårene
• Med riset bak speilet - autoritet og straff i den gamle skolen

Jeg har begge Roald Dahl bøkene for senere lesing sammen med de aller fleste av romanene hans på engelsk, har lest endel av dem på norsk som barn men ikke disse 2.

Selv om jeg har gitt terningkast 6 til 2 stk Prins Valiant denne måned, er fordi jeg har lest disse historiene før, denne gangen har jeg bare lest extramaterialet fra Thule forlag. Har startet å samle på Prins Valiant, kjøpte meg bind 1-40 på dansk for kr 1000 + porto på QXL da jeg fikk skattepengene, det har kommet ut 73 bind så langt, har tidligere lest ca 20 album ( de 14 på norsk og resten på dansk på 80-90 tallet). Det er bare gitt ut 42 album på dansk så de over nr 40 kjøper jeg på norsk, jeg kjøpte der 40 første på dansk siden de kostet kr 1000, mens 1-34 på norsk kostet 2000.

Av "vanlige" bøker har jeg gitt terningkast 6 til en bok Da Oslo holdt pusten - 25 dramatiske hendelser i hovedstadens historie.

DU VAR VINDEN
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!
(Olav H. Hauge)

Den YouTube-linken du delte er første del av episode to, tror jeg, og iallfall ikke første del av serien. Dette er første del, men kvaliteten var ikke noe spesielt bra, hverken på lyd eller bilde. Hvis du klarer å finne den på DVD et eller annet sted, ville jeg anbefale det, serien er verdt å kjøpe. Selv fant jeg ikke et sted jeg kunne kjøpe den.

Men! Hmmm, jeg legger merke til at de klippene jeg selv linket er på tilsammen 150 minutter, mens serien skal være hele 504 minutter. Jeg tror de 10 delene jeg linket bare er til første episoden. Men da kan du i det minste se om det faller i smak.

Den lydboken du delte var helt forferdelig, haha. Ikke bare monoton og uten noen slags innlevelse, men en svært anstrengt amerikansk aksent, det takler jeg ikke, det får jeg for vondt av.

En bok av Frankrikes moderne misantrop

Michel Houellebecq (f. 1956) er fransk forfatter, poet og filmregissør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte med romanen "Against the World, Against Life" i 1991, og har siden utgitt en rekke bøker. "Lanzarote" utkom i 2000.

Jeg har tidligere vurdert nettopp denne boka, for så å forkaste den - inntil jeg nylig ble gjort oppmerksom på at han er regnet som en betydelig forfatter innenfor nyere fransk litteratur. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var noen vei utenom ...

"Lanzarote" var bare en av tre bøker av Houellebecq jeg valgte å kjøpe. I tillegg havnet "Utvidelse av kampsonen" (1994) og "De grunnleggende bestanddeler" (1998) i handlekurven.

For øvrig er det grunn til å merke seg at Houellebecq er en omstridt forfatter på grunn av uttalelser som etter sigende har egget til rasehat, og han har blitt ansett som en del av et "nytt høyre" i Frankrike (kilde: Wikipedia). I dag lever forfatteren i et slags selvvalgt eksil i Spania etter å ha bodd flere år i Irland, og han skal visstnok nekte å ha noe med omverdenen å gjøre. Han skriver imidlertid fremdeles bøker.

"På ettermiddagen den 14. desember 1999 gikk det opp for meg at min nyttårsfeiring antagelig kom til å bli helt mislykket - i år også. Jeg tok til høyre i Avenue Félix Faure og gikk inn på det første og beste reisebyrået. Jenta bak disken var opptatt av en kunde. Det var en brunette med etnisk kjortel og piercing i det venstre nesebordet; håret var hennafarget." (side 7)

Bokas navnløse jeg-person ønsker å reise vekk, og han vil for all del ikke til et muslimsk land - med mindre det er sekulært. Tilfeldighetene fører ham til Lanzarote, en øy som til forveksling ligner et månelandskap. "Dessverre ble alt som var vakkert på øya, ødelagt i årene 1730 til 1732 av en rekke sjeldent voldsomme jordskjelv og vulkanutbrudd. Muligheten for kulturturisme er altså lik null."(side 15)

Jeg-personen fnyser av de to turistattraksjonene som er å finne på øya; en kaktushage og en nasjonalpark uten levende dyr eller planter. Men noe skal man jo finne på som turist ... Riktig fornøyelig er forfatteren når han lar jeg-personen harsellere over norske turister, engelske turister, franske turister osv. Jeg humret og lo meg gjennom noen herlige passasjer med mye fandenivoldsk humor.

Men så flatet det hele ut i nokså deltaljerte beskrivelser av syden-sex, idet hovedpersonen forfører - eller lar seg bli forført - av to lesber i reisefølget. Da mistet boka fullstendig sjarmen for mitt vedkommende. Dersom boka ikke hadde vært så syltynn - bare 75 sider - vet jeg ikke om jeg hadde giddet å lese den ferdig.

Min konklusjon etter å ha lest denne boka er at første halvdel er morsom - nesten litt Bukowski-aktig i sin fandenivoldskhet - mens siste halvdel ødela helhetsinntrykket. En nokså middelmådig leseopplevelse for min del. Kanskje har jeg misforstått hele bokprosjektet, som er en protest mot alt og alle ... ?

Helt til slutt ønsker jeg å sitere Fredrik Wandrup, Dagbladet (sitat fra bokas smussomslag):

"Lanzarote skildrer på en fortreffelig måte en samtid der lidenskap er forvandlet til perversjon og ligner mer på tidsfordriv enn på en genuin søken etter skjønnhet og sannhet. Houellebecq er og blir Frankrikes moderne misantrop."

(Misantropi = hat eller mistro overfor menneskeheten, eller en tendens til å mislike og mistro andre mennesker)

Ja, slik kan det nok også sies ...

Jeg er veldig uenig, og jeg vil også veldig gjerne gi uttrykk for det.

La meg først si at denne romanen kanskje er blant de jeg har brukt lengst tid på å lese, med pustepauser et halvt år. Altså, jeg mener ikke at jeg har lest den så overdådig nøye, men at den var et helvetes slit. Første del kom jeg meg nesten ikke forbi. Men som med Moby Dick og en del andre mursteiner: tålmodighet er en dygd, og kampen med Stendhal var uten tvil verdt strevet da jeg hadde brutt gjennom de mørnende, tilretteleggende partiene, og begynte på romanens andre del, som til gjengjeld bare tok meg en tre-fire intense dager på hytta.

Du skriver at romanen er «Interessant, naturligvis». Jeg har lært meg til at dette er blant det verste man kan si om litteratur, eller om noe som helst. Det jeg mener er at folk bruker betegenelsen om noe de avskyr. «Werther er alt for sentimental for meg, men den var interessant, da» (dette har jeg hørt oftere enn jeg liker, akk og akk). «Interessant». Det betyr aldri noe godt. Det betyr: «dette bryr jeg meg ikke om», m.a.o.: «dette interesserer meg ikke», m.a.o. at det å si at en roman er 'interessant' betyr overført at den ikke er det. Det betyr alltid dét, også når du bruker det her.

Jeg tviler på at det er fordi jeg er en 'feinschmecker' eller 'forståmegpåer' at jeg liker denne romanen, selv om jeg nok tror jeg må ha forstått den bedre enn deg. Du kaller karakterene for 'tegneseriefigurer', og det virker ikke som du mener dette positivt. Betegnelsen din har likevel noe for seg. Jeg antar at ett av romanens poenger er at Julien er ung, at han har lest for mye (kanskje tar jeg feil på dette punktet, jeg husker ikke), at hans drømmer om militærtjeneste, heltedåder og kurtisering av adelige frøkener nettopp er drømmer, og videre at de tingene han foretar seg – i likhet med Don Quijote – ikke er proporsjonalt med virkeligheten, med verdens prosa (men her går det også andre veien: den gangen han ikke oppdager konspirasjonen). I dette har vi også ambisjonene og idealene hans (i arv etter revolusjonen, romantikken og Napoleon) som gnisser mot borgerskapet, adelen, materialisme, som ønsker opp og frem og bortenfor, men som samfunnet er for stivnet og bornert til å muliggjøre. Som Adorno skriver i et essay: romanens sanne gjenstand har siden Fieldings Tom Jones «vært konflikten mellom det levende menneske og de forstenede forhold», og slik er det utvilsomt også her. Stendhal var ikke først med å uttrykke slike idéer i litteratur (Rousseau, Goethe og Fielding for å nevne noen), men romanen hans har uansett hatt innflytelse.

Du har rett, Julien og Mathilde oppfører seg noe rart; det er intriger og dueller og voldsomme følelser, men som Kierkegaard presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet, og Mathilde kjeder seg som bare juling; og blandet med Juliens personlighet .. ?

Et ordentlig eventyr på et litt hverdagslig vis, kan man kanskje si, men jeg vil ikke høres alt for mye ut som en fyr i en kinokø. En selvmotsigende påstand? Jeg antar denne selvmotsigelsen viser til romanens ironi, jf. det jeg skrev ovenfor angående Quijote. For romanen er morsom, og vi er ment å le. Julien Sorel er både noe latterlig og noe beundringsverdig, om enn kanskje beundringsverdig en halslengde for sent. Jeg liker å lese om fjols som likevel på et vis er noe klokere enn samfunnet. Og Stendhal klarer å skrive dette på en måte som både er øm og lattervekkende, som hverken får oss til å kaste stein eller felle tårer, samtidig som man ikke kjeder seg – iallfall jeg. Jeg sitter ikke og ler, men jeg har alltid et smil.

Jeg gidder ikke å kommentere språket og det som kalles det psykologiske i romanen. Jeg syntes den var saftig og fin og øm, i det minste når fortellingen og forviklingene begynte å rulle. Kurtiseringen av Mathilde er noen virkelige flotte kapitler, når Julien gjør 'det eldste trikset i boka' (ifølge amerikanske highschool-filmer) og spiller uinteressert i henne for å gjøre henne forelsket i ham. Dette var romanens høydepunkt for meg. Jeg vil nesten påstå – men tar antakelig feil i å gi Stendhal all æren – at disse passasjene muliggjorde f.eks. På sporet av den tapte tid.

Takk! Ja, den der utgaven fra Thorleif Dahls kulturbibliotek var den som slo også meg når jeg satte meg ned og gjorde litt research. Jeg skal prøve å lete opp denne på universitetsbiblioteket, kanskje være så dristig å kjøpe den hvis jeg ikke finner den der. Men jeg husker at de der Thorleif Dahls-bøkene tidligere har gått hardt ut over en allerede ganske luftig studentlommebok (450 kr for en bok på 90 sider f.eks.). Det vil ta en stund før jeg får tak i boken, men jeg skal prøve å huske å skrive noen ord om den.

Som vi begge har vært inne på finnes det ikke noen bevart nedtegnelse gjort av Polo selv, bare omskrivinger og gjenfortellinger, men ved å gå så langt tilbake som mulig, kan det i det minste hende at det man finner er basert på samtaler eller gjetord fra Polos egen levetid, kanskje skrevet i direkte kontakt med ham. Det jeg ikke orker er idéhistoriske anakronismer, hvis du forstår hva jeg her sikter til, f.eks. marxistiske bønder i Kong Arthurs' England (som Monty Python gjør narr av i en deilig sketsj), og jeg ser for meg at det kan være stint av slike i moderne gjenfortellinger. Og alt får en ekstra sjarme ved å komme fra en annen tid, særlig slikt som er ment å være sannferdig (med mindre det er rasistiske familieleksikoner fra før krigen, et par slike har jeg arvet).

Enig her også, rørte meg denne Ove:-)skjønn bok, les,les

Vitne til et vennskap i vekst

Jeg leser alt jeg kommer over av som er ført i pennen av Paul Auster, selv om jeg har opplevd ham som noe varierende i årenes løp. Denne lille boka, som inneholder brevvekslingen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee gjennom en fireårs-periode, åpnet også øynene mine for hvilken formidabel forfatter Nobelprisvinneren Coetzee er. Jeg har dessverre ikke rukket å lese så mange av hans bøker, og det skyldes mer tilfeldigheter enn noe annet (jeg har flere uleste bøker i bokhyllene mine).

I alle fall - Paul Auster (f. 1947) vokste opp i en sekulær jødisk familie i USA, og har i årenes løp utgitt i overkant av 20 bøker. Det kanskje færre kjenner til er at han også har skrevet filmmanus til en rekke filmer samt at han også har gjort seg bemerket innenfor essay-genren så vel som lyrikk. Han betraktes som en postmodernist. (Jeg har omtalt en del av hans bøker og filmer på bloggen min.)

J.M. Coetzee (f. 1940) er født og oppvokst i Sør-Afrika, men bor i dag i Australia. Han mottok Nobels litteraturpris i 2003, og han har utgitt nesten 30 bøker i løpet av sin forfatterkarriere. Andelen av essays og sakprosa er nesten like stor som hans produksjon av skjønnlitterære bøker. I Norge er han kanskje mest kjent for romanen "Vanære" (1999), som også er filmatisert, og kanskje også "Før barbarene kommer" (1990) for alt jeg vet (begge er 1001-bøker).

Når to så vidt profilerte forfattere begynner å brevveksle, har det formodningen mot seg at de snakker om uinteressante ting. Tvert i mot - her diskuterer de alt fra ulike utfordringer i forfatteryrket, f.eks. i forhold til skrivesperre, hvordan man forholder seg til hatefulle kritikere, hvor man henter inspirasjon - til de store spørsmålene som Midtøsten-konflikten, den som foregår mellom israelere og palestinere, menns forhold til sport osv. Det trekkes paralleller til apartheid-regimet i Sør-Afrika, som i all hovedsak var en intern konflikt, og det stilles spørsmål ved om det er likhetstrekk i forhold til det som pågår i Israel, der araberne i all hovedsak er segregert fra den jødiske befolkningen, men hvor konflikten som sådan handler om mengder av fientlig innstilte nabostater, stadig tilbakevendende kriger, okkupasjoner osv. Og de diskuterer vennskapets natur - særlig det mellom menn.

Hva er et vennskap? Og hva skiller menns vennskap fra kvinners vennskap, for ikke å snakke om vennskap mellom mann og kvinne? Handler det kun om fravær av erotikk? Og hvordan bindes menn sammen i vennskap - menn som kanskje aldri snakker om følelser og i særdeleshet ikke om følelsene de måtte ha for hverandre (annet enn i hverandres begravelser og i nekrologer)? Hva skiller et virkelig vennskap fra et mer platonisk bekjentskap? Kanskje handler det rett og slett om beundring? Beundring og en følelse av anerkjennelse? Som kvinne undrer jeg meg likevel over at et vennskap mellom menn skal være så totalt annerledes enn vennskap mellom kvinner, fordi jeg vil hevde at virkelig gode vennskap mellom kvinner også handler om anerkjennelse (kanskje mer enn om beundring, riktignok), om en følelse av å være interessant for den andre. Vennskap som ikke inneholder denne ingrediensen, vil før eller siden avgå ved døden. Et vennskap gjerrig på anerkjennelse vil dø før det i det hele tatt har muligheten for å bli født.

"Vennskap er gode manerer, vennlighet, følelsesmessig stabilitet. Venner som roper og skriker til hverandre, forblir sjelden venner. Ektemenn og hustruer som roper og skriker til hverandre, forblir som regel gift - ofte lykkelig gift." (sier Paul Auster i et brev til J.M. Coetzee i juli 2008 på side 12)

Om det ikke lykkes noen av gutta å gi en fyllestgjørende definisjon på hva vennskap mellom menn egentlig er i bokas innledning, bør i alle fall ingen være i tvil om at det vi som lesere er vitne til i boka "Her og nå" er nettopp utviklingen av et vennskap, fra dets spede begynnelse og til et sterkt vennskap vi skjønner har nok i seg til å vare livet ut. Det handler om nysgjerrighet, respekt, anerkjennelse, gjensidig beundring, varme og kjærlighet. For varmen strømmer gjennom brevene. Jeg som leser kunne kjenne det på kroppen. Selv når de diskuterer Israel-Palestina-konflikten, hvor det tidvis sitrer litt når sterke meninger utveksles, merker vi respekten og nysgjerrigheten i forhold til den andres synspunkter. Og det er noen riktig spenstige meninger som utveksles!

Både Auster og Coetzee er langt på vei enige i at det var en feil beslutning å reparere konsekvensene av Holocaust med å opprette en stat for jødene i Midt-Østen. Det kunne ikke skape annet enn ufred, og dessuten var det urettferdig for de palestinerne som faktisk bodde der fra før av, og som ble jaget på flukt. Samtidig erkjenner de at det er for sent å snu - selv om Auster leker med tanken på å gi jødene staten Wyoming i USA som erstatning for Israel - siden det bor så få der fra før av. Ekstraordinært interessant er derimot Coetzees svar til Auster på side 159-160:

"Det palestinerne trenger, er en mann som er raus nok til å si: "Vi har tapt, de har vunnet, la oss legge ned våpnene og forhandle frem de beste overgivelsesbetingelsene vi kan, og ikke glemme, hvis det er noen trøst, at hele verden vil se på." De trenger med andre ord en stor mann, en mann med visjon og mot, til å tre frem på scenen. Men hva mot og visjon angår, later dessverre de palestinske lederne vi hittil har sett, til å være noen puslinger. Og skulle det ved et lykketreff dukke opp en frelser blant dem, ville han nok snart bli plaffet ned.

Kanskje er tiden inne til at Palestinas kvinner overtar tøylene.

Etter å ha sagt det jeg har sagt om palestinerne, må jeg videre si at det er noe så stygt i måten israelske regjeringer har oppført seg på - demokratisk valgte regjeringer, som styrer med støtte i en føl grunnlov som aldri vil bli endret annet enn ved ikke-konstitusjonelle midler - at det vrenger seg i en. Det finnes bare ett ord som kan beskrive det som nylig er gjort i Libanon og Gaza, og det ordet er schrecklich. Schrecklichkeit: et stygt, hardt ord - et hitlersk ord - for en stygg, hard, hjerteløs måte å behandle folk på. For dem av oss som heller til den dypest sett progressive oppfatning at historien gir lærdommer vi bør merke oss hvis vi ønsker å bli bedre mennesker, melder følgende spørsmål seg: Hva har Israel lært av historien?"

Når forfatterne diskuterer skjønnlitteraturens kår i dagens samfunn, uttaler Coetzee i et brev til Auster i 2010 følgende på side 179:

"Stilt overfor valget mellom å lese en gjennomsnittsroman og å rake løv i hagen, ville jeg nok velge å rake løv. Jeg har liten glede av å konsumere romaner; og - hva viktigere er - jeg tror likegyldighet til det å lese skjønnlitteratur for fornøyelsens skyld, griper stadig mer om seg."

Det er mulig at forholdene i andre land har kommet lenger enn i Norge, men selv blir jeg nesten litt deprimert når jeg ser hvordan krimbøker, og i særdeleshet dårlige krimbøker, selges som "hakka møkk". For ikke å snakke om hvordan lettbent underholdningslitteratur markesføres både som mesterverk og annet, i form av direkte villedende reklame. De virkelig gode bøkene forsvinner i mengden av dette. Men den diskusjonen skal jeg la ligge nå.

Jeg kjenner fra før av til Paul Austers store lidenskap for film, og det er rett og slett moro å notere ned noen av filmene han kommer inn på, med tanke på selv å spore dem opp etter hvert. Hans lidenskap for noir-filmer er velkjent for fansen hans.

Fikk vi vite noen av forfatternes innerste hemmeligheter? Nei, her var det svært lite materiale for skandalepressen. Når det er sagt byr de rikelig på seg selv. Som at begge - og Auster i særdeleshet - er sportsidioter, at ingen av dem egentlig er glad i sporte selv, at Coetzee sliter med søvnproblemer på grunn av all reisingen og jetlag´ene, at de begge er gift med bemerkelsesverdige kvinner, at alderen trenger på ... Auster er nok den av de to som byr mest på seg selv, og mange av temaene han drodler rundt kunne han godt ha skrever essays om. Humoren - den varme humoren - ligger der hele tiden, og den med alderen større selvinnsikten og evnen til å ironisere over seg selv. Jeg humret og lo av flere av passasjene underveis. Og bakom alt lurer selvfølgelig spørsmålet: Visste de at dette skulle bli bok mens de brevvekslet med hverandre? Tenkte de tanken? Er det derfor de holder igjen? Eller er dette bare rett og slett kjennetegnet i et typisk mannlig vennskap - at man holder sine innerste hemmeligheter for seg selv? Uansett hva svaret måtte være - jeg storkoste meg med boka, som ga meg muligheten til å bli bedre kjent med disse to forfatterne som jeg har stor beundring for!

Boka er et must for alle som har et forhold til Paul Auster og J.M. Coetzee!

Det finner en utg til salgs på QXL, Marco Polo for kr 60 + porto. Har kjøpt bøker av selgeren karlfrode før, så han har mye spennende.