Jeg har nå lest hele boken, men har lite å si om den. Jeg er vel litt enig med alle de gode kommentarene under. Så takk for følget, lesesirkelen gjør absolutt leseopplevelsen bedre.

Det greieste er vel å søke hjemmefra. Man kan jo låne/bestille lydbøker fra hele Norge. Jeg lånte bl.a. flere Dickens når vi hadde felleslesing. Tror de ble utlånt fra Nasjonalbiblioteket. Mener også at jeg har lånt lydbøker fra fylkesbibliotekene.

Helt enig, synes ikke noe særlig om denne, fenget meg ikke, synes aldri det var et hint av spenning, nei dette var labert som du sier.

Av og til lønner det seg å ta en pause fra ei bok noen måneder for så å prøve på nytt. Jeg deltok på felleslesingen av del 1, mens del 2 ble utsatt og har blitt lest de to siste ukene. Jeg er usikker på om det har med meg eller boka å gjøre, men del 2 fenget absolutt! Jeg satte pris på både galskapen og satiren, og synes avslutningen fikk samlet trådene. I likhet med Ingunn, så kan jeg tenke meg å lese den en gang til. (Men tror jeg vil vente litt.) Det er så mye i denne boka at jeg er sikker på at jeg vil finne nye ting ved neste gangs lesing, og sikkert også om det blir flere ganger :))

Høydepunktet i del 2 synes jeg var festen hos Satan. Ser av engelsk wikipedia at den var inspirert av en vårfest ved den amerikanske ambassade, hvor Bulgakov var gjest:
The spring festival Ball at Spaso house

Oppdaget at låneperioden for biblioteksboka går ut i morgen og ikke kan forlenges, så jeg måtte forsere lesingen litt. Og fra kapittel tre var det heldigvis slutt på lange transportetapper - her var det som flere har nevnt, mye som skjedde på en gang, og noe forvirrende å få med seg alt.

Jeg merket meg også sitatet fra Rastignac om at det her ble begått bare usle forbrytelser og at det var mer storhet over Vautrin. Jeg skumleste litt fra wikipedia-lenken som Anniken L delte med oss (takk for den), og fant der en oversikt over hvor ofte de ulike personene dukker opp i Balzacs store verk. Ut fra det som sto der, kunne jeg ikke finne ut om Vautrin opptrer flere steder, men navnene han bruker er gjengitt: Jacques Collin, Abbe Carlos Herrera og Dødens overmann. Rastignac går igjen i 28 verk, og opptrer som student, dandy, finansmann og politiker. Slutten på boka synes jeg ble en tvetydig cliffhanger, men jeg tror ikke jeg kommer til å utforske nærmere hvordan det går med Rastignac.

Vet ikke helt hva jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, men den tok seg opp såpass i andre halvdel at jeg ikke synes det var "bortkastet" lesing, selv om det nok ikke blir noen favoritt. Hvis det er farsrollen Balzac vil si noe om, så er det kanskje at "curlingforeldre" kan skape følelsesmessig avstumpede og samvittighetsløse mennesker? Som den rake motsetning til far Goriot har vi herr Taillefer som ikke vil kjennes ved sin datter Victorine før sønnen er død. Og Victorine er snill og føyelig og takknemlig - hun er jo heller ikke blitt bortskjemt av sin far...

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv!

Har du fremdeles ikke hørt om Agnes Ravatn, sier du? Er det mulig? Hun som har vunnet bokbloggernes romanpris 2013 for "Fugletribunalet" nylig og gode greier! (Hun fikk også P2-lytternes romanpris 2013 for denne boka, og konkurrerte for en stor del mot de samme forfatterne der som hos bokbloggerne.)

Jeg sier det med det samme: i høst kommer det til å blåse en Ravatn-vind over bloggen min! For ikke bare har jeg lest hennes siste bok "Operasjon sjølvdisiplin" - hylende morsom, kan jeg allerede nå røpe - men jeg har også to til liggende på vent; "Veke 53" (roman som utkom i 2007) og "Folkelesnad" (essay fra 2011). Agnes Ravatn er nemlig en ny(oppdaget) stemme i det norske litterære miljøet i Norge - kanskje mest kjent for sin skarpe og vittige penn som essayist, men nå altså også som romanforfatter!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Siden har hun nesten hvert eneste år kommet ut med en ny bok. Essayet "Operasjon sjølvdisiplin" er den sjette bokutgivelsen i rekken. Og - bare for å ha nevnt det også - hun har fått flere priser enn antall bøker hun har utgitt. Bokbloggerprisen er nemlig den syvende i rekken i følge Wikipedia (som jeg tidligere i dag oppdaterte selv).

"Operasjon sjølvdisiplin" består av en artikkelserie som har vært trykket i dag og tid". For å sitere bokas baksidetekst:

"Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorte."

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men likevel innser at du treng hjelp."

Stikkordet i boka er selvdisiplin, som av forfatteren defineres på følgende måte:

"Det er evna til å motstå kortsiktige freistingar for å kunne oppnå langsiktige mål, og evna til å overvinne uønskte tankar, kjensler eller impulsar." (side 11)

Hvordan skal det gå med det moderne mennesket når vi ikke klarer å tenke ferdig en tankerekke, se et TV-program eller lese en artikkel på nett, uten at vi "må" sjekke Facebook, se hva som tikket inn på smartphonen akkurat, "multitaske" på minst tre medier samtidig osv.? Bare for å ha sagt det først som sist: begrepet multitasking har for lengst avgått med døden. Det er ikke mulig å multitaske! Ikke uten at det ikke blir noe som helst ut av det du driver med - med mindre en av tingene er automatisert.

Ravatn radbrekker det meste av det som er blitt presentert i selvhjelpslitteraturen de siste årene, og hun innfører et (for meg - og jeg har lest et helt arsenal med selvhjelpsbøker i mitt liv!) helt nytt begrep: viljestyrkemuskel-tretthet. Jada, man kan sikkert trene opp evnen til å treffe kloke beslutninger på løpende bånd, men det er en grunn til at f.eks. Barak Obama bare har to farger på dressene sine! Det er for å minimere antall beslutninger på ting som ikke betyr så mye. Og det er en grunn til at nordmenn - som bor i et av verdens rikeste land, blant dem med høyest utdannelse, og hvis befolkning leser mer (les: er mer intellektuelle) enn de fleste andre osv. - er storforbrukere av Grandiosa. På slutten av dagen er nemlig viljestyrkemuskelen så svekket at vi nærmest er ute av stand til å treffe fornuftige beslutninger, og hopper på det som synes mest kjent (og trygt?). Da er vi nemlig egoutladet!

På side 39 kommer Ravatn med et råd som kan snu opp-ned på de fleste tilværelser:

"Gåta er: Korleis spare på kreftene slik at dei held heile dagen gjennom? Eg klarer ikkje vente, og avslører svaret med ein gong: Trikset er altså å gjere krevjande handlingar om til vanar. Det vil seie automatiserte handlinger ein gjer utan først å måtte kjempe ein indre kamp: "Skal, skal ikkje?"

Planlegging er det andre saliggjørende - og kanskje kjedelige? - trikset. Sett av en planleggingsdag og vær klar med notatblokka! Det er noe med nedskrevne mål og arbeidsoppgaver. Det forplikter litt mer enn når planene bare svever uforpliktende rundt i et trøtt hode. Dessuten bør man kutte ned på antall avgjørelser. Spis det samme til frokost hver dag, heng klærne du skal ha på deg neste dag over en stolrygg. Osv. Hvis du i tillegg klarer å bestemme deg for at du ikke skal lese en eneste e-post før lunch, og utnytte den beste tiden du har på døgnet maksimalt, har du kommet langt!

Mange sliter med prokrastinering. Definisjonen på dette er følgende:

"Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve." (side 69)

Mange prokrastinører tror at grunnen til at de utsetter oppgavene er fordi de er så perfeksjonistiske. Det mener Ravatn bare er tull, og så snart man innser at prokrastinering ikke handler om perfeksjonisme, er det mulig å få gjort noe med sin egen aktive utsettelse. Prokrastinering handler derimot om svak disiplin, svak motivasjon og manglende impulskontroll. Egentlig er prokrastinering en mild form for angstrespons, men på et mildere trusselbilde enn fight-or-flight-responsen vanligvis utløses på. Ravatn har en hurtigguide for hvordan man kan unngå aktiv utsettelse. En oppgaveliste er blant virkemidlene, og her bør man bryte ned oppgaven i så mange små oppgaver som mulig. Deretter bør man bestemme seg for å jobbe i 25 minutters-bolker med 5 minutter pause mellom slagene. Hvis det er mulig - steng internett! Rydd pulten! Ikke vent på at du skal bli motivert - bare begynn med en gang! Gjem smarttelefonen din, og slå for all del av alle varslingssignaler om at ny e-post eller sms har ankommet. Aldri prøv på multitasking! Og unngå helvete heller-tankegangen - altså at et lite glipp gjør at du gir opp alt. Og kanskje sist, men ikke minst: ta deg skikkelig fri når du har fri, slik at du kan nyte fritiden 100 % og være ordentlig uthvilt til neste dag!

"Dersom ingenting av dette hjelper: Tenk på nokon som har døydd, og tenk kor urettferdig det er at den personen døydde, mens du fekk leve - og sjå kva du bruker livet ditt til! Kattevideoar!!" (side 75)

Ravatn er også innom den berømte marshmallow-testen, som alltid har blitt tolket slik at de barna som ikke spiser marshmallowen, men som klarer å vente i et kvarter og derfor blir belønnet med en til, er dem det kommer til å gå best med her i livet. Men hva om det er andre grunner enn manglende evne til behovsutsettelse som gjør at noen barn velger å spise marshmallowen umiddelbart? Manglende tillit til voksenpersonene man har rundt seg for eksempel? Derfor: ikke prøv denne testen på dine egne barn. Det kan hende at det eneste du avslører er at barna dine ser på deg som en løgnaktig og ustabil tulling!

Foruten at Ravatn er innom både IKEA-marerittet i kjøkkenavdelingen (der faren for viljestyrkemuskel-tretthet og ekteskapshavari er overhengende), kommer hun også inn på noe av det som går som en rød tråd gjennom det meste av selvhjelpslitteraturen, nemlig "optimalisering av selvet". Men hvor mye samfunnsengasjement og klimaengasjement kommer det ut av at alle sitter og mindfulnessmediterer dagen lang, og retter blikket innover seg selv? Ja, hun bare spør!

Dette og mere til får du servert i Agnes Ravatns hylende morsomme essay "Operasjon sjølvdisiplin"! En fornøyelig og fandenivoldsk bok om hvordan du kan klare å overleve i en verden full av fristelser, med så mange valg at selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. Sjelden har jeg kost meg så til de grader med en bok som denne! Det sier kanskje mer om bøkene jeg vanligvis leser (om verdens alvor, om dysfunksjonelle familier, om kriger og elendighet, for ikke å glemme alle bøkene om hvordan bli en bedre utgave av seg selv ... osv.), men ikke alt! "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Og er du i tvil - slå opp på side 101 i boka neste gang du er innom en bokhandel, og kjenn etter om noen av de 30 tipsene som er nevnt, treffer deg som et knyttneveslag i magen. Da vet du nemlig at du er i målgruppen for boka! Og dersom du er blant dem som tenker at summen av laster er konstant, så må du faktisk tenke om igjen. Det ene har nemlig en tendens til å dra det andre med seg. Dersom du derimot gjør noe med en av dine uvaner, vil dette ha gunstig effekt på samtlige andre uvaner. Gjenvinn din en gang så lysende fremtid! Svarene på hvordan, får du i denne lille boka!

Det blir ikke noe av "Østfoldarv og Østfoldminne" denne helgen likevel. Har sett på krimserier til langt på natt på TvN flere netter på rad så det går mye i lesing om natta og soving på dagen.

Fant i steden fram Eurovision Song Contest 50 år - den officiella jubileumsboken og er allerede nesten halvveis i den. Den utg jeg leser er en svensk utg jeg fant på FrS bib, men vet at jeg har den på eng dypt nedi en bunke som jeg difinitivt skal spare på.

Philip Roths siste roman ...

Litt om forfatteren

Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey - nettopp der hvor handlingen i hans siste roman "Nemesis" for en stor del finner sted.

Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er "Portnoys besværlige liv" de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at "Nemesis" er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så ...

Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner "Indignasjon" (2008), "Hvermann" (2000) og "Zuckerman" (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?" (følg linken for å finne min "rapport" fra dette foredraget) - og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen.

Om "Nemesis"

"Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften "Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt", der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter." (side 7)

Bokas forteller - skal vi etter hvert få vite - er Arnold Mesnikoff - en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen.

Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene - angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam.

Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor.

"Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om." (side 56)

Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. - samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?

"Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes." (side 87)

Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien ... Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?

Hva jeg tenker om boka

"Nemesis" er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´"Pesten". Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i "Nemesis" (fordi vi i "Pesten" møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte - så langt går det ikke i "Nemesis"). På den annen side handler "Nemesis" om en hel del mer enn "bare" en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv - så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet, og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv - også han poliorammet - kunne knapt vært større.

Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i "Nemesis" briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga - både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I "Nemesis" er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka!

Jeg og holder på med biblioteksbøker, er nettopp ferdig med Hærrens lette tropper - muntre historier om Guds glade krigere og har startet på Olavsjubileet i Sarpsborg 1930 - Den kulturhistoriske utstilling. Har planlagt å lese Østfoldarv og Østfoldminne - festskrift i anledning Borgarsyssel museums 25 års jubileum og Historien om det gamle Vinland, så det går i norges og Østfoldhistorie her.

Må også huske å spørre på Borgarsyssel Museum om de har en liste over alle bøker og småhefter de har gitt ut, har lest flere av dem og skulle gjerne vite vilke andre det er.

Jeg kjenner heller ikke til Handkes forfatterskap, men da jeg så noe som skulle forstille et intervju på TV med en svært fiendtlig og ufin reporter, fikk jeg lyst til å lese noe av ham. Jeg ble enda mer nysgjerrig nå. Noen som kan anbefale en bok av ham?

Jeg har sett de første episodene og er strålende fornøyd. Man blir litt engstelig når gode bøker skal filmes - det finnes nok av eksempler på hvor ille det kan bli, men denne ser lovende ut. Heldigvis!

Lydbokbiblioteket har eksistert i åresvis. Det er vel blindeforbundet som er drivkraften. Tilbudet er nok først og fremst myntet på folk med lesevansker. Jeg har hørt en del fra det eldre biblioteket og må nok si at oppleserne i dag stort sett er bedre å lytte til. På noen av opptakene høres både at de blar i bøker, renser halsen, flytter seg på stolen og skrur av og på båndopptakeren. Kvaliteten har blitt bedre med ny teknologi og et stort lydbokmarked.

For en gedigen nedtur! Etter å ha lest og blitt begeistret av hvit panter og slakteren var dette en gedigen skuffelse. Sex, blod og gørr var det nok av, direkte kvalmende med alt spy og gørr-sekvensene, måtte bare hoppe over partier. Nei Wiik, er dette linja du legger deg på mister du meg som leser. Anbefales absolutt ikke!

Har forsøkt å lete i teksten etter benevnelsen, men finner bare :
"Jasså, ja. Er De profet, herr Vautrine?" sa fru Vauquer.
"Jeg er alt," sa Jaques Collin.
Egentlig er han vel selveste regissøren (uten at det står noe sted heller!)

Han "spådde" fremtiden til frøken Victorine.

Det må vel være profeten selv, Jaques Collin i rollen som Vautrin. Det tar seg opp på pensjonatet. Fra å være temmelig kjedelig er det nå tilløp til både komedie og tragedie.

Av det kan vi slutte at det spekulative frimureri hadde vokst i omfang og status i løpet av 1600-tallet.
De skjulte brødre. Frimureriet - myter og virkelighet, Karl Milton Hartveit

Du sier det så bra, Lillevi: Min største innvending er at personene ikke griper meg, jeg får ikke helt tak i deres beveggrunner og motiver.
Det sies at dette er realisme, og det stemmer sikkert - som litterær retning. Men jeg har vanskelig for å se at det er realisme i betydningen "å fremstille verden så objektivt og virkelighetsnært som mulig". Det er vanskelig å tro helt på personene når det knapt finnes forsonende trekk ved noen av dem, og absolutt alle bare synes å være kyniske og opptatte av egennytten de kan ha av andre mennesker. Jeg synes også det ble en del kjedelige transportetapper og svulstige partier som ved siden av kynismen virker merkelig. Den humoren som er der, er heller ikke av det lune slaget, så jeg vet ikke helt. Er i gang med lesingen i bolk to nå, og synes det går lettere. Vi får se...

Jeg har forsøkt å svare 5 ganger, men teksten har blitt borte. Balzac skriver om emner som er like aktuelle i dag, kanskje mer. Jeg nevner fjortisen som skulle styre familieøkonomien i en måned og ikke kunne bli sett i den samme kjolen to ganger. Jeg har også sett noen luksusfellenprogrammer med lån, kreditorer, ting og klær. Folk som ønsker å fremstå som mer vellykket enn de egentilig er.