Denne boka er ikke typisk for ham, nei. Og hovedpersonene reiser slett ikke "alltid" til Norden. Jeg ble veldig fascinert av "Norwegian Wood", " Dans, dans, dans" og "Sauejakten" til å begynne med. Ellers er "Elskede Sputnik" vakker, og triologien "1Q84" er fin!

Hovedbok blir "Diana" av Ronald Frederick Delderfield. Bokomslag og tittel kan peke i retning av en chicklitroman, noe det ikke er. Dette er en velskrevet og tildels spennende roman fra tiden før, under og etter siste verdenskrig. Delderfield er en god engelsk forfatter med en betydelig produksjon bak seg. Av en eller annen grunn ser det ut til at han har gått under radaren til norske bokelskere.

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om.

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimmens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt.

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. Og bare for å ha sagt det: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte godt til denne boka!

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse i mitt blogginnlegg om boka. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet!

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold.

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka.

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side.

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare må få med meg når det kommer en ny roman!

Balzac døde i 1850, så han skrev vel neppe om nazister, men det er jo mulig at Hitler leste bøker av Balzac.

Takk! Skulle vere i orden nå.

Det er fremdeles en del bøker som mangler - f.eks. Hanne Ørstaviks flunkende nye "PÅ terrassen i mørket". Jeg klarer i alle fall ikke å finne den.

I tillegg lurer jeg på hva som skjer med de bøkene vi brukerne av dette nettstedet har lagt inn selv. Vil disse bøkene på en måte "leve" et liv på siden av dem som er lagt inn gjennom automatiske oppdateringer av bokdata? Bør vi egentlig begynne på nytt? Jeg vet heller ikke hvordan man får fjernet bokdata som dermed blir overflødig.

Jeg var på handletur til Strömstad, Nordby og Svinesund i går, så da ble det ikke mye lesing (av bøker, leste litt fanfiction på internett), kun Tuneskipet av Sverre Marstrander, et av småheften fra Borgarsyssel museum og skal lese flere av dem denne helgen, er nettopp ferdig med Olavsvollen og skal til å begynne på Bonde på Raet. Etter det har jeg to hefter til, Hvor kommer moten fra? Fra ideologi til mote i perioden 1790-1914 og "Tøys ette med jentene i Rødenes!" - Følelser og kjærlighet i Østfoldtradisjonen. Skal også lese videre på Folkeminne om svartedauden med alle illustrasjonene av Theodor Kittelsen og Bibelen som tegneserie.

Etter av jeg ble ferdig med Varg Veums Bergen - en annerledes Bergensguide denne uka har jeg tenkt å komme i gang med Varg Veum bøkene også, har lagt den første, "Bukken til havresekken", til 'leser nå', og kjøpte meg "Bitre blomster" idag. Har også alle de 12 filmene og skal se de etter hvert i samme rekkefølge som bøkene ble gitt ut.

En bok jeg leste i Januar handler om en handelstur til Nord-Norge og Russland, Ottar og Wulfstan - To rejsebeskrivelser fra vikingetiden. Jeg lånte den på fjernlån. Ottar dro til Nord-Norge og Wulfstan til Balticum. Ottars reise har også sitt eget kapittel i boka Norske maritime oppdagere og ekspedisjoner - gjennom tusen år.

Jeg hadde planer om å bare bla litt forsiktig i Født til å løpe men fant ut at den må leses fra perm til perm. Svært fornøyelig lesning selvom jeg er filla interessert i sport generelt. Det betyr at Pelle Erobreren del 2 fortsatt er på vent. Samtidig har biblioteket rotet bort (igjen!!) Ukjent soldat, men jeg skal vel klare å ta igjen hovedfeltet etterhvert.
Ellers koser jeg meg med å laste inn lydbøker i iTunes. En komips kom innom med ca 60 stk, så nå gleder jeg meg til å høre masse krim i vinter! Jeg er litt i "lydbokhimmelen" akkurat nå, Mac'en begynner imidlertid å bli litt varm..

Jeg er veldig fornøyd med den inndelingen vi har nå.

Våre venner i Pickwick-klubben kan vi nå sjå i form av fine nålepiuter i Dickens-museet i London. I nyheitsbrevet frå museet, der bildet ligg, les vi denne notisen:

Dickensian Pincushions
These fantastic pincushions representing Tom Pinch, Mr. Pickwick, Mr. Bumble, Tony Weller, and Captain Cuttle > have recently been re-discovered in the Museum collection. They are
late nineteenth century early twentieth century porcelain and fabric
pincushion dolls. Sometimes called half-dolls, the porcelain torso and
feet attached to the pincushion ‘hips’ were sometimes also made into
full dolls or dressing table brushes. Most remaining pincushions of
this type are female figurines, very often in eighteenth century
fashions, mostly miscellaneous females and usually only have the
porcelain torso (although the feet attachments seem more popular in
the 1920s). These precious Dickens figurines seem different and rare
to other half-dolls often found online and in antique shops.
Interestingly, they are all male characters which makes the bulging
pincushion ‘hips’ all the more incongruous. There are no identifying
hallmarks on the porcelain, only a single number on each base- 17241,
17243, 17244, 17246, and 17248- which means that there may have been
more figurines in the series. Why these characters, especially
seeing as Tom Pinch, is very infrequently represented in memorabilia?
Were there originally female characters in the series? One day,
perhaps, we may know more.
Maureen England, Curatorial volunteer who
is currently doing a PhD on Dickens’s characters.

Einig. Eg klarer ikkje heilt å slutte meg til lovorda om denne romanen, som eg nå har vorte ferdig med. Eg får ikkje heilt tak på personane; kanskje burde ein ha vore isolert ein stad med nok mat og drikke og konsentrert seg hardt om berre å lese dette verket, bla tilbake og notere ... Kven veit? Eg kan gi boka ein ny sjanse seinare i livet, og da utan konkurrerande leseprosjekt

Diskusjonstråd for Sketches by Boz er med dette oppretta. Heile leseplanen for utvalde verk av Charles Dickens ligg her.

Ulike utgåver på engelsk er samla: her

Her står det om Skisser fra London. Svært leseverdig i denne samanhengener eit innlegg av Roar Løvlie.

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Jeg har ikke lest denne boken, men et par andre av Donna Tart. De fikk bare firere av meg. Godt språk og greie historier, men alt for mange ord for å si for lite. Jeg undrer meg også over at bøkene hennes får slike strålende kritikker. Har vel egentlig bestemt meg for ikke å lese mer av henne. Det er da så mange andre mer interessante forfattere! Jeg er enig med Marit og bruker heller tid på en klassiker.