Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.
Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?
Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».
En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!
Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.
På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.
Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.
Neste felleslesingsbok blir Kniven i ilden av Ingeborg Arvola. som vant med 7 stemmer.
Resten av stemmene fordelt seg slik:
De uverdige av Roy Jacobsen fikk 1 stemme
Mjøsa rundt med mor - ei livsreise av Bjørn Hatterud fikk 1 stemme
Jeg dro ned til bror av Karin Smirnoff fikk 2 stemmer
Max, Mischa og tetoffensiven av Johan Harstad fikk 3 stemmer
"Fyrstene av Finntjern" av Lars Elling fikk 6 stemmer
Da bruker vi en uke på å skaffe boken. Jeg lager en ny diskusjonstråd over helgen.
Takk for tips!
Etter å ha kikket raskt på listen over årets og fjorårets nominerte, så synes jeg dette virker veldig interessant. Jeg har lest et par av bøkene på årets liste: Lucy og Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Begge var veldig gode bøker syntes jeg.
skriv lenkebeskrivelse herDet ble litt for akademisk for meg, men Girards tanker slipper meg ikke så lett, siden Ida Lødemel Tvedt har oversatt mange av dem til folkelig språk i Marianegropen, som jeg også leste på samme tid.
Herlig at sommeren har kommet,deilig. Har tatt årets første bad,17 grader. Har akkurat begynt på "Siste stykket hjem",av Ørjan Karlsson.
Drivende god krim.
Middelklasse-konformitet.
Ensomhet.
Januar-stemning.
«Så du forresten dokumentarfilmen om ensomme mennesker i fjernsynet i går kveld?» Kvinnen: «Jeg husker bare den scenen hvor intervjueren sa til en: ‘Kan De ikke fortelle en episode fra ensomheten?’, og den andre satt bare der og sa ingenting.»
«Ensomheten forårsaker den mest isnende, mest motbydelige smerte: smerten ved å miste seg selv. Da trenger man mennesker som får en til å begripe at man tross alt ikke er så fortapt.»
Hun lo.
Barnet: « Ikke le sånn. Du ler akkurat sånn som han der tjukke Jürgen: han tar seg alltid sammen for å le – ler bare for å le. Du er aldri ordentlig glad. Bare én gang har du vært glad for noe med meg – det var da vi var ute og badet, og jeg plutselig svømte bort til deg uten svømmebelte. Da var du ordentlig glad da du tok imot meg.»
Kvinnen: «Det husker jeg slett ikke.»
Barnet: «Men jeg husker det.» Han ropte i sinne: «Jeg husker det! Jeg husker det!»
Fin fortsettelse av krimserien som begynte med Den svarte svanen. Dødsboadvokaten Oda Krohg, er seg selv lik, i denne morsomme krimhistorien.
Det er et under at jeg fullførte denne! Da jeg begynte på den, var jeg veldig i humør til å lese en skikkelig «dameroman» fra England med slott og landsbyer og glemte historier og brev fra fortiden, - men dette ble for langdrygt! Den utpenslet alle detaljer til det kjedsommeligste, var veldig springende og krydret med liksomskumle hendelser, - men selve grunnhistorien var god og slutten fiks, så vis den bare hadde vært skåret ned til 300 sider istedenfor 620, så hadde jeg nok kost meg. Nå ble det i stedet til at jeg ergret meg og begynte å feie gjennom den, bare for å bli ferdig, - og det ble jeg altså. Fordi jeg var nysgjerrig på hva historien egentlig handlet om og fullførte boken - riktignok på skrå - blir det en 3-er!
Jeg leser nok som vanlig om sommeren, ikke noen spesiell sjanger.
I dag startet jeg med den prisbelønte finske boken «Din, Margot» av debutanten Meri Valkama.
Jeg har så langt lest 40 sider og liker den veldig godt! Det har blitt mye tyskrelatert på meg i det siste, denne har mye av handlingen fra Berlin.
Jeg har dessuten lånt Margaret Atwoods siste utgitte noveller «Ryper i solnedgang» fra 2023, helt fersk denne også. Er spent på denne.
Kos dere med en smak av sommer, det føles rart å bare kunne gå ut uten ytterjakke på synes jeg!
Ja, nå er det skikkelig sommer her på Østlandet også. Deilig!
Jeg fortsetter med While We Were Dreaming av Clemens Meyer, som jeg begynte på forrige helg.
På øret har jeg begynt på Orhan Pamuks nye murstein av en roman, Nights of Plague, og den virker veldig bra :-)
Og på italiensk startet jeg i går på La casa in collina av Cecare Pavese, en forfatter jeg har stor sans for.
Ønsker alle en fin helg!
Da lærte jeg noe i dag, også! Hjertelig takk.
Ja, mye leseverdig litteratur her!
Når det gjelder Remarque-bøkene, er vel den logiske forklaringen at Remarque er pseudonymet Erich Paul Kramer skrev under. Når det er sagt, burde det vel likevel stått Remarque – det er jo det navnet vi kjenner ham under.
Det står vel ikke så mye mer om premissene for andre priser – som Brageprisen, Bokhandlerprisen eller for den saks skyld Bookerprisen?
Hvis du vil vite mer, kan du jo kontakte Bibliotekets litteraturpris og høre med dem.