Bokelskere.no

Ferdig lest.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til historiske romaner med store naturskildringer og etno-romantikk, men jeg innrømmer at min skepsis ble gjort til skamme. Plottet er farlig nært serielitteraturens mal: vakker og synsk kvinne styres av kjærlighet og begjær mot samfunnets normer. Men det reddes av språket, som er vakkert og poetisk og som styrer -stort sett- unna klisjepotensialet i stoffet. Det hjelper også at forfatteren tydelig viser at hun kjenner stoffet og at de helbredende evnene ikke alltid virker.

Kvenenes historie og den finske innvandringen til Finnmark er en historie jeg ikke kjenner til, og skildringen av nybyggersamfunn og deres gnisninger med samenes nomadiske kultur er interessant. Vi skjønner at det er et tøft liv der man er avhengig av en tett relasjon med naturen.

Som flere av dere er inne på er det et stort persongalleri, og med navnetradisjonen med flere navn og for en norsk leser fremmedartede kjælenavn gjør det vanskelig å få med seg alt. Det minner litt om russisk litteratur der de mange navnene gjør at en vestlig leser (i alle fall denne leseren) går surr i karakterene. For min del klarte Mikko å snike seg ganske anonymt inn i historien, og det tok lang tid før jeg så det komme. Jeg leste Grethas sjalusi som et bilde på kvinners sjalusi på den vakre kvinnen som tar rommet, snarer enn som en helt konkret sjalusi.

Noen av karakterene blir tegnet som komplekse på ganske effektive måter, mens andre blir mer endimensjonale ( og det er ikke så rart med det store persongalleriet). Mikko synes jeg er mindre interessant en flere av de andre mannlige karakterene, slik som Rijku og Skolte-Zeddar.

Jeg liker også Brita Caisas skildringer av kirketukten. Den ensomheten det er å stå utenfor og at ingen vil møte blikket ditt.

Alt i alt en fin leseopplevelse, mye på grunn av et språk som kler historien.

Nå er det allerede blitt søndag ettermiddag, sommerhelgene går så alt for fort.
Jeg leser for tiden «Den forbudte elven» av Chigozie Obioma. Han er en prisbelønt nigeriansk forfatter og dette gir mersmak…veldig godt skrevet.
Jeg går å lurer på hva jeg skal ta med av lesestoff til min planlagte tur til Lübeck senere i sommer…jeg har flere som tankene kretser rundt :)
Ha en fin avrunding på helgen og håper dere setter av tid til å lese!

Dette begynte som en morsom samfunnsatire, tatt på kornet, og utviklet seg til det reneste vås. Observert og fortalt av en slags avansert hytterobot i år 2026, altså kun tre år frem i tid. Det er sjelden jeg avbryter bøker, og enda sjeldnere jeg gir terningkast til avbrutte bøker. Men etter å ha kjempet meg halvveis, gjør jeg et unntak for denne. Bortkastet tid og mitt første terningkast 1.

Denne helgen leser jeg Far; En kvinne, av Annie Ernaux. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, så det blir spennende å se hva jeg synes når jeg får lest litt mer. Det går ikke så raskt med lesing av bøker for tiden, men det er et jevnt, lite sig :) Ønsker alle en riktig fin første helg i juli (allerede)!

Vi hadde en interessant samtale om oversettelser av Anna Karenina i fjor.

Geir Kjetsaa og Jan Brodal er allerede nevnt som dyktige oversettere av russiske klassikere til norsk. Jeg vil også trekke frem Erik Egeberg som kunnskapsrik og fremragende. Han har blant annet oversatt Lev Tolstojs «Anna Karenina» og Michail Bulgalovs «Mesteren og Margerita».

Interessant tråd!

Jeg tror mange norske oversettelser er forkortet, men den dom er oversatt av Geir Kjetsaa er visst fullstendig. Den jeg likte best, er gitt ut på Fonna forlag og er oversatt til konservativt nynorsk. Det er vanligvis ikke mitt førstevalg, men jeg elsket den utgaven, og særlig generalens tanker om menn og krig. Så jeg snakker om "Krig og fred", som er min russiske favoritt.

Hadde håpet på mer om chilensk politikk og kanskje mer om poeter annet enn sexlivet dere, men grei og lett lesning

Utrolig å tenke på at bare 8-10 år før jeg ble født, så var det til de grader skambelagt å få barn uten å ha en far til barnet. Veldig kjekt med handling fra Bergen :)

( Et skikkelig mordmysterium, spennende, medrivende og helt uten blod og gørr]1

Koselig krim som engasjerer - anbefales!

Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle.
Tre av sluskegjengen hadde slått kloa i tyven og halte ham opp den lange skråningen mot broen som var under bygging femti fot over Moyea River.

Denis Johnson: «Togdrømmer»

Hører denne på lydbok nå - er det bare jeg som syns det er litt rart med nynorsk og innlandsdialekt? Nå har jeg hørt den ferdig - kom raskt inn i språket - veldig godt skrevet og godt innlest. Likte denne veldig godt

Så har også eg fått starta på ein roman som har stått ei god stund i ventehylla.
Eg likar å lese om Brita Caisa som er på vandring i eit hardbarka miljø oppe i nord. Ho ber med seg hendingar som ho skammer seg over - og ho ventar på at ein sympatisk make skal kome i hennar veg.
Eg likar språket, det barske miljøet dei levde i - i 1859 - i nær kontakt med naturen og menneska rundt seg.
Eg har nesten lese 100 sider, så eg har ein god del igjen av boka som skildrar eit liv som er langt, langt unna det livet me lever i dag.
Ser fram til å sjå korleis det går med Brita Caisa og familien hennar…..

Interessant. Jeg syns det med korte kapitler og mye luft er et godt valg, sett i sammenheng med det du kaller drømmende i formen. Leserens egne tanker og fantasi får spillerom på den måten.

NB - FERDIG LEST!

Jeg leste denne i fjor, og her er det jeg skrev etterpå:
"Før jeg startet på denne boken, hadde jeg lest endel om den. Deler av min familie er av kvensk ætt, så jeg hadde gledet meg til å få vite litt mer om både kvener og deres innvandring til Norge. Når jeg nå er ferdig med boka, sitter jeg igjen med en litt bedre oversikt og inntrykk av hva som skjedde for mange generasjoner siden, men ikke så mye som jeg på forhånd hadde trodd. Boka er skrevet i romanform, og er lettlest. Den framstår som litt drømmende i formen, et språklig grep jeg ikke fikk helt tak på. Stor skrift, korte kapitler og mye luft gir inntrykk av at boka kunne vært på adskillig færre sider. Det ble derfor terningkast 4 fra meg, og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese de neste to bøkene i trilogien."

Du må søke på diskusjoner, se hva vi snakker om. Helt nederst på den siden er det søkefelt hvor du skriver inn C S Lewis...da få du 154 treff. .
Du kan også søke på finn en bok men da må du se på hver og en bok for å finne om noen har skrevet noe...det er tungvint.

Om du vi finne ut om han er omtalt her inne bør du søke i diskusjoner. Jeg får opp 154 treff på ham...det er inkludert sitater og lister.
Har lest ham da jeg var barn...Narnia-bøkene og husker jeg likte dem godt.

Dette er en trilogi, - en sleksthistorie som dreier rundt livet til tre kvinner i indre Vestfold gjennom store deler av 1900-tallet. Jeg hadde lest den første av bøkene, Lerkehjerter, tidligere, og ga den da terningkast 3 og skrev dette om den:

«Jeg startet med store forventinger, for jeg likte så godt "Gulldronning, perledronning", men dette ble rent for mye av det "gode". Hun gjentar seg for mye, både språklig og innholdsmessig - tragiske kvinneliv i tre generasjoner, - og at det ender tragisk hver gang, får vi vite tidlig!
Jeg har også problemer med formen, - denne jeg-personen som plutselig viser seg å være en av hovedpersonene, samtidig som det slektshistoriske dramaet til tider går seg bort i anekdotepregete romantiseringer av barndom på landet i gamle dager.
Dessverre, jeg er også usikker på om jeg vil lese de neste bindene i trilogien.»

Men så ble jeg altså anbefalt hele trilogien av en venninne, og startet med den første, igjen. Etter en stund kjente jeg meg helt igjen i det jeg skrev forrige gang, men jeg var litt mer velvillig innstilt nå. Og så ble jeg lovet at de neste bøkene var bedre, - og det var de, - faktisk så gode at det ble en femmer på bøkene sett under ett! Nå var den forvirrende jeg-personen borte, - hun var blitt til en hovedperson omtalt i tredjeperson, og det ga mer struktur til fortellingene, - som for øvrig også dreiet seg om flere personer i familien og bygda de bodde i. I disse bøkene får vi en inngående skildring av liv og skjebner, beskrevet med dyp psykologisk innsikt og satt inn i en fascinerende riktig steds- og tidskoloritt, - klart sett og nydelig penslet ut!

Det eneste jeg har å innvende er at det faktisk også her kunne bli litt for mye av det gode, - med fantastiske, men stadig gjentatte, naturbeskrivelser og svært mange nøyaktige, helt historisk korrekte, beskrivelser av miljøet, - men at det er et minus, skyldes kanskje mest at jeg ble litt utålmodig etter å få vite hvordan det gikk. Men som kulturhistorisk verk om livet på bygda på 1900-tallet har den faktisk også stor verdi, - det var fascinerende å bli minnet om blå, ovale dropsbokser (for min del med påfugl på) i hjørneskapet og lysegule vaskevannsfat av emalje, med grønn kant!