Bokelskere.no

*

Enig!

Jeg for min del står over Tolkien. Men mye annet som jeg har lest og kunne tenke meg å lese.

(Derfor hever jeg denne listen litt)

Hvorfor varsle på dette sitatet? Hvis du ikke forstår eller liker det, kan du vel bare scrolle videre? Jeg synes heller ikke dette er et spesielt tankevekkende eller vakkert sitat, men det er et sitat fra en skjønnlitterær bok som noen har valgt å ta vare på her. Det er ingen grunn til at det skal fjernes, jeg ser ikke hvilke retningslinjer det er et brudd mot. I en tid da det forsøkes å skrenke inn ytringsfriheten, bør vi tenke oss om når vi ber om sensur.

Jeg har endelig fått avsluttet lesingen av den italiensk-norske versjonen av Pier Paolo Pasolino, Poesia in forma di rosa. Det har tatt et par måneder, og jeg har lest litt av gangen. I helgen skal jeg fortsatt lese Å vanne blomster om kvelden, av Valerie Perrin. Den går også litt trått. Den er fin, men ingen pageturner, og jeg synes den også må leses litt av gangen :) I helgen har jeg også tenkt å starte på Den norske drømmen, av Kadafi Zaman. Ser fram til den! Ønsker alle bokelskere en fin helg.

Tekst som krever litt av leseren, men en nydelig historie å få med seg

Veldig lærerik og fin bok, jeg fikk med meg mange tips og mange gode forklaringer på hva som bidrar til å gjøre oss ensom.

En typisk todelt krim med hyppig veksling mellom de to handlingstrådene

Om sexturisme og litt av hvert annet, men ikke om oljeboringsplattformer altså :)

Jeg synes ikke romanen er dårlig slik som deg - men du er den eneste jeg har funnet som også ser at Scout har rasistiske holdninger og trekker det frem. Glad det ikke bare er meg, holdt på å bli en smule gal da alle skriver om skuffelse over Atticus - men ingen trekker frem Scout. Hun innrømmer til sin far hun ser på de med mørkere hudfarge enn henne selv som underutviklet! Jo, de fortjener like rettigheter - selv om de er underutviklet! Det var holdningene hennes. Fysj! Jeg hadde lest anmeldelser og var forberedt på skuffelsen over faren hennes. Det kom ikke som et sjokk. Men Scout!

Ellers: barndomsminnene elsket jeg. Skrattet høyt. Skrevet med en varm og lun humor. Men avslutningen - de lange dialogene mellom onkelen, Scout og faren - for en skuffelse og helt ærlig: unødvendig tungt skrevet.

Tore Westre har et korthogd språk, som tillater leseren å kjenne følelsene i kroppen, mer enn å bare lese om dem.

Jeg har ikke lest noe av Strout, så bøkene hennes kan jeg ikke si noe om. Selv er jeg på hytta og veksler nå mellom å lese "Dronning Ingerids land" av Mona Ringvej og "La meg få vandre i min sannhet" av Levi Henriksen.. Det er sjelden jeg leser to bøker parallelt, men det går her. Det er et stort tidsmessig gap mellom disse bøkene, - den første handler på 1100-tallet, og den andre i vår tid. Om den første blir det sagt at den er "Virkelighetens Game of Thrones" og "Kven treng vel romanar med slik sakprosa", og den andre er en samling tekster og fortellinger av en av mine favorittforfattere, hvor han tar oss med til sine opplevelser, tanker og minner om litterære og musikalske helter.

Betydningen av tittelen får vi forøvrig helt til slutt i boken, - og den er fin og ikke bare et bilde på hyttekos. Der kommenterer en av personene avslutningsvis at man må ikke ta tingene for høytidelig, - alt vårt strev er bare som gnister fra peisen, de når ikke opp til stjernene, men slukner straks de er under åpen himmel!

Morsomme korte, og litt lengre noveller med et kriminelt swong - anbefales!

Denne boken, som ble skrevet for nærmere hundre år siden, står på hytta vår på fjellet, og den beskriver helt fullkomment fiske-, fjell- og hyttelivet på den tiden, - praktfull lesing! Grunnhistorien, som foregår på fjellet, er ispedd en rekke kortere fortellinger, og disse er også godt sett og beskrevet, - i en tidstypisk lett humoristisk tone. En av historiene utspiller seg i et departementskontor, og jeg ble da minnet om at Harald K var interessert i bøker som foregikk på offentlige arbeidsplasser. Her er det altså en morsom skildring av livet på et departementskontor for over hundre år siden, skrevet av en jurist og forfatter som selv hadde solid erfaring fra departementene.

Fascinerende fortellinger fra en etterkrigstid da de eneste menn var de som manglet et lem eller forstanden. En levende og oppfinnsom verden ved siden av den offentlige. Forunderlig hvor aksepterende, fantasifullt og smidig folk forholdt/forholder seg til myndighetene.
Dessverre litt vanskelig å holde trådene i historiene og folks navn fra hverandre for meg.