Mitt forslag er Northanger Abbey av Jane Austen.
Personlig har jeg lyst til å lese den i en ny nynorsk utgave fra Skald Forlag:
«En 200 år gammel dame har sjarmert meg i senk. Jane Austens Northanger Abbey presenteres på norsk for første gang i en nydelig nynorsk oversettelse signert Marie Nedregotten Sørbø.»
Turid Larsen, Dagsavisen
Jane Austen er av ein av dei mest lesne engelske forfattarane opp gjennom tidene og er kanskje mest kjent for romanen Pride and Prejudice, men også Northanger Abbey vert rekna som eit av hovudverka hennar.
Har gått hus forbi hos meg at det var ny forslagsrunde. Vi har hatt mange gode forslag tidligere, så jeg kikket litt på de. Vil foreslå Med livet foran seg av ´Emile Ajar. Både boken og forfatteren virket interessante.
… det kjentes som pingpongballen min ikke kunne røre ved hans nå. Vi er alene om det vi lider under.
Helt i begynnelsen av filmen var det masse pingpongballer som spratt rundt mot en blå bakgrunn, og iblant deiset en pingpongball inn i en annen pingpongball, før den spratt videre. Sånn fortsatte det; pingpongballene spratt vilkårlig rundt og traff hverandre vilkårlig. Og sånn som jeg husker det, tenkte jeg - selv da jeg bare var et barn: Det er sånn som mennesker.
Poenget er at vi er heldige hvis vi deiser inn i noen. Men vi spretter alltid tilbake, i hvert fall litt.
Anbefaler Audible.co.uk. Stort, bredt utvalg, grei pris, stadig tilbud og en del gratismateriale (for eksempel podcaster). Ikke minst: mye god kvalitetslitteratur og gode opplesere. Du beholder bøkene om du sier opp abonnementet.
Hei
Husk å legge inn forslag til neste runde.
Har kun kommet inn et forslag for et nytt medlem.
Vi "gamle" må komme på banen.
Jeg kan utvide tiden hvis der er behov for det.
Dette er den fjerde boka om Lucy Barton. Koronapandemien er på vei til New York, og Elizabeths eksmann overtaler henne til å forlate byen og dra sammen med ham til et leid hus på landet i Maine. Dette blir rammen omkring erfaringene med å leve i isolasjon, usikkerhet, bekymring for sine nærmeste, fiendtlige holdninger fra fastboende som ikke vil få inn mulige smittebærere fra storbyen osv. Mye av det er gjenkjennbart, samtidig som dette er Lucys og hennes eksmann Williams historie. Det som gjør at jeg synes bøkene om Lucy er så lesverdige, er at hun forteller historier som både er engasjerende og allmenngyldige. I den forrige boka syntes jeg imidlertid hun ble litt «pludrete», men i denne så tror jeg det nettopp er det grepet som da irriterte meg litt, som fungerer godt. Flere steder i boka så forteller hun noe, og så avslutter hun med noe sånt som «Det jeg prøver å si er ...», «Sånn var det.», «... er det jeg sier.» Den muntlige formen gir meg en følelse av at vi sitter i samme rom og at hun forteller historien direkte til meg.
Elisabeth Strout har også skrevet to bøker om Olive Kitteridge. Mens Olive er en brysk pensjonert mattelærer med svakt utviklede sosiale antenner, er Lucy en konfliktsky forfatter som er preget av en oppvekst i ekstrem fattigdom med omfattende omsorgssvikt. Skammen over dette ligger alltid på lur og gjør henne sårbar, selv om hun er en anerkjent forfatter. Olive dukker forresten opp i korte sekvenser i denne romanen også ved at en kvinne som vasker ved aldershjemmet Olive bor, forteller om henne til Lucy.
Lucy har en raus innstilling til folk rundt seg, og prøver å bli kjent med menneskene bak de politiske skillelinjene. Jeg vet ikke om det er ment som noe budskap fra forfatterens side, men det ligger under en engstelse for den politiske splittelsen som vi ser i USA. Lucy har samtidig en viss forståelse for at fattige kan bli radikaliserte og voldelige.
Føler med deg, og nei - det er ikke bare tull å være glad i bøkene!
Selv tenker jeg med gru på hvordan det blir å om noen år kanskje å måtte flytte til noe mindre. Jeg prøver etter hvert å ha en regel om at hvis det kommer ei ny bok inn, skal det også ei bok ut (men av en eller annen grunn øker boksamlingen likevel ...) Bruktbutikken i nabolaget tar fremdeles imot bøker, heldigvis. Bruker biblioteket mye, og når jeg kvitter meg med bøker, tenker jeg at det er mye som også er gratis tilgjengelig digitalt. Men nå ser jeg at Nasjonalbiblioteket skal fjerne 100 000 bøker fra sitt nettbibliotek som et innsparingstiltak , så hvor lett blir det etter hvert å få tak i gamle bøker hvis bibliotekene kasserer mye og Nasjonalbiblioteket heller ikke har råd til å opprettholde sitt tilbud?
Nuvel, Louisa, det er da verdt et kyss, ikke?»
«De kan ta ett, mr. Bounderby,» svarte Louisa; hun stanset koldt, gikk langsomt tilbake og løftet ublidt kinnet op mot ham, mens hun vendte ansiktet bort.
«Alltid kjæledeggen min; ikke sant, Louisa?» sa mr. Bounderby. «Farvel, Louisa!»
Han gikk sin vei; men hun stod på det samme stedet og gned det kinnet han hadde kysset, med lommetørklæet sitt til det var brennende rødt. Ennu fem minutter efter holdt hun på med dette.
«Hvad gjør du, Loo?» spurte broren gretten. «Du gnir da hull på ansiktet ditt.»
«Du kan få skjære stykket ut med pennekniven din, vil du, Tom. Jeg skulde ikke gråte!»
420 sider
Intetsigende og kjedelig, dessverre, for jeg har likt det meste av det jeg har lest av Ketil Bjørnstad
Denne helgen leser jeg Abida Raja, frihetens øyeblikk, av Håkon F. Høydahl. Jeg har kommet halvveis, og kommer nok til å lese den ut i dag eller i morgen. Det er en veldig sterk og viktig bok.
Ja, vi må snakke litt om BookBites altså, de norske bibliotekenes app for e-bøker og lydbøker. Appen er velfylt med tanke på e-bøker, men utvalget av lydbøker har gradvis blitt skrellet ned til nesten ingenting. Hva skjedde? Alle lydbøkene jeg har hørt på tidligere der er tatt bort fra katalogen, og det er nesten ingenting å låne lenger. Mulig det bare gjelder Viken-bibliotekene som jeg tilhører. Noen som vet?
Jeg har også flytta, og i den prosessen kasta jeg en hel del bøker, og er glad til. For det meste bøker jeg har kjøpt på diverse utsalg som har blitt liggende og samle støv. Bøker som aldri blir lest eller aldri kommer til å bli lest på nytt er det bare tull å samle på. Det krever en del kvadratmeter både av areal og av innkjøpte bokhyller for å samle på slikt også og kvadratmeterprisen er høy!
Bøker jeg er glad i derimot kastes ikke. Jeg har mer enn nok igjen.
Gjenbruksbutikkene her omkring vil IKKE ta imot bøker. De flyter over av bøker. Det trykkes i det hele tatt opp altfor mange bøker av ymse kvalitet (både innholdsmessig og innpakning). Jeg har blitt mer bevisst på å ikke kjøpe romaner lenger, men låner dem på biblioteket.
Sakprosa har jeg derimot en svakhet for og innkjøpene går til det.
Nå ser jeg at den er nominert til Bookerprisen 2021, og det er absolutt noe med "Mnnen fra Tiger Bay" av Nadifa Mohamed, som jeg startet på i påsken. Dessverre er den ikke egnet til å hoppe inn og ut av, så jeg skal sette av søndag formiddag. Det er en bok basert på et faktisk justismord i 1952, da man fortsatt kunne bli hengt for drap i Storbritannia. Så jeg vet hvordan det går da, men det vet ikke Mahmood, som tror på systemet. Etter denne venter flere bøker, mange, siden jeg var på posesalg, og henter jevnlig inn nye titler fra biblioteket. Det må være en dårlig periode i det erkjente bokfråtsingsyndromet, eller kanskje bare prokrastinering. I påska leste jeg bare tre små bøker, så det tar tid å komme seg gjennom. Vel vel, god lesing til alle hele helga.
Har ikke blitt så mye lesing, så holder stort sett på med de samme bøkene som forrige helg.
Men på øre har jeg startet på krimboka Manden i tre dele, den første i serien om Lucas Stage av den danske forfatteren Thomas Bagger. Den virker velskrevet og spennende.
Ønsker alle en fin aprilhelg!
Påsken er definitivt over men jeg holder enda på med krimmen av Louise Penny som på svensk har tittelen Mörkt motiv. Helt grei krim dette.
Slanking av bokliste er et sisyfos-arbeid, èn bok lest, 3 nye inn!
En av de siste som snek seg inn var Rosa Ventrella: «Historien om en anstendig familie» og den begynner jeg på denne helgen.
Oi! Kaffen ble lunken mens jeg har skrevet dette!
Så god helg til alle bokelskere :)
Arnulf Øverland var en mann med sterke meninger – om politikk, religion og språk. Jeg vet ikke mye om ham, men han endret da sine politiske standpunkter gjennom livet, fra kommunistisk til borgerlig. Når jeg nå vet at han med årene også redigerte sine egne dikt, blir et nærliggende spørsmål: Er det noen sammenheng mellom Øverlands politiske utvikling og hans redigering av egne dikt. Vet noen av dere noe om dette?
I diktet «Vestre gravlund», som er utgangspunktet for denne tråden, er det ingen politiske føringer, hverken i den originale versjonen eller den redigerte. Ikke det jeg er i stand til å se. Men finnes det andre eksempler? Eksempler på dikt Øverland har redigert for å få dem mer i overensstemmelse med sitt endrete politiske eller språklige syn?
Det hadde vært interessant om noen av dere hadde synspunkter på dette.
Huff og atter huff! :)