Bokelskere.no

Veldig spennende og godt skrevet, med et plott litt utenom det vanlige - anbefales!
https://tinesundal.blogspot.com/2023/04/mannen-i-tre-deler-av-thomas-bagger.html

No har eg fått lese ca 1/3 av romanen Mordet på Henrik Ibsen.
Boka er eit av mine impulskjøp, og forventningane var berre sånn passe- det var tjukkelsen på romanen som gjorde at den vart med meg heim.
Men- eg las litt i går, og det tok ikkje lang tid før eg måtte le…høgt! Dette var komisk….og det var godt å få le litt i dette sure, kalde vinterveret vi har i vår del av landet. Så- dei få kronene eg brukte på denne var vel anvende kroner.
No gler eg meg til å lese resten, og håper å få meg ein god latter i dag med!

God helg til deg og alle andre som kosar seg med noko lesbart!

Les denne når du vurderer å se en typisk, romantisk komedie om en kvinne i 25–30-årsalderen som noe vaklende prøver seg på dating og kjæresterier, men er lei av Hollywoodfilmer og ønsker deg noe med litt mer dybde og realisme.

Anbefales for unge voksne som ikke leser poesi. Og for de som synes romaner blir for tidkrevende.

En natt i Paris. Våren 1919.
En beruset, høyintellektuell mytiker streifer rundt og betrakter.

EN PURPURPRIK

Jeg er saa lykkelig i Dag,
jeg gaar i Glædesdille;
thi Himlen er saa stor og blaa,
at Hjertet bliver lille.
I Dag er jeg saa dejligt fri
for Reflexionens Tandbid,
er kun en lille Delirist,
en Purpurprik af Vanvid.

• Tom Kristensen (1893-1974)

Diktet er hentet fra Muntre vers fra flere alvorlige land - Utvalgt av André Bjerke, Den Norske Bokklubben 1974.

Da trekker jeg gjerne forslaget.

Beklager, men det du her skriver er ikke noen dokumentasjon på noen ting som helst.

"1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake."

Kilde: FN
https://www.fn.no/konflikter/palestina

Livorno hadde et transittfengsel hvor slavene ble holdt inntil alle kostnader knyttet til frikjøpet var betalt. Det var mange som skulle ha penger. De siste omkostningene var for transport til Livorno samt for kost og losji dersom oppholdet i Frankrike ble lenger enn avtalt.
Helt i orden å surre litt med detaljene, det er innviklet historie. Denne boken « Tyrkerranet» handler blant annet om da «algerierne» dro helt til Island og hentet slaver.

Livorno er fra sitatet du har kommentert.

Mesteren og Margarita har vært lest i lesesirkelen tidligere.

Kjede meg, nei snarere tvert imot. Tusen takk for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg har lest det flere ganger.

Er det ikke slik med virkelig gode bøker, de kan leses mange ganger og forstås på ulike måter. Det er, som du sier, så mange lag å ta utgangspunkt i. «Det er som hver setning har en bakenforliggende betydning.» - det er jeg virkelig enig i!

Din sammenlikning med en senils (dements) måte å tenke på, gir absolutt mening. Du har fått med imponerende mange detaljer som underbygger dette. Jeg er enig i at det er mange berøringspunkter. Også det du sier om drømmer, synes jeg også er spennende. Billy er mentalt og psykisk skadet. Hvilken merkelapp man setter på det, er kanskje ikke så viktig. Hodeskader kan for øvrig også gi demens.

Det at Billy Pilegrim hadde traumatiske opplevelser som barn, opplevelser som kan ha gjort han ekstra sårbar, har jeg tydeligvis ikke lagt så stor vekt på. Men når jeg nå bladde litt i Nasjonalbibliotekets utgave (har ikke boken her nå), så jeg plutselig at faren skulle lære han å svømme etter svømme-eller-synke-metoden. Billy beskriver det som «en henrettelse».

Det er mye å tenke over i innlegget ditt. Jeg sender dette svaret nå, men ferdig med denne boken er jeg ikke. Ser ikke bort fra at jeg leser den igjen en dag. Takk igjen for en flott tilbakemelding!

Drivende god fra begynnelse til slutt.

Sjekket kart for Det osmanske riket i går og kunne ikke finne at Livorno var innlemmet, men det kan jo være jeg så på feil sted. :)

Kystens kvinner til ære

«I omtaler av norske kystkvinner har det vært en tendens til enten å framstille dem som heltinner, sterkere enn kvinner flest, eller som ofre for en hard skjebne ved en ublid kyst. I denne boken er det fortellinger både om heltinner og ofre, men de fleste handler om dem som verken er det ene eller det andre, men levde sine liv så godt de kunne, til passet naturen de bodde i og menneskene de levde sammen med.» Dette skriver forfatter Åse Elstad i forordet til sin bok «Kyskvinner i Norge», og hun har sine ord i behold.

Elstad forteller om kvinner fra hele kysten i tiden 1850–1950, enkelte opp til nåtid (boken kom i 2004). Elstad skriver saklig, basert på fakta, og lar kvinner komme til orde med utsagn som belyser eller underbygger kjensgjerningene. Et av mange eksempler: «Hvalfangerne var gjerne ute fra høst til vår, men noen var på landstasjonene i Sørishavet i to–tre år i trekk (…) Det var flest hvalfangerkoner i Vestfold. Ei av dem, Ingrid på Veierland, regna ut at hun og mannen etter sju års ekteskap hadde levd sammen i fem–seks måneder.»

Åse Elstad skriver godt og gir et rikt og levende innsyn i kvinners liv og arbeid – to ting som var uløselig knyttet sammen. Uten kvinnenes arbeid, kunnskaper, erfaringer og allsidighet kunne ikke de gamle kystsamfunnene opprettholdes. Normene plasserte kvinnene på land og mennene i båtene. Men i praksis var det ofte annerledes, først og fremst fordi det handlet om å overleve. Kvinnene sto for matstellet, tilberedte fisk på utallige måter; ingenting måtte gå til spille, de tilvirket klær til hele familien, ryer og andre tekstiler til huset, spant, vevde, sydde og strikket, bar vann, vasket, deltok i sanking av egg, samlet og renset sjøfugldun; en god edderdundyne kunne vare hele livet. Dessuten kunne duna gi en tiltrengt ekstrainntekt. Kvinnene stelte husdyrene; det var sjelden nok gress til fôr, så det ble å skjære og samle løv og lyng i utmarka, tang i fjæra, bære alt hjem, og å koke fiskeavfall til dyrefôr. De deltok i onnene, i skjæring og tørking av torv til brensel, og i fisket når det trengtes. Mange styrte husholdningens økonomi. Det er ikke til å unngå å få respekt for disse kvinnene.

Når mannen skulle på lofotfiske, var det ikke bare å kjøpe et par varmedresser og moderne, vanntette votter og støvler. Elstad gir en detaljert beskrivelse av hva som måtte til; det var ikke lite. Og ofte var det flere enn én kar i familien som skulle ha full utrustning for tre måneder på sjøen. Å strikke sjøvotter var en kunst. De måtte toves godt for å bli vanntette, men ikke for godt, da ble de små og kalde. De skulle gjerne være litt store, siden de ble ytterligere tovet i arbeidet på båten. Og de hadde sine triks for å få vottene ekstra sterke og varme. Kvinner fra Hvaler, Vestfold og Sunnmøre la litt av sitt eget hår sammen ulla når de spant sjøvottegarn eller med garnet når de strikket.

Kvinnenes arbeid ble tatt som en selvfølge og lite verdsatt. I folketellingene er deres erverv gjerne oppført som «tjenestepige» eller «gårdbrukerkone». Det gir et mildt sagt ufullstendig bilde av hva kystens kvinner faktisk gjorde. Attpåtil ble de kritisert av distriktslegen, av «forståsegpåere», for manglende orden og renslighet i hjemmet. Nei det var ikke alltid tid til å skrubbe gulvet. Ikke nok vann heller. Men Elstad setter opp et regnestykke: I 1865 var hyra for en lofotfisker 25 spesidaler med kost, 35 hvis han hadde egen kost. Med andre ord, verdien av kosten ble satt til 10 spesidaler, en sum en for eksempel kunne få en ny færingsbåt med årer for. Det viser litt av verdien i kvinnens matproduksjon, konkluderer Elstad.

Elstad skriver fint om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen som kjøpte skip etablerte sitt eget rederi i Haugesund i 1906. Men hun slår hull på myten om at de var verdens første kvinnelige skipsredere. («Brummenæs & Torgersen» av Arne Vestbø, Cappelen Damm 2021 og «Det hvite kartet» av Cecilie Enger, Gyldendal 2021). Fra 1828 og frem mot 1850 drev madame Stenersen på Møglestue Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». Men ser en nærmere på kildene, skriver Elstad, finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip. Til forskjell fra Brummenæs og Torgersen hadde disse arvet skipene etter sine avdøde menn, eller de drev virksomheten mens mannen seilte ute. De var bokholdere, førte regnskap, betalte utgifter som trekk av hyre, fulgte med hvor skuta var til enhver tid og innkalte til partsredermøter.

Det ligger et imponerende arbeid bak denne boken. Den favner bredt, er grundig, gjennomarbeidet og også morsom. Hvert kapittel og underkapittel innledes med et fint og treffende dikt eller lite tekstutdrag. Den er gjennomillustrert med gode svart-hvitt-fotografier fra hverdagsliv og arbeidsliv. Designen er delikat og gjennomført. Dette er et praktverk.

Anbefales for de som likte Saabye Christensens Beatles.

Det er fascinerende å lese om både religioner og folkeslag i Det osmanske rike, men det forklarer likevel ikke hvordan katolikkene i Italia kunne være en del i denne handelen.
Gleder meg til neste bok av samme forfatter (Slaveri i Tunis 1747-1750).